Frans fra Assisi, en av den katolske kirkes mest berømte helgener, Fransiskanerordenens stifter. Han var sønn av en rik kjøpmann, Pietro Bernardone, i Assisi i Umbria. Hans døpenavn var Giovanni, men faren gav ham tilnavnet Francesco, visstnok på grunn av sin sympati for Frankrike.

Etter et muntert ungdomsliv opplevde han i 1206 et religiøst gjennombrudd under en alvorlig sykdom. Han brøt med sitt gamle liv og sine gamle venner og ofret seg for å pleie fattige og syke, især spedalske, som han tidligere hadde følt en særlig avsky for. Han ble forstøtt av faren og levde et par år som eneboer, blant annet opptatt av å gjenreise forfalne kirkebygninger, deriblant sin yndlingskirke i San Damiano, litt utenfor Assisi.

Under en messe i 1209 hørte han om utsendelsen av apostlene i Matteusevangeliet kapittel 10. Dette ord gjorde et så dypt inntrykk på ham at han besluttet å leve i fullstendig apostolisk fattigdom og dra ut som botspredikant. Hans ildfulle forkynnelse og vinnende personlighet, som på en sjelden måte forente alvor, umiddelbarhet og livsglede, fikk mange til å slutte seg til ham for i fellesskap å leve et liv i forsakelse og i Kristi etterfølgelse.

Frans laget i første omgang en regel for sine tilhengere ved å sammenstille en del skriftsteder som innskjerpet en fullstendig og selvfornektende etterfølgelse av Jesus. Denne første regel er gått tapt. I 1221 skrev han en ny regel der han blant annet formaner de brødre som vil reise til de vantro, det vil si muslimene, at de må reise for å tjene, ikke for å diskutere, men denne regelen ble ikke bekreftet av paven. Regelen som skulle bli normgivende for Fransiskanerordenen frem til våre dager, ble forfattet i 1224.

I 1219 dro Frans til Egypt for å stifte fred under det femte korstog, og for å ønske sultanen «fred og alt godt» (latin pax et bonum, fransiskanernes valgspråk). Mens han var borte, utviklet Småbrødrene seg til en alminnelig munkeorden i stedet for et brorskap slik Frans ønsket. De mistet noe av sin opprinnelige entusiasme og begynte å avvike fra det strenge fattigdomsideal.

I 1220 ble det opprettet et novisiat og innført en ordensdrakt (grå kutte og hette); i 1223 ble ordenen stadfestet av paven. I 1224 trakk Frans seg tilbake til ensomhet på Alvernerberget, dypt bekymret over at brødrene ikke overholdt fattigdomsløftet i dets opprinnelige strenghet. Her mottok han i en visjon Kristi sårmerker på sitt legeme (se stigmatisasjon). Mot slutten av sitt liv diktet han sin berømte Solsang, det første dikt på italiensk.

Hans grav er i fransiskanerkirken (Basilica di San Francesco) i Assisi, prydet av Giotto (dette er omstridt) med bilder som skildrer hans liv. Frans har hatt en svært stor betydning for middelalderens fromhetsliv og naturfølelse, og står til denne dag som et forbilde på sosial medfølelse. Han ble kanonisert i 1228, og festdagen for hans minne er 4. oktober.

  • Doornik, N.G. v.: Frans av Assisi: en profet for vår tid, [ny utg.], 2001, isbn 82-7024-136-9, Finn boken
  • Engelstad, Carl Fredrik: Frans fra Assisi: trubadur og helgen, 1998 (1. utg. 1942), isbn 82-543-0773-3, Finn boken
  • Frans av Assisi, 2005 (Verdens hellige skrifter) (utv. og innl. essay av Tarald Rasmussen), isbn 82-525-5331-1, Finn boken
  • Hertman, W., red.: Frans av Assisi's skrifter, 1982, Finn boken
  • Le Goff, Jacques: Saint Francis of Assisi, 2004, isbn 0-415-28473-2, Finn boken
  • Robson, Michael: St. Francis of Assisi: the legend and the life, 1997, isbn 0-225-66736-3, Finn boken
  • Rotzetter, Anton: Frans av Assisi: den evangeliske vei, 1993, isbn 82-991728-1-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.