Nikolaus den hellige, 300-tallet, født rundt år 280 i Patara, i den greske provinsen Lykia, som i dag ligger i Antalya, sør i Tyrkia. Han ble biskop i Myra i Lilleasia omkring år 300, og ble en av de mest populære av alle helgener. Historisk sikre opplysninger om ham mangler, men legendene er tallrike og har vokst ved sammenblanding med andre helgener med samme navn.

Nikolaus ble dyrket som helgen i Lilleasia fra 500-tallet av, da kristne begynte å valfarte til sarkofagens hans i Myra. Det oppstod tidlig mange legender rundt Nikolaus. Han var svært gavmild og skal ha gitt hele sin formue til de fattige. Han ble de svakes forsvarer i en tid med krig, nød og forfølgelse, og i Hellas het det at han kunne redde sjømenn i havsnød. Nikolaus ble gjort til helgen kort tid etter sin død og ble svært populær. Under pave Nikolaus 1. (858-67) ble kulten hans innført til Roma og spredte seg derfra over hele Vest-Europa. Mer enn 2000 kirker på kontinentet er vigslet til ham, dertil 400 i England. Nikolaus ble vernehelgen for Russland, Hellas og Sicilia og for bestemte yrkesgrupper, blant dem sjømenn, bakere, apotekere og jurister, men ganske særlig for småbarn og skolebarn. Hans navn ble ett av de mest populære døpenavn i Europa (Nikolaus, Niklas, Nils, Klaus).

I 1087 ble Nikolaus-sarkofagen ført fra Tyrkia til den italienske byen Bari, hvor den stadig befinner seg. Motivet var å hindre at den falt i hendende på muslimene.

Legenden om hvordan han som en ukjent giver i hemmelighet skaffet tre fattige piker medgift så de kunne gifte seg, var utgangspunkt for skikken å gi barn gaver i hemmelighet på hans minnedag 6. desember, en skikk som fremdeles lever i flere land. I norsk kalendertradisjon kalles 6. desember Nilsmesse. Det var fra gammelt av vanlig å gi gaver ved jule- og nyttårstid, men nå ble denne tradisjonen knyttet til St. Nikolaus. Skikken startet på klosterskolene på 1200-tallet og spredte seg etter hvert til vanlige skoler der en ”Nikolaus” i bispeklær delte ut gaver ved slutten av skoleåret.

På 1400-tallet fikk den kirkelige Nikolaus-festen en parallell i at han dukker opp som gavegiver i private hjem. Helgendyrkelsen tok offisielt slutt med reformasjonen på 1500-tallet, og kirken forsøkte da å erstatte Sankt Nikolaus med Jesus og flytte minnedagen til julaften. På denne måten ble han forbundet med julefeiringen, men Nikolaus fortsatte likevel mange steder å være en den gaveutdelende figuren, under navn som Sinter Clas eller Santa Claus. I Norden har han blitt smeltet sammen med nissefiguren fra folketroen til å bli selve julenissen.

  • Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
  • Hodne, Ørnulf 2007. Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner, Cappelen, Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.