nyttårsdag

Kopi av en Mariastatue med Jesusbarnet i Kulturhistorisk museum i Oslo. Originalen fra 1230-1240 har stått i Hedalen kirke. Både Maria og Jesus er knyttet til nyttårsdagen. Hun feires som mor, mens han ble omskåret på denne dagen, åtte dager etter fødselen.
Maria og Jesusbarnet.

Nyttårsdag er årets første dag og dagen etter nyttårsaften, åttende dag jul. Dagen feires i alle kristne land og i Japan 1. januar. Dagen ble også kalt Jesudagen.

Tidligere ble nyårsdag i den kristne verden feiret til andre tider (jul, påske, 25. mars). I Roma ble nyttårsdag fastlagt til 1. januar da den julianske kalender ble innført i år 46 fvt. På den dagen ga man hverandre gaver.

I andre kulturer legges nyttårsdag til forskjellige tidspunkter, for eksempel etter innhøstingen, til vintersolverv eller vårjevndøgn. Nyttårsdagen er den viktigste av merkedagene, ut fra det allmenne prinsipp at den første dag i en periode gir merker eller varsler for hele perioden.

Årets begynnelse

1. januar ble formelt gjort til årets første dag med den romerske herskeren Julius Cæsars kalenderreform i år 46 fvt. Da den gregorianske kalenderen avløste den julianske i Norge fra år 1700, ble denne tradisjonen videreført. I dag følger store deler av verdenssamfunnet den gregorianske kalenderen, men det har aldri vært noen tverrkulturell enighet om når man skal begynne å regne et nytt år.

Romerne regnet opprinnelig året fra 1. mars – Kalenda Martiae – dagen da embetsmenn i republikken tiltrådte sine nye poster. På hundretallet fvt. ble dette forskjøvet til 1. januar – Kalenda Januariae – og ble offisielt gjort til årets første dag med den julianske kalenderreformen. Dette ble derimot ikke godt mottatt, siden det brøt med mange lokale tradisjoner som fastsatte overgangen til et nytt år ut fra solåret, månens faser eller årstidene.

De gamle egypterne, fønikerne og perserne regnet året fra høstjevndøgn i september. I det gamle Hellas regnet man det nye året fra vintersolverv, noe som var vanlig i mange kulturer – også den norske. Under Karl den store på slutten av 700-tallet regnet man 1. mars som nyttårsdag.

Kirken var skeptisk til å feire 1. januar som nyttårsdag, da dagen hadde hedenske konnotasjoner. I 567 erklærte kirkemøtet i Tours at datofestingen av nyttårsdag til 1. januar var et gammelt mistak som burde opphøre. Utover i middelalderen ble den kirkelige nyttårsdag lagt til forskjellige datoer. Det kunne være 1. eller 25. mars, 25. desember eller 1. januar.

I England hadde man tre ulike år. Det historiske året begynte 1. januar. Det liturgiske året startet her som andre steder 1. søndag i advent. Dertil hadde man det «sivile» året, som startet på juledagen fra 600-tallet til 1100-tallet. Fra 1100-tallet til 1751 startet året 25. mars. Med innføringen av den gregorianske kalenderen ble så nyttårsdag flyttet til 1. januar fra 1752.

Selv om den kristne del av verden etter hvert samlet seg om 1. januar, spilte dette liten rolle for andre kulturer. Kineserne feirer nyttår i januar/februar, etter et tidspunkt som blir bestemt etter en kombinasjon av solåret og månefaser. Det jødiske nyttår feires i september eller oktober og fastsettes etter et liknende system. Muslimenes kalender styres bare av måneåret. Det er kortere enn solåret, og alle fester forskyves noen dager fra år til år. Derfor kan nyttår inntreffe til alle årstider.

Katolsk festdag

Dette fløybildet på et alterskap i St. Jakobs kirke i Rothenburg ob der Tauber viser Herrens omskjæring. Det er malt i 1466 av Friedrich Herlin.

Av .

I Roma var 1. januar den eneste festdagen for jomfru Maria frem til 692 evt., da pave Sergius 1 innførte de fire store Mariafestene. Festen til ære for Marias morsverdighet (Maternitas Beatae Mariae Virginis) erstattet den eldgamle nyttårsfesten knyttet til guden Janus.

I den kirkelige kalenderen kalles dagen også Circumcisio domini (Herrens omskjæring). Omskjæring av guttebarn skulle etter jødisk tradisjon finne sted på deres åttende levedag. I likhet med Jesu tornekrone og blod ble hans forhud høyt skattet som relikvie. I middelalderen var det en rekke kirker som hevdet å være i besittelse av dette enestående relikviet. I Spania og Frankrike ble en fest for Jesu omskjæring knyttet til nyttårsdagen på slutten av 500-tallet. Roma fulgte etter på 900-tallet; under pave Pius (1566–1572) ble så festen tatt inn i det romerske missalet.

I 1914 ble festdagen for Marias morsverdighet fastlagt til 11. oktober, en festdag som gjaldt for hele den latinske kirken i perioden 1931–1969. Ved den katolske kirkes kalenderrevisjon i 1969 ble 1. januar atter en festdag først og fremst for Jesu mor, Maria. Dermed falt denne dagen sammen med oktaven (den åttende dag) for Jesu fødsel og nyttårsdag. 1. januar var også dagen da Jesus hadde fått sitt navn; før 1969 ble dagen feiret som festdag på søndagen som falt mellom 2. og 5. januar. Etter kalenderrevisjonen kunne Jesu navn minnes på navnedagen 1. januar, men dette innholdet kom i skyggen av feiringen av jomfru Maria. Ved den reviderte utgaven av Missale Romanum fra 2002 ble 3. januar en valgfri minnedag for feiringen av Jesu hellige navn.

I Norge er 1. januar avmerket på de de aller fleste primstaver. Symbolbruken varierer en god del, men de fleste tegnene er vanlige Kristus-symboler. Det gjelder for eksempel kors i ulike former eller kombinasjoner av stiliserte kirker og kors. Noen staver har et kronesymbol, også det viser dagens tilknytning til Kristus. En sirkel er også ganske vanlig, noe som speiler oppfatningen av året som et kretsløp (circulus anni).

Nyttårsdag i folketroen

Denne tegningen av Kaare Hovind gir eksempler på symboler ved 1. januar på en rekke norske primstaver. Kors i ulike former forekommer ganske ofte.
Primstavmerker.
Av .

Vær og avling

Nyttårsdagen har fra gammelt av vært en av de viktigste merkedagene for vær og avling for det kommende året. Man mente at dagen ga varsler om hvordan året skulle bli, og derfor måtte man være årvåken på hva som skjedde. Slik været var nyttårsdagen, ville det bli resten av året, eller i hvert fall det neste halvåret. I Nord-Norge mente man at pålandsvind ville gi godt fiske, mens fralandsvind ville gi det motsatte. Mye vind på nyttårsdagen ville gi mye vind resten av året. På Jæren het det at om solen skinte så lenge på nyttårsdagen at man kunne sale en hest, skulle det bli et godt år med god høy- og korntørk.

Dyr

Ifølge folketroen tok man også varsel av dyrene. Dersom hønsene hakket midt i det kornet man strødde ut til dem, ville det bli et godt år, men hakket de i utkanten, ble det uår. Det gjaldt å være forsiktig med hva man foretok seg denne dagen. Var man uheldig og falt og slo seg, for eksempel, ville man være uheldig resten av året. Hendte det noe positivt, som at man fikk en gave, tydet det på at resten av året også ble positivt. Det var viktig å sette fram mye mat på bordet nyttårsdagen, det skulle sikre at det ble nok mat i året som kom. Dro man på fisketur, kunne fangsten fortelle hvordan året kom til å bli. Jo finere fisk man fikk, dess bedre ble årets fiske. Fikk man en torsk, kunne man se året lyst i møte.

Besøk

Man skulle være forsiktig med hvem man fikk på besøk nyttårsdagen, i den grad det var mulig å styre selv. Kom det damer eller jenter på besøk, betydde det uhell, mens en mørkhåret gutt eller mann ville bringe hell og lykke i det nye året. Jenter som ønsket å bli penere hadde mulighet til det om kvelden nyttårsdag. Hvis hun tok med seg en blomst og gikk utendørs, og det var nymåne, ville det ganske sikkert skje.

Si opp tjenestefolk

Etter gammel skikk kunne tjenestefolk sies opp denne dagen, etter at lønnen var utbetalt kvelden i forveien. Avstraffelser for eventuelle forseelser i det forløpne år skulle også foregå på nyttårsdag. Fra Sverige vet vi at synderen kunne bli ført ut til en islagt elv eller sjø, hvor han eller hun ble tvunget til å bade mens tilskuere jublet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Alver, Brynjulf 1981, Dag og merke. Folkeleg tidsrekning og merkedagstradisjon, Universitetsforlaget.
  • Berg, Knut Anders, Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang 1993. Julen i norsk og utenlandsk tradisjon, Gyldendal norsk forlag, Oslo.
  • Dybdahl, Audun 2011, Primstaven i lys av helgenkulten, Tapir Akademisk Forlag, Trondheim.
  • Hallbert, Britt-Marie, Året rundt i naturen. Merkedager – tradisjoner – folketro, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1995.
  • Holck, Per, Merkedager og gamle skikker, J.W. Cappelens Forlag a.s., Oslo, 1993.
  • Sivertsen, Birger 2007. Mari Vassause og den hellige Margareta: gamle norske merkedager, Damm, Oslo.

Kommentarer (2)

skrev Per Perald

Du skrever år 532 som året da kirken innførte 1.januar som nyårsdag. Det er vel omvendt? Romerriket hade brukt 1 januar siden 187/125 fKr, og på nytt fra 46 fKr.

Det vestromerske riket var historie, den østromerske delen hadde tatt opp lokale skikker, og 1.januar ble ansett som hedensk.

I 532 ble 1,januar avløst av 25 mars, senere 1.mars i de neste 1000 år, helt til Gregor innførte 1.januar i 1582.

skrev Audun Dybdahl

Hei! Takk for kommentar. Det er ikke jeg som har skrevet avsnittet du refererer til, men jeg har gjort en del endringer i tråd med det du foreslår.
MVH Audun Dybdahl

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg