Luciadagen feires med levende lys og sang. 

Lucia av University Communications. CC BY NC ND 3.0

Luciadagen er den hellige Lucias minnedag, 13. desember. Lucia led ifølge legenden martyrdøden under kristendomsforfølgelsene i Romerriket tidlig på 300-tallet. 1700 år senere feires hun fremdeles som helgen i katolske land. I Norden er feiringen blandet sammen med den gamle norrøne Lussi-tradisjonen.

I Norge i dag feires Luciadagen med en lysprosesjon i barnehager og skoler. Prosesjonen ledes av et av barna som er kledd ut som Lucia i hvit kjole og med lyskrans på hodet. De andre barna kler seg ut som stjernegutter og terner, i hvite kjortler med hodekranser og synger Luciasangen, «Santa Lucia».

Opphavet og forbildet til dagens Luciafeiring kan komme fra flere steder. I tillegg til martyren og helgenen Lucia og den nordiske vetten Lussi, mener noen forskere at hun er inspirert av den tyske Christkindchen (Christkindelein) – en hvitkledd jente med papirkrone og brennende vokslys på hodet. I noen deler av Tyskland gikk hun rundt og delte ut julegaver til barna, enten alene eller i følge med St. Nikolaus.

Forbildet kan også være en hvitkledd engel og lysinnsamler som deltok i de gamle kirkelige stjernespillene og stjernegutteopptogene i middelalderen.

St. Lucia malt av Niccolò di Segna (ca. 1340). Tilhører: Walters Art Museum, tilgjengelig som offentlig eiendom (public domain).

. fri

I følge legendene var Lucia en romersk jomfru av god familie fra SiracusaSicilia som led martyrdøden under kristendomsforfølgelsene under keiser Diokletian i år 303. Hun skal ifølge legenden ha blitt angitt av sin hedenske trolovede og anklaget for å ha satt seg opp mot keiserens lover. Hun hadde overtalt moren til å gi hele medgiften hennes til de fattige. Det fortelles at hun døde fast i sin tro med en brennende lampe i hånden. Slik fikk hun navnet Lucia (latin: lucius = lysende).

Derfor fremstilles hun i kunst og folketradisjon med en krone av levende lys, og minnefesten hennes som ble vanlig å feire mot slutten av middelalderen, står i lysets tegn. Allerede på 500-tallet var hun en populær helgen, og så langt nord som i England ble to kirker innviet til henne før år 800.

Også i Norden har St. Lucia vært dyrket, men det er usikkert om folk her i landet har tatt vare på tradisjoner om henne etter reformasjonen, slik det ble gjort i Sverige. Skikken var vanlig i svensk overklasse også på 1600- og 1700-tallet.

I Norge har Lucienatt eller Lussinatt, natten til 13. desember,  vært forbundet med mye overtro og onde makter. Den ble også kalt Lussi langnatt fordi man etter den gamle julianske kalenderen mente det var årets lengste natt, altså vintersolverv. Ifølge gammel folketro var alle slags onde krefter løs denne natten da lys og mørke kjempet om makten.

I norsk folketradisjon fremstår «Lussi» både som vettenavn og som tidsangivelse.  Lussinatten innleder juleperioden, og den kvinnelige vetten Lussi passet på at arbeidet var i rute til julefeiringen. Merket på den gamle norske primstaven er et lys, et bål eller en flamme eller et beger.

Lussi eller Lussitrollet har folk oppfattet som en farlig kvinnevette som var ute denne natten, og hun ble brukt for å skremme barna. Da måtte ingen være under bar himmel. Den kvinnelige skremselsfiguren er også kjent i Europa, men står i sterk kontrast til den kristne Lucia-skikkelsen. Slike fortellinger kan skyldes at Lucia har blitt assosiert med djevelnavnet Lucifer og fått trekk fra folketroens mørke og demoniske underverden. ”Lussiferda” var et nattlig spøkelsesritt, en parallell til julas «Åsgårdsrei».

Over hele Norden begynte den egentlige juleperioden med lussinatt. Julen ble oppfattet som den farligste tiden for mennesker og dyr gjennom hele året, og med lussinatten åpnet man på denne måten døren for årets skumleste tid. Dette var også den eneste natten i året at dyra kunne snakke med hverandre. Det var knyttet mange uhyggelige forestillinger til denne tiden, og perioden ble også kalt «de sterke døgn» eller «dyre døger».

For å passe på seg og sine laget man kors av tjære eller skar inn kors over alle dører og vinduer på gården. Gjenstander av stål og levende lys kunne også gi beskyttelse. Lussinatten kom Lussi for å kontrollere at arbeidet til julefeiringen var i rute. Alt grovarbeidet til jul som tresking og spinning skulle nå være unnagjort, og baking og brygging være i gang. I den forbindelse opptrer Lussi mange steder som et slags arbeidstilsyn som kontrollerer at julematen lages og fristene overholdes. Hun smakte på juleølet, kom med kakespaden, bivånte lefsebakinga i eldhuset og ropte ned i skorsteinspipa: «Inkje bryggja, inkje baga, inkje store eld hava!». Alt dette måtte være ferdig da. Oppdaget hun at noe av dette ikke ble respektert, ble hun rasende at hun kunne rive ned den øverste delen av pipa og slå i stykker alt som fantes på skorsteinen.

Når Lussi opptrådte slik, gjorde hun det trolig som en representant for underjordsfolket. I flere sagn er hun nemlig Adams første kone og ættemor til alle underjordiske, på samme måte som Lilith i gammeljødisk tradisjon. Og hulderfolket, som selv hadde gleden av julefeiringen, voktet nøye på at skikk og bruk ble holdt i akt og ære, og hjalp folk som kom ut av tidsregningen.

Lussekatter er det tradisjonelle bakverket som hører til Lucia-feiringen. Skikken kommer opprinnelig fra Sverige, men tradisjonen er også tatt opp og gjort til en fast matskikk i førjulstiden i Norge.

Fra gammelt av fikk gjerne buskapen noe ekstra godt, en «lussebit» for å verne seg mot onde makter den farlige lussenatten. Etter hvert ble det skikk at også menneskene fikk en ekstra god frokost Lucia-dagen. På begynnelsen av 1800-tallet ble det vanlig på storgårder i Vest-Sverige at en ung kvinne, utkledd som engel med en krans av levende lys i håret, serverte lusse-frokost for herskapet før soloppgang på Lucia-dagen. Dette er sannsynligvis opphavet til skikken med servering av lussekatter.

Lussekattene bakes med safran som symboliserer sola og lyset, og spiralformene som er et gjennomgående tema i de ulike figurene i bakverket, er eldgamle symboler på sol og liv.

I Sverige ble den gamle skikken tatt opp igjen i 1927, på initiativ fra Stockholmstidningen, med Lucia-prosesjoner i Stockholmsgatene, med lysprinsesse og terner – en kommersialisert blanding av karnevalsopptog og kåring av Lucia-prinsesser. Det ble så populært at skikken i denne formen spredte seg til resten av Sverige og store deler av Europa, Norge inkludert.

I løpet av 1950-årene var arrangementet etablert i flere byer. Unge jenter konkurrerte for lokale juryer om å bli kåret til årets lyskronte Lucia og hennes medhjelpere, og skaffet PR for arrangøren og inntekter til veldedige formål. Lucia ble også et i øyefallende innslag når julegater skulle åpnes og adventstida innvies.

I Norge i våre dager er det først og fremst i skoler, barnehager og menigheter der Luciadagen og lyssymbolikken holdes i hevd, i et forsøk på å knytte mer av feiringen til den opprinnelige middelalderske legendetradisjonen. Servering av lussekatter hører også med, og den delen av feiringen har gamle hedenske røtter. På denne måten markeres det at det snart er jul.

Luciatoget er en lysprosesjon der barna kler seg som stjernegutter og terner, i hvite kjortler med hodekranser og synger Luciasangen eller «Santa Lucia». Tekst og melodi til den populære sangen ble laget av den napoletanske komponisten Teodoro Cottrau (1827–1879) i 1850. Den norske varianten er basert på en svensk tekstversjon av melodien, «Natten går tunga fjät» skrevet av Arvid Rosén og publisert i 1928.

  • Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
  • Hodne, Bjarne 1982. Glædelig jul! Glimt fra julefeiringens historie, Universitetsforlaget, Oslo.
  • Hodne, Ørnulf 2011. Mystikk og magi i norsk folketro, Cappelen Damm, Latvia (tidligere utgitt i 1999 og 2008 med tittelen Norsk folketro)
  • Hodne, Ørnulf 2007. Jul i Norge. Gamle og nye tradisjoner, Cappelen, Oslo.
  • Hodne, Ørnulf 2002. Våre juletradisjoner, Cappelen, Oslo
  • Sivertsen, Birger 2007. Mari Vassause og den hellige Margareta: gamle norske merkedager, Damm, Oslo.
  • Sivertsen, Birger 2011. Julens myter. Om overtro og tradisjoner, Aschehoug, Oslo. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.