juledag

Juledag er en festdag til minne om Jesu fødsel, og er etter hvert blitt etablert som «Jesu fødselsdag», selv om denne i virkeligheten er ukjent. Maleri av Piero della Francesca fra annen halvdel av 1400-tallet. National Gallery, London.

Jul (maleri av Francesca)
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.
Den norske kongefamilien til julegudstjeneste i Holmenkollen kapell, juledag 2014.
Av /NTB Scanpix.

Juledag, 25. desember, også kalt første juledag og Kristmesse er dagen etter julaften. Juledag er en festdag til minne om Jesu fødsel, og er etter hvert blitt etablert som «Jesu fødselsdag», selv om denne i virkeligheten er ukjent. Det var først på 400-tallet at kirken la Jesu fødselsdag til denne datoen.

Faktaboks

også kjent som:
1. juledag, Kristmesse
latin Nativitas domini

I folketroen er første juledag den viktigste merkedagen for vær, avling, fiske, kjærlighet, liv og død. De vanligste symbolene på norske primstaver er drikkehorn (som viser til gamle drikkeskikker), kors, krybbe eller krone. Både første og andre juledag er kirkelige høytidsdager og fridager i Norge.

Varsler

Første juledag var den viktigste merkedagen i hele året for både grøde, vær og kjærlighet. Juledags morgen lette man under bordet etter korn som hadde falt ned under julekveldsmåltidet; de ga varsel om det kommende års grøde.

Man skulle følge med på været fra og med første juledag og tolv dager framover, for det varslet for de tolv kommende månedene. Været første juledag skulle bli januarværet, andre juledags vær ville bli februarværet og så videre. Sønnavind ville gi en mild vinter, sa man i Østfold; stille vær ga et år med lite vind, het det i Romsdal. Over hele landet finnes rimet «Juledag klår gir godt år». Mye snø i skogen juledag varslet gode åringer i kommende år.

Den stille dagen

Juledag var den stilleste dagen i hele julen, og den var viet hjemmet. Det var ikke pliktarbeid i julen, bare de som stelte dyrene kunne arbeide. Tidligere var det bare kirkegang som var tillatt. Å gå på besøk til folk var uoppdragent, og i Nord-Norge ble man da kalt «Juledags-Petter». Det ble regnet som tigging og brudd på julefreden.

Besøksforbudet gjaldt imidlertid bare etter kirketid. Å møte hverandre på veien til kirken og til den obligatoriske gudstjenesten var en offisiell bekreftelse på at man respekterte den sakrale kollektivtradisjonen og ønsket å tilhøre det kristne fellesskapet i lokalmiljøet. Derfor var det også tillatt med et kort besøk til naboene tidlig juledags morgen for å hilse «Guds fred og god jul».

Ritualer for dyr og mennesker

I det gamle bondesamfunnet var man vant til å stå opp tidlig om morgenen for å stelle dyrene. Om morgenen første juledag var det imidlertid ikke uvanlig at budeia eller husbonden var på plass i fjøs og stall allerede ved tre-fire-tida og ga dyrene «julesmaken». Da fikk hesten og kyrne et godt fange enghøy, kornband, mel, øl og kanskje litt av julebordsmaten. Over hele landet var det vanlig å foreta et slikt magisk ritual for dyrene for å verne dem mot vondt og øke trivselen. Kyrne ble svimerket med restene av det nedbrente julelyset med kors på tre steder. Folk mente også at det hjalp å klappe og snakke med hvert enkelt dyr og si noen godord til dem for å få hell med dyrene.

Menneskene på gården fikk også ekstra forpleining i juleotta. Da gikk mannen eller husmora rundt og vartet opp de andre på senga med «før-frokost», bestående av finbrød, hvetekake eller lefseklining med øl, dram eller kaffe til. Slik ble skikken praktisert i Telemark helt til omkring 1840. Først etter denne frokosten spiste man den egentlige juledugurden med den beste maten som fantes i huset. Deretter dro man til julemesse.

I dag

I Norge er første juledag fortsatt en av de stilleste dagene i julen, en hviledag etter julaften. Men det er også vanlig at familiene møtes til julefrokost eller julelunsj denne dagen og spiser gjerne rester fra middagen julaften. I mange land er det om morgenen første juledag man åpner julegaver og dagen man spiser det store julemåltidet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dybdahl, Audun 2011. Primstaven i lys av helgenkulten, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim.
  • Hallbert, Britt-Marie 1995. Året rundt i naturen: Merkedager – tradisjoner – folketro, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo.
  • Hodne, Ørnulf 2007. Jul i Norge: Gamle og nye tradisjoner, Cappelen, Oslo.
  • Holck, Per 1993. Merkedager og gamle skikker, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
  • Sivertsen, Birger 2007. Mari Vassause og den hellige Margareta: Gamle norske merkedager, Damm, Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg