Sverd. 1) Bronsealdersverd. 2) Bronsesverd fra eldre jernalder. 3) Iberisk falcata, 400–300-tallet f.Kr. 4) Bysantinsk sverd og balg. 5) Vikingsverd, 800–900-tallet. 6) Sverd fra 1100–1200-tallet. 7) Sverd fra 1300-tallet. 8) Sverd og balg fra 1376. 9) Landsknektsverd fra første halvdel av 1500-tallet. 10) Kårde fra annen halvdel av 1500-tallet. 11) Kavalerisverd fra midten av 1600-tallet. 12) Fransk kårde, 1760–80. 13) Tung engelsk kavalerisabel, ca. 1790.

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Sverd, et håndvåpen fortrinnsvis bestemt for hugg, består av klinge og feste. Klingen er gjerne bred, én- eller tveegget; europeiske sverd er oftest rette. Grepet er rett med balanseknapp, håndbeskyttelsen meget enkel, for det meste et kort hjalte eller enkle parérstenger (korsfeste) og, meget sent, en enkel sidebøyle. Lengden varierer sterkt fra de korte romersverd til riddertidens meget lange tohånds sverd. Sverdet er i bronsealderen utviklet fra steinalderkniven, det går av bruk på 1400–1500-tallet og avløses av kårde og sabel. Sverd er senere brukt som verdighetstegn; tradisjonen er bl.a. bevart i kronregalienes rikssverd.

Fremstillingen av sverd ble tidlig viet stor omhu, ofte knyttet sammen med religiøs kultus. Kravene til gode og vakre sverd brakte tidlig fremstillingen opp på et meget høyt nivå både i kvalitet og kunstnerisk utforming. Damascering (se damascenerstål) for å oppnå samtidig hardhet og seighet er tidlig kjent og brukt både i Europa og Orienten. Kvalitetskravene hadde stor betydning for utviklingen av jern og stål og dermed for den alminnelige kulturelle utvikling. Kortsverdet fikk en renessanse i empiretidens Europa. Jfr. sabel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.