tjuendedagen – Store norske leksikon

Et kalkmaleri av hertug Knud Lavard fra middelalderen i Vigersted kirke i Danmark

Av Fredrik Tersmeden.

Lisens:

CC BY 2.0 — Et kalkmaleri av hertug Knud Lavard fra middelalderen i Vigersted kirke i Danmark

Av Fredrik Tersmeden.

Lisens:

Tjuendedagen, egentlig tjuende dag jul, den 13. januar, blir av mange regnet som den siste juledagen. Tradisjonelt var det imidlertid trettendedagen som avsluttet julen. Tjuendedagen kunne også betegnes som gamle nyttårsdag i tråd med at trettendedagen ble kalt gamle juledag. Etter forskyvningen som fulgte av at man gikk fra den julianske til den gregorianske kalender i 1700, var det mange som mente at nyttåret kom tolv dager for tidlig.

Tjuendedagen knyttes ellers til en dansk helgen, nemlig hertugen Knud Lavard. Han ble myrdet av sin fetter 7. januar 1131 og senere kanonisert av paven. Han ble minnet både på dødsdagen og tjuendedagen. Det ser ut til at St. Knuts dag ble flyttet fra 7. til 13. januar omkring 1700 på Østlandet. Noen steder ble det sagt: Tjugandedags-Knut jagar jula ut». I Heskestad het det: «Knut med sitt spjut jaga jule ut».

Tradisjoner og symboler

Et utvalg symboler som finnes på norske primstaver tjuendedagen (13. januar)

Av Kaare Hovind.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Fra flere kanter av landet blir det fortalt at man markerte slutten på julen med å «jage den ut» med sopelimer. Nå skulle juleølet være drukket opp. Presten Hans Jacob Wille i Seljord skriver at man danset julen ut, og så var det ute med julegleden. I Østerdalen spiste man rømmegrøt til dugurd. I Rana-distriktet hadde kvinnene sørget for at utrustningen til lofotfisket stod klar. Nå kunne de ta seg fri og komme sammen til kjerringjuldagen. Mange steder var det visse typer grovarbeid som ikke skulle utføres på trettende- og tjuendedagen. Tjenerne skulle ikke utføre annet arbeid enn det som måtte gjøres i fjøset.

Tjuendedagen ble også kalt avfaredagen, nå var tiden inne for at gjestene skulle reise hjem til sine daglige gjøremål.

På en primstav som Wille har tegnet, markeres tjuendedagen med en bjelle, et symbol på at julen skulle ringes ut. Dette er neppe et særlig gammelt primstavsymbol. Noen primstaver har et drikkehorn i vannrett posisjon som tegn på at juleølet hadde tatt slutt. Det vanligste symbolet på norske primstaver er en halvsirkel med ruter, som ligger inn til en loddrett linje. Kanskje skal dette symbolet illustrere et brudd, som overgangen til et nytt år jo var. Noen staver har et merke som ligner en sveiv, og noe av den samme tankegangen kan ligge bak dette symbolet. Vanlige dagmerker er også et tre eller et kors.

I Romsdal het det at om det snødde tjuendedagen, skulle det komme 20 snø-rier før sommerdagen, 14. april.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Alver, Brynjulf (1981). Dag og merke : folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. 2. utg. Bergen.
Bø, Olav (1980). Årshøgtidene i norsk tradisjon. Universitetsforlaget.
Dybdahl, Audun (2011). Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Trondheim.
Gad, Tue (1971). Helgener. Legender fortalt i Norden. København.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Folkelige skikker og tradisjoner

Herleik Baklid

Førsteamanuensis, Universitetet i Sørøst-Norge