trettendedagen

De tre kongers tilbedelse. Maleri av Girolamo da Santacroce fra ca. 1525-1530 i Walters Art Museum av . CC BY 2.0

Trettendedagen, eller Helligtrekongersdag, 6. januar, var en festdag med høy feiringsgrad i Den norske kirke langt inn i nyere tid. I liturgisk sammenheng ble dagen kalt Epiphania Domini, «Herrens åpenbaring». Epifaniafesten ble opprinnelig feiret til minne om Jesu fødsel og dåp. Da man begynte å feire Jesu fødsel den 25. desember, ble 6. januar knyttet til minnet om Jesu dåp og de vise menn (magi) som kom til Betlehem med gull, røkelse og myrra for å tilbe det nyfødte Jesusbarnet.

Dagen ble etter hvert kalt helligtrekongersdag, selv om det ikke sies noe i Bibelen om antall tilbedere eller kongeverdighet. Senere ble også Jesu dåp i Jordan 30 år senere og «vinunderet» i Kana året etter en del av grunnlaget for feiringen. Mange holdt trettendedagen for å være den rette juledagen. Det skyldtes at man ikke ville rette seg etter innføringen av den gregorianske kalenderen som fant sted i 1700. Først ved festdagsreduksjonen som ble gjort gjeldende fra 1771, opphørte 6. januar, i likhet med ni andre katolske festdager, å være helligdag i Danmark-Norge.

Trettendedagen i Norge

Høylandsteppet fra ca. 1200 er en frise på ca. 211 cm x 43 cm som viser scener fra Matteusevangeliet. Vi ser de tre vise menn, Maria og Jesusbarnet. av . CC BY 2.0

Ifølge frostatingsloven skulle den trettende juledagen holdes like hellig som juledagen. Helligtrekongersdag er markert på praktisk talt alle norske primstaver. De vanligste symbolene er kors, tre eller tre kroner.

I byene kledde skoleelever seg ut som de vise menn og gikk fra dør til dør og tigget. «Stjerneguttene» sang en spesiell sang de hadde lært på skolen. Det er for eksempel kjent at elevene ved Trondheim katedralskole gikk omkring og sang på denne dagen. Opphavet til denne skikken var nok kirkelige julespill.

Det kunne ha en helbredende effekt å påkalle de tre vise menn ved visse sykdomstilstander. Særlig gjaldt det fallesyke (epilepsi). Bakgrunnen var at vismennene «falt ned» straks de så Jesusbarnet.

Trettendedagen markerte slutten på julefeiringen. Mange steder spiste man julekost og brente lys med tre armer. I Sandtorg i Troms danset de julen ut og skålte for godt fiske og godt år. Nå begynte hverdagen igjen.

Varsler

Trettendedagen var også en merkedag som kunne varsle hvordan vårvær og vokster ville arte seg. I Sogn sa man «Heilagtrekongar klår gjev godt år». Var det tøvær denne dagen, var det et tegn på at man ville få en mild vår og gunstige forhold i jordbruket. I Verdal i Trøndelag ble det sagt slik: «Trettandedags tøy er ber enn hunner lass høy». I Sør-Norge hadde man et ordtak som lød: «Når dagen tar til å lenges, begynner kulda å strenges». Den kaldeste del av vinteren gjenstod. I Østfold mente man at slik været var trettendedagen, ville det bli i 13 uker fremover.

Besøk som kom rett etter jul, kunne man ta varsel av. Kom det en fremmed mann inn til kvinner som satt og spant, ble han kalt rokkmann. Hvis han hadde langt og tykt skjegg, ville det bli godt om ull i det kommende året. Var han uten skjegg, var det dårlige utsikter. Man kunne også ta varsel av en kvinne som kom inn på låven til menn som tresket. Var kvinnen god og rund, ble det gode kornavlinger. Var hun tynn og spinkel, ville avlingene bli dårlige.

De vise menn i kunsten

Skrinet i Kölnerdomen som angivelig skal huse levningene etter de hellige tre konger av . CC BY 2.0

Ifølge et rikt legendarisk materiale ligger levningene av de vise menn i et stort og praktfullt relikvieskrin fra rundt år 1200 i Kölnerdomen. Et stort antall billedlige fremstillinger viser de hellige kongene som tilber Jesus. På norsk hold er det naturlig å trekke frem et brodert teppe fra Høylandet i Namdalen. Dette teppet, som antas å stamme fra begynnelsen av 1200-tallet, viser scener fra Matteusevangeliet med de hellige tre konger, Maria og Jesusbarnet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Alver, Brynjulf (1981). Dag og merke : Folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon. Andre utgave, Bergen.
  • Dybdahl, Audun (2011). Primstaven i lys av helgenkulten : opphav, form, funksjon og symbolikk. Trondheim.
  • Gad, Tue (1971). Helgener. Legender fortalt i Norden. København.
  • Pegelow, Ingalill (2006). Helgonlegender i ord och bild. Stockholm.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg