hallvardsok

I følge de islandske annaler døde Hallvard 15. mai 1043. Hallvard-kulten omtales i krøniken som ble forfattet av Adam av Bremen på 1070-tallet. Omtalen her er kort: «En annen, som het Hallvard, levde lenge et stille og fromt liv blant nordmennene, men så kunne han ikke lenger være ubemerket. For da han beskyttet en uvenn, ble han drept av sine venner. Ved disse menns hvilested opplever folk den dag i dag store helbredelsesundre».

I en mer utførlig legende om Hallvard fra 12-1300-tallet fortelles det at han var sønn til kjøpmannen og storbonden Vebjørn på Husaby i Lier. Hallvard var en from og rettferdig person. En dag da han skulle ro over fjorden, kom det en gravid kvinne som bønnfalt ham om å bli med i båten. Da de hadde kommet et stykke utpå, satte tre menn en båt på vannet og rodde etter dem. Kvinnen fortalte at mennene hadde beskyldt henne for tyveri, men at hun var uskyldig. Hallvard spurte om hun kunne bevise sin uskyld ved å bære glødende jern, noe hun sa seg villig til. Dette ville ikke forfølgerne gå med på og begynte å skyte piler mot Hallvard, som ble truffet og døde. Mennene drepte kvinnen og gravde henne ned på stranden. De bandt en kvernstein om Hallvards hals og senket ham på dypt vann. Liket fløt imidlertid opp (med kvernsteinen på plass) og ble begravd ved kirken på Husaby. Like etterpå begynte det ifølge fortellingen å skje undre ved Hallvards grav.

For Oslo bispesete var det av stor betydning at man fikk sin egen nasjonale helgen i likhet med de veletablerte helgenene i Nidaros og Bjørgvin, nemlig Olav den hellige og St. Sunniva. Hallvards levninger ble derfor overført til Oslo og skrinlagt på alteret i Hallvardskirken. Ruinene etter denne kirken ligger i Gamlebyen. Snorre forteller at Sigurd Jorsalfare ble gravlagt i veggen på Hallvardskirken da han døde i 1130. Hallvards skrin trakk nok til seg en del pilegrimer, men Hallvard ble først og fremst en helgen for Østlandet. Vi vet også at han ble æret som helgen i Båhuslen og på Island.

Hallvardsmesse ble feiret over hele landet som helligdag med arbeidsnedleggelse fra non foregående dag og faste. Aslak Bolts provinsialstatutt fra 1436 bestemte at Hallvardsmesse skulle feires med den den liturgiske graden duplex.

I Bergen var det en Hallvardskirke av stein, den ble revet på 1500-tallet. Andre kjente Hallvardskirker er Hval kirke og Sylling kapell (begge i Lier) og Løvøy kapell ved Borre. Dertil kom Oppstad kirke i Odalen. I Nidarosdomen var det et kapell innviet til St. Hallvard.

Det er ikke bevart mange skulpturer eller malerier av Hallvard. Nevnes skal fremstillinger i alterskapene i Balke kirke på Toten og i Ringsaker kirke. Praktisk talt alle primstaver markerer imidlertid Hallvardsmesse med helgenens vanligste attributt, nemlig kvernsteinen. Hallvard er vernehelgen for Oslo by, byens segl viser da også Hallvard med kvernstein og tre piler. Hallvards skrin ble ødelagt ved reformasjonen.

Når det gjelder skikker og truer knyttet til denne dagen, eksisterer det det blant annet en del forestillinger om såtider. Presten Hans Jacob Wille (med erfaring fra Telemark) sier at dette var beste såtid til fjells. Sådde man senere, kunne man ikke regne med at kornet ble modent. I Trondenes het det at Hallvardsdagen var det tidligste man kunne så. Noen steder markerte Hallvardsmesse at beitesesongen tok til. Det var vanlig mening at det ved hallvardsok kom en kuldeperiode som kaltes reinkalvria fordi simlene kalvet på denne tiden, og kalvingen tenktes å foregå i en kuldeperiode.

• helgen
• St. Hallvard
• primstav

• Dybdahl, Audun (2011). Primstaven i lys av helgenkulten. Trondheim.
• Undset, Sigrid (1937). Norske helgener. Oslo.
• Pegelow, Ingalill (2006). Helgonlegender i ord och bild. Stockholm.