Nyttårsdag, åttende dag jul, årets første dag og dagen etter nyttårsaften. Feires i alle kristne land og i Japan 1. januar. Dagen ble også kalt Jesudagen. Tidligere ble nyårsdag i den kristne verden feiret til andre tider (jul, påske, 25. mars). I Roma ble nyttårsdag fastlagt til 1. januar da den julianske kalender ble innført i år 46. fvt. På den dagen gav man hverandre gaver.

I andre kulturer legges nyttårsdag til forskjellige tidspunkter, for eksempel etter innhøstningen, til vintersolverv eller vårjevndøgn. Nyttårsdagen er den viktigste av merkedagene, ut fra det allmenne prinsipp at den første dag i en periode gir merker eller varsler for hele perioden.

I Norge er dagen avmerket på primstavene med forskjellige tegn: et solur, et hjul eller timeglass som symboliserer årsskiftet,eller et tredobbelt kors eller en kirke minner om Jesu omskjæring. I den kirkelige kalenderen kalles dagen også Circumcisio domini (Herrens omskjæring).

1. januar ble formelt gjort til årets første dag med den romerske herskeren Julius Cæsars kalenderreform i år 46 fvt. Da den gregorianske kalenderen avløste den julianske i Norge fra år 1700, ble denne tradisjonen videreført. I dag følger store deler av verdenssamfunnet den gregorianske kalenderen, men det har aldri vært noen tverrkulturell enighet om når man skal begynne å regne ett nytt år.

Romerne regnet opprinnelig året fra 1. mars – Kalenda Martiae – dagen da embetsmenn i republikken tiltrådte sine nye poster. På hundretallet fvt. ble dette forskjøvet til 1. januar – Kalenda Januariae – og ble offisielt gjort til årets første dag med den julianske kalenderreformen. Dette ble derimot ikke godt mottatt, siden det brøt med mange lokale tradisjoner som fastsatte overgangen til et nytt år ut fra solåret, månens faser eller årstidene.

De gamle egypterne, fønikerne og perserne regnet året fra høstjevndøgn i september. I det gamle Hellas regnet man det nye året fra vintersolverv, noe som var vanlig i mange kulturer – også den norske. Under Karl den store på slutten av 700-tallet regnet man 1. mars som nyttårsdag.

Kirken innførte 1. januar offisielt som årets første dag allerede i 532 evt., det nye året ble naturlig nok født med frelseren, Nativitas Dei. Men det var først i 1564 at franskmennene godtok dette som nyttårsdag. I England var 25. mars nyttårsdag helt fram til 1751.

Selv om den kristne del av verden etter hvert samlet seg om 1. januar, spilte dette liten rolle for andre kulturer. Kineserne feirer nyttår i januar/februar, etter et tidspunkt som blir bestemt etter en kombinasjon av solåret og månefaser. Detjødiske nyttår feires i september eller oktober og fastsettes etter et liknende system. Muslimenes kalender styres bare av måneåret. Det er kortere enn solåret, og alle fester forskyves noen dager fra år til år. Derfor kan nyttår inntreffe til alle årstider.

Nyttårsdagen har fra gammelt av vært en av de viktigste merkedagene for vær og avling for det kommende året. Man mente at dagen ga varsler om hvordan året skulle bli, og derfor måtte man være årvåken på hva som skjedde. Slik været var nyttårsdagen, ville det bli resten av året, eller i hvert fall det neste halvåret. I Nord-Norge mente man at pålandsvind ville gi godt fiske, mens fralandsvind ville gi det motsatte. Mye vind på nyttårsdagen ville gi mye vind resten av året.

Ifølge folketroen tok man også varsel av dyrene. Dersom hønsene hakket midt i det kornet man strødde ut til dem, ville det bli et godt år, men hakket de i utkanten, ble det uår. Det gjaldt å være forsiktig med hva man foretok seg denne dagen. Var man uheldig og falt og slo seg, for eksempel, ville man være uheldig resten av året. Hendte det noe positivt, som at man fikk en gave, tydet det på at resten av året også ble positivt. Det var viktig å sette fram mye mat på bordet nyttårsdagen, det skulle sikre at det ble nok mat i året som kom. Dro man på fisketur, kunne fangsten fortelle hvordan året kom til å bli. Jo finere fisk man fikk, dess bedre ble årets fiske. Fikk man en torsk, kunne man se året lyst i møte.

Man skulle være forsiktig med hvem man fikk på besøk nyttårsdagen, i den grad det var mulig å styre selv. Kom det damer eller jenter på besøk, betydde det uhell, mens en mørkhåret gutt eller mann ville bringe hell og lykke i det nye året. Jenter som ønsket å bli penere hadde mulighet til det om kvelden nyttårsdag. Hvis hun tok med seg en blomst og gikk utendørs, og det var nymåne, ville det ganske sikkert skje.

Etter gammel skikk kunne tjenestefolk sies opp denne dagen, etter at lønnen var utbetalt kvelden i forveien. Avstraffelser for eventuelle forseelser i det forløpne år skulle også foregå på nyttårsdag. Fra Sverige vet vi at synderen kunne bli ført ut til en islagt elv eller sjø, hvor han eller hun ble tvunget til å bade mens tilskuere jublet.

  • Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
  • Hallbert, Britt-Marie, Året rundt i naturen. Merkedager – tradisjoner – folketro, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1995.
  • Holck, Per, Merkedager og gamle skikker, J.W. Cappelens Forlag a.s., Oslo, 1993.
  • Sivertsen, Birger 2007. Mari Vassause og den hellige Margareta: gamle norske merkedager, Damm, Oslo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.