To karer med stuttorv fra Ulefoss. Legg merke til brynestrokken av . CC BY 2.0

En ljå er et skjæreredskap som brukes til å slå gress. På 1800- og 1900-tallet kunne den også bli brukt til å høste korn. Ljåen består av et svakt krummet ljåblad av jern som ved en vinkelrett tange er festet til et skaft, kalt orv. Orvet kan være langt eller kort, man kan derfor tale om langorv og stuttorv eller langljå og stuttljå.

Faktaboks

Etymologi

av norrønt lé (genitiv ljá)

Orv

Arne Tangen slår med overarmsljå i 1952 i Stor-Elvdal, Hedmark av . CC BY 2.0

Stuttorv var mest brukt på Sørlandet og Vestlandet, der gresset mange steder måtte høstes mellom impedimenter i ulendt terreng. Stuttorvet var bortimot én meter langt og ble ført med begge hender og ble derfor også kalt tohending. I noen bygder på Vestlandet hadde de et enda kortere orv, som ble ført med én hånd (einhending).

Av langorv har to hovedtyper vært i bruk i Norge, nemlig overarmsorv og underarmsorv. Overarmsorvet har dominert i størsteparten av landet. Bare i Hallingdal og de indre strøkene av Hordaland og Sogn og Fjordane har underarmsorv vært vanlig. Den sistnevnte typen er nå vanlig i størsteparten av Europa. Begge typer langorv har vanligvis to håndtak, ofte kalt kakker eller kagger. Forskjellen er at kakkene på overarmsorvet peker i hver sin retning, mens de på underarmsorvet er festet på samme side.

Ljåblad

Johannes Torp i slåtten med underarmsljå på Osterøya i 2002 av . Gjengitt med tillatelse

Det var også forskjellige typer ljåblad. De eldste, som ble laget av blesterjern og smidd av lokale smeder, ble kalt tynsleljåer eller dengsleljåer. De ble varmet opp og hamret kvasse med en pennhammer. De ble etter hvert byttet ut med stålsatte ljåer, som ble kvesset med slipestein og bryne eller strykestikke.

Ljåbladet kunne variere mye i lengde. Stuttljåen hadde naturlig nok det korteste bladet. De lengste ljåbladene ble brukt ved slått på myrer og områder der gresset var tynt. Bladet ble fra gammelt av festet til orvet ved hjelp av vidjer; remmer av skinn ble også en del brukt. I den senere tid har det vært vanlig å bruke en bred jernring og kiler. Normalt bør vinkelen mellom ljåbladet og orvet være cirka 90 grader.

Noen steder satt bladet fast på orvet i lange tider, andre steder tok man med seg flere ljåblad i et futteral når man drog ut for å slå i utmarka. Slåttekarene hadde gjerne med seg en brynestrokk med bryne i beltet, slik at ljåeggen kunne skjerpes når den ble sløv. Ljåen bet best når det var dugg i gresset.

Historisk bruk

Ljåblad fra yngre jernalder fra Vang i Oppland av . Falt i det fri (Public domain)

Det må ha vært en stor fremgang når flintsigden kunne byttes ut med sigder og ljåer med blad av jern. Mye tyder på at ljåen fikk sitt gjennombrudd i merovingertiden (cirka 550-800 evt.). Litt underlig er det at nesten alle arkeologiske funn av ljåblad daterer seg til tiden før 900. Alle gravfunn av ljåblad er gjort i graver som har tilhørt menn.

Ljåbladene i jernalderen var vanligvis omtrent 50 cm lange. Ljåene de var en del av må sies å være direkte forløpere til de stuttorvene vi kjenner fra nyere tid. De bevarte ljåbladene fra jernalderen viser at bladene den gang dannet en mye større vinkel i forhold til orvet enn det som er tilfellet med moderne ljåer. Det innebar at man ikke har kunnet skjære gresset i en fin bue, prosessen må ha minnet mer om hogging.

I løpet av middelalderen vant langorvet med to knagger frem i Norden. I nyere tid har det vært det vanligste slåtteredskapet på landsbasis helt frem til slåmaskinene vant innpass mot slutten av 1800-tallet. Langt inn på 1900-tallet var det vanlig å slå med ljå i områder der man ikke kom til med maskiner. På større gårder kunne det være mange menn som gikk etter hverandre i skårgang. I det moderne jordbruket er det maskiner som tar det tyngste taket i slåttonna.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dybdahl, Audun (1985). Fôr, fe og melkestell i eldre tid. Arbeidsmåter og redskaper i Steinkjer-regionen, Steinkjer Museum
  • Evensen, Hans Petter (2015). Slå med ljå. Bruk av håndredskap i blomstereng og annen slåttemark, Sollia Forlag
  • Gjerdåker, Johannes (1990). Arbeidet i bygdene. Årsrytmen på Voss før landbruket vart mekanisert, Vestanbok Forlag
  • Hellemo, Lars (1957). Frå det gamle arbeidslivet. Ord og nemningar frå arbeidslivet i Suldal, Røldal og Sauda. Skrifter fraa Norsk Maalførearkiv XII
  • Hovdhaugen, Einar (1993). Frå det gamle arbeidslivet. Arbeidsmåtar, reiskapar og nemningar, Ringebu Historielag
  • Petersen, Jan (1951). Vikingetidens redskaper, Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo
  • Visted, Kristoffer og Stigum, Hilmar (1975). Vår gamle bondekultur I, J.W. Cappelen

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg