Underkjeven til finnhvalen er ulik på de to sidene av kroppen. Høyresiden er hvit, mens resten er mørk som dyrets ryggside.

Finnhval av National Marine Fisheries Service/NOAA. Falt i det fri (Public domain)

Finnhvalen er en art av bardehvaler i familien finnhvaler. Den er den nest største nålevende arten på kloden, bare blåhvalen, dens nære slektning i finnhvalfamilien blir større.

Finnhvalen finnes over hele verden med minst tre adskilte bestander:

Finnhval og blåhval er nært beslektet, og det er funnet individer som er krysninger mellom de to artene (hybrider).

Karakteristisk for finnhvalen er de lyse, kremgule bardene på forreste del av høyre overkjeve. Øvrige barders fargesetting er mørk, med en blanding av kremgule og gråblå bånd. Ryggsiden er fra mørk grå til brunsvart, mens buken er kritthvit. Underkjeven har en asymmetrisk fargesetting i det høyresiden er hvit mens resten er mørk som dyrets ryggside. Ryggfinnen sitter langt bak og kommer ikke til syne ved overflata før finnhvalen har sendt til værs sin loddrette, tre til seks meter høye, og lett synlige blåstsøyle.

I Nord-Atlanteren blir finnhvalen 19–21 m lang, og inntil 75 tonn tung. Hunnene blir litt større enn hannene, men det er ingen åpenbare forskjeller i utseende mellom kjønnene. Finnhval på den sørlige halvkule blir større enn de nordlige individene, om lag 25–26 m lange.

Finnhvalen kan antakelig bli 80–90 år gammel. Den opptrer som oftest alene, men små grupper er også vanlig, særlig hvis mattilgangen er god. Finnhvalen holder seg aller helst i åpne farvann, og kommer bare unntaksvis helt inn til kysten. Den er kanskje den mest strømlinjeformede av alle de store hvalene, og er også en rask svømmer som kan komme opp i 15 knops fart hvis nødvendig. Vanligvis holder den rundt 5–8 knop, og når den dykker går den sjelden dypere enn 200 m.

Sommeren er finnhvalens viktigste beiteperiode – da spiser den først og fremst krill. Finnhvalen spiser også fisk, og når den kommer inn på beiteområdene i våre farvann tidlig om våren (februar–mars) spiser den enten sild (Norskehavet og utafor Møre) eller lodde (Barentshavet og utafor Finnmark). Også på sein høst og tidlig vinter er det de pelagiske fiskeartene som står på menyen.

En finnhval kan innta opp til 3 tonn mat i døgnet. Beiteaktiviteten varierer med årstida. Som de andre bardehvalartene må finnhvalen om sommeren ikke bare spise for å dekke det daglige energiforbruket, men også for å bygge opp et solid spekklag som den kan tære på i vinterhalvåret. Om vinteren spiser finnhvalene mye mindre, døgnrasjonene er da antakelig bare på rundt 10% av sommerrasjonene.

Finnhval blir kjønnsmoden mellom 7–12 års alder. De kjønnsmodne hunnene får vanligvis en enkelt unge annethvert år. Paringen skjer om vinteren i varmere strøk på lave breddegrader. Her fødes også kalvene, de fleste i perioden november til april, etter en drektighetstid på rundt 11 måneder. Kalven følger mora på vårens vandring nordover, men er avvendt melk når de er blitt 10–12 m lange etter en dieperiode som varer i om lag 6–8 måneder.

Finnhvalens utbredelse i Nord-Atlanteren omfatter praktisk talt alle havområdene mellom 30°N og iskanten. Vinterområdene er lite kjent, men det antas at dyrene som beiter i våre farvann trekker ned mot, men ikke sør for ekvator. På seinvinteren trekker den nordover til beiteområdene, og både på vår, sommer og høst finnes beitende finnhval i Barentshavet, Norskehavet, ved Island og Øst-Grønland, og langs østkysten av Amerika fra de nordlige delene av USA og opp til Labrador, Canada og Vest-Grønland. De tetteste forekomstene av finnhval i Nord-Atlanteren finner vi ved Island og Øst-Grønland.

Ettersom finnhvalene trekker mot ekvator på vinteren, og fordi det er sommer i sør mens det er vinter i nord, blander ikke finnhval fra den sørlige halvkule seg med finnhvalene fra nord. Langt fra alle dyrene i nord deltar på vinterens tur sørover, noen forblir på beiteområdene også over vinteren. Antakelig skyldes dette de gode forekomstene av lodde og sild. Det finnes også stasjonære bestander som ikke foretar noen form for sesongvandringer, for eksempel i Middelhavet. Finnhvalens utbredelse er dynamisk og endrer seg i takt med endringer i fordeling av byttedyr. Mye tyder for eksempel på at finnhvalen nå trekker lenger nord enn før, antakelig som et resultat av temperaturendringer og isreduksjon som har bidratt til at viktige byttedyr trekker lenger mort nord.

I norske farvann var det fra gammelt av kjent at finnhval forekom allerede i februar/mars utafor kysten av henholdsvis Møre (i tilknytting til sildas gyting, der kaltes den «sildehval») og Finnmark (i tilknytting til loddas gyting, noe som der ga den navnet «loddehval»). Seinere på våren og sommeren forekommer de lenger til havs, særlig i Norskehavet på jakt etter sild, og fra Bjørnøya og nordover forbi Svalbard på jakt etter krill. På ettersommer og høst trekker de gjerne inn i Barentshavet på jakt etter krill og lodde, mens overvintrende sild utafor kysten av Nord Norge frister dem midtvinters før en del av dem altså trekker sørover til yngleområdene.

Finnhvalen overvåkes gjennom regelmessige telletokt fordi bestanden kan påvirkes av fangst, og fordi arten er en viktig predator i våre farvann. Tilsammen består den sentrale (som beskattes av Island) og nordøstlige bestanden av finnhval nå av godt og vel 60 000 dyr. Den delen av bestanden som beskattes av Island utgjøres, ifølge tellinger foretatt i perioden 2015, nærmere 40 000 individer. Bestanden ser ut til å være i vekst.

Starten på regulær finnhvalfangst skjedde da metodikk for moderne hvalfangst ble utviklet av Svend Foyn og hans medarbeidere på kysten av Finnmark i perioden 1868–1904. Fangsten var landbasert – det vil si at fangstbåtene skjøt hvalene og tauet dem inn til land der det var etablert såkalte landstasjoner hvor hvalene kunne dras i land for flensing og koking av olje. På det meste var det hele 19 slike landstasjoner i Nord-Troms og Finnmark. Blåhvalen dominerte fangstene de første årene, og de første finnhvalene ble tatt i 1876. Fra 1882 var det imidlertid finnhval som dominerte fangstene, og det antas at i alt rundt 10 500 eksemplarer av arten ble tatt i denne pionerperioden for den moderne hvalfangsten. Velbegrunnet bekymring for ressursgrunnlaget gjorde at denne landbaserte fangsten ble stoppet av norske myndigheter i 1904.

Allerede etter få år med fangst erfarte hvalfangerne at man måtte søke stadig lengre vekk fra landstasjonene for å finne finnhval. Løsningen ble å flytte virksomheten til andre områder nord i Atlanteren, for eksempel Færøyene, Island og Canada. Fra 1904 startet man også finnhvalfangst i Sørishavet. Mellom 1903 og 1909 ble det gjort forsøk med finnhvalfangst med landstasjoner både på Bjørnøya og Svalbard, også flytende kokerier ble prøvd. Grunnet mangel på fett etter første verdenskrig gjenåpnet norske myndigheter landbasert fangst av finnhval med en stasjon på kysten av Finnmark og tre stasjoner på Vestlandet i 1918. Stasjonen i Finnmark ble stengt etter sesongen 1920, angivelig fordi ressursgrunnlaget fremdeles var for dårlig, mens fangsten fra landstasjonene på Vestlandet fortsatte fram til 1970 da finnhvalen ble fredet i dette området. I Nord-Norge ble finnhvalfangsten gjenopptatt med en landstasjon i Tromsø i 1948. Her fortsatte fangsten fram til 1971 da stasjonen ble stengt på grunn av vanskelige markedsforhold for hvalprodukter. Etter dette har det ikke vært fanget finnhval i Norge.

Finnhvalen har hatt stor betydning for hvalfangsten, særlig i Sørishavet, etter at blåhvalbestanden ble overbeskattet i 1930-årene. Dette førte til at finnhvalen i etterkrigsårene ble sterkt redusert i dette området. Den har så vært fredet siden 1976 i området. Bestandsnivået er fremdeles lavt i sør.

I Nord-Atlanteren har regelmessig overvåkning med telletokt sikret langsiktig bærekraft i forvaltning og ressursuttak – anbefalt bærekraftig årlig uttak ved Island ligger for eksempel nå på 161 dyr, ved Færøyene på 48 dyr. De islandske finnhvalfangstene har i de seinere år variert mellom 0, altså ingen fangst, og 155 dyr per år. Mye av variasjonen skyldes vanskelige markedsforhold. På Færøyene er det ingen finnhvalfangst, mens lokale hvalfangere på Grønland fanger noen få (5–12) finnhval hvert år.

Dagens forvaltning av finnhvalfangsten skjer gjennom Vitenskapskomitéen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.