spermhval

Spermhval. Dykkende spermhval utenfor Andøya.

av . Begrenset gjenbruk

Spermhvalen, også kalt spermasetthval og kaskelott, er en tannhvalart i familien spermhvaler. Den er størst av alle tannhvalene, hannene blir nærmere 18 meter lange og kan veie 45–50 tonn, og hunnene blir neppe lengre enn 12 m. Den har synlige tenner bare i underkjeven. Den er svart-grå oventil, noe lysere under buken.

Faktaboks

Også kjent som

Physeter macrocephalus

Blekksprut er spermhvalens viktigste mat, men den spiser også fisk. I norske farvann spiser den særlig uer og rognkjeks. Spermhvalen kan bli minst 50 år gammel, og de voksne hunnene får én enkelt kalv ca. hvert femte år, fram til de kommer i 40-års alderen.

Spermhvalens utseende oppfattes ofte som typisk for hvordan hvaler ser ut. Spermhvalen har også hatt kulturell betydning i både bilder og tekst. Hvalen i Herman Melvilles kjente verk Moby Dick er for eksempel en spermhval.

Spermhvalen finnes i alle hav, både på den nordlige og sørlige halvkule. Det er imidlertid store alders- og kjønnsforskjeller i utbredelse. Mens utbredelsen til hunnene og alle umodne dyr er begrenset til tropiske og subtropiske strøk, foretar de kjønnsmodne hannene lange vandringer til høyere breddegrader, gjerne helt til iskanten i både nord og sør.

Det ble drevet fangst av spermhval i norske farvann fra 1912 til 1971. I dag er spermhvalen viktig for økoturisme basert på hvalsafari i Nord-Norge, særlig utafor Andøy der kanten på kontinentalsokkelen er nært land slik at båtturen ut til de beitende hvalene blir kort.

Beskrivelse

Etter hvert dykk ligger spermhvalen lenge i overflate og puster - blåsten går på skrå fremover.
Spermhvalblåst av . Gjengitt med tillatelse

Spermhvalen er gråsvart, ofte med mer og mindre uregelmessige hvite felt under buken. Den har ingen ryggfinne, men derimot en rekke pukler på den bakre del av ryggen.

Spermhvalhodet er stort med en tykk, butt snute og hodet utgjør 1/3 av kroppslengden. Inne i det store hodet ligger en karakteristisk fettansamling (spermasett) med opp mot 2000 liter flytende olje. Funksjonen av dette fettorganet er trolig at det regulerer oppdrift ved dype dykk og at det fokuserer kommunikasjonssignaler fra artsfrender. Tidligere trodde man at denne oljen var dyrets sæd, derav navnet spermhval.

Spermhvalens pustehull sitter ikke midt oppe på hodet, men framme på venstre side. Dette gjør at spermhvalblåsten ikke står rett til værs, men derimot rundt 45° på skrå framover. Ved havoverflata kan den dermed ikke forveksles med noen andre storhvaler. Underkjeven er smal og kraftig med to tannrekker, hver med 20–26 koniske tenner. Muligens har tennene større betydning som sekundær kjønnskarakter enn som griperedskap når hvalene skal få tak i byttedyr. Spermhval uten tenner eller med deformerte underkjever synes å være i like god kondisjon som normalt utrustede dyr.

Spermhvalhannen kan bli opptil 18 meter lang og 45–50 tonn tung. Hunnene er langt mindre og blir neppe over 12 meter lange.

Levevis

Spermhvalen er velegnet for hvalsafari - her utafor Andenes.
Hvalsafari av . Gjengitt med tillatelse

Spermhvalene blir minst 50 år gamle. De er langsomme dyr, og kan neppe komme opp i mer enn 7–8 knops fart.

Spermhvalene bruker lyd til både sosialisering og til å finne byttedyr (ekkolokalisering). Lydene er gjerne distinkte klikk som kommer med ulik frekvens. Når dyrene er på matjakt bruker de klikkene som en slags sonar/ekkolodd for å finne maten. Klikkene kommer da gjerne med 0.5 til 1 sekunds mellomrom. Frekvensen øker slik at det nærmest høres ut som kontinuerlig skraping når hvalene er så nær byttet at de kan gripe fatt i det og ta seg en munnfull.

Spermhvalene foretrekker områder med dypt vann, gjerne med mer enn 1000 meter ned til bunnen. Dette innebærer at vi finner dem fra eggakanten (der kontinentalsokkelen ender) og utover dyphavsområdene.

Beitevaner

Store og små blekkspruter er spermhvalenes yndlingskost. De spiser også fisk, i norske farvann blant annet uer og rognkjeks.

Siden spermhvalene er langsomme dyr, har det vært spekulert mye på hvordan de kan fange lynraske blekkspruter. Noen mener at hvalene lokker til seg blekksprutene ved å åpne gapet slik at det hvite munnpartiet blir synlig. Andre hevder at dyrene paralyserer byttet ved hjelp av konsentrert lyd.

Når spermhvalene spiser foretar de gjentatte dypdykk i beiteområdet. Slike dykk har et gjennomsnittsdyp på 600 meter, og varer gjerne i rundt 45 minutter. Hvis byttedyrenes plassering krever det kan dykkene være både lengre, dypere (mer enn 1000 meter) eller grunnere. Antakelig har spermhvalene kapasitet til å gå helt ned til 3000 meters dyp, og dykk på inntil 90 minutter er ikke uvanlige. Mellom dykkene ligger hvalene gjerne rundt 9 minutter i overflata for å puste og fornye oksygenlagrene i blod og muskulatur.

Forsvar

Spermhvalenes fremste naturlige fiender er spekkhoggere, i noen grad også haier som kan ta unger. Når de er i flokk kan de forsvare seg ved å posisjonere seg i formasjoner som særlig skal beskytte de yngste dyrene. «Vognhjulformasjonen», der dyrene posisjonerer seg som eikene i et vognhjul, enten med halefinnen eller med hodet ut mot fienden og med ungdyrene inne i midten, er den vanligste.

Forplanting

Når spermhvalen starter et dypdykk løfter den halefinnen til værs.
Spermhvalens halefinne av . Gjengitt med tillatelse

Paringen skjer på våren (mars–mai) i varmere strøk på lave breddegrader. Her fødes også kalvene etter en drektighetstid på 16 måneder. En nyfødt spermhvalunge er 3–5 meter lang og veier vanligvis over ett tonn ved fødselen. Dieperioden varer i rundt 2 år, i denne perioden har ikke ungene utviklet den samme dykkekapasiteten som de voksne og holder seg helst på eller like under overflata. Spermhvalene er flokkdyr, og det ser ut til at andre voksne hunner i gruppa passer på ungen ved overflata hver gang mora forsvinner ned i dypet på jakt etter mat.

Hunnene blir kjønnsmodne i niårsalderen, hos hannene kommer puberteten noe seinere slik at kjønnsmodning ikke inntrer før de er et sted mellom 10 og 20 år gamle. De kjønnsmodne hunnene får vanligvis en enkelt unge hvert femte år. Forplantningsevnen avtar med alderen, og etter fylte 40 år er det svært få hunner som produserer avkom.

I paringssesongen på våren er det ofte slåsskamp mellom hanner om de brunstige hunnene. I slike kamper kommer gjerne de yngste kjønnsmodne hannene til kort, og de deltar først for fullt i paringen når de nærmer seg 30 år. Det er bare 10–15% av hannene som er involvert i moroa.

Spermhvalhannene er polygame, det vil si at hver hann parrer seg med flere hunner i løpet av paringssesongen. De beveger seg gjerne fra hunn til hunn i flokken, og tilbringer vanligvis bare minutter, i beste fall noen få timer, med hver.

Sosial organisering og vandringer

Flokkdannelse står sentralt i den sosiale organiseringen hos spermhvalene. Grunnenheten er blandingsflokker på 20–40 dyr med kjønnsmodne hunner, deres avkom, samt enkelte unge og umodne hanner og hunner. De voksne hunnene er ofte sterkt knyttet til hverandre og kan leve sammen hele livet. Paring, fødsler og diegivning finner sted i disse blandingsflokkene.

Unge hanner forlater etter hvert blandingsflokken sin. Dette skjer når de er et sted mellom 4 og 21 år, med en god del individuelle variasjoner. De unge hannene samler seg gjerne i løsere organiserte ungkarsflokker, gjerne med en kjerne av 10–15 dyr på noenlunde samme alder. I motsetning til hva som skjer med hunnene, blir samholdet mellom hannene svakere og svakere med årene. Når hannene blir kjønnsmodne lever de derfor enkeltvis. I denne livsfasen begynner de å foreta lange sommervandringer mot høyere breddegrader hvor næringstilgangen er god.

Hanner som ikke lykkes i paringssesongen slår følge med unghvalene på vandringene mot høyere breddegrader. Sannsynligvis oppholder de seg på høye breddegrader over hele perioden vår, sommer og høst, før de returnerer til resten av hvalene i varmere farvann hvor de neste vår påny forsøker å vinne innpass i blandingsflokkene.

Spermhvalenes sosiale organisering og vandringsmønster tilsier at alle de individene som kommer til Norskekysten er kjønnsmodne hanner som ikke fant innpass hos damene i blandingsflokkene.

Utbredelse

Spermhvalen har vid utbredelse og finnes i alle hav fra ekvator til iskanten. Det er imidlertid store alders- og kjønnsforskjeller i utbredelse: Mens hunnene og alle umodne dyr er å finne i tropiske og subtropiske strøk (mellom 40°N og 40°S) foretar de kjønnsmodne hannene lange vandringer til høyere breddegrader, gjerne helt til iskanten i både nord og sør.

Bestand

Spermhvalen er en av artene som blir registrert i de regelmessige telletoktene som gjennomføres i Nord-Atlanteren. I norske havområder teller bestanden av kjønnsmodne hannhval nå antakelig nærmere 9000 dyr.

Ambra

Ambra var i sin tid et verdifullt spermhvalprodukt. Ambra er en fettrik dannelse som består av avføring og mageinnhold som har klumpet seg rundt mer ufordøyelige elementer (for eksempel blekksprutkjever) i spermhvalens mage. Hvalene kvitter seg på naturlig vis med klumpen som flyter i sjøvann. Ambra inneholdt særlig visse stoffer med evne til å binde luktestoffene i fin parfyme. Det var dette som gjorde disse klumpene så verdifulle i gamle dager. I dag framstilles slike bindestoffer syntetisk, og ambra er ikke lenger det samme verdifulle produktet som i tidligere tider.

Fangst

Stor spermhvalhann hales opp på flenseplanet for flensing under spermhvalfangst på Island i 1978.
Spermhvalfangst av . CC BY SA 3.0

Fordi spermhvalene både er langsomme og spekkrike ble de tidlig utsatt for fangst. Amerikanerne var pionérer og startet fangst på begynnelsen av 1700-tallet utafor østkysten av Nord-Amerika. Senere utvidet amerikanerne aktiviteten til å omfatte fangst på alle verdenshav i stor målestokk. Dette varte fram til ca. 1850, også engelskmenn deltok tidvis i denne fangsten som ble drevet av seilskuter med robåter.

Da metodikk for moderne hvalfangst ble utviklet på kysten av Finnmark i perioden 1864–1904 var det blåhvalen som var hovedmålet. Etter hvert som denne bestanden minket ble også finnhval og andre og hvalarter mer ettertraktet.

Spermhvalfangsten utafor norskekysten startet i 1912 og foregikk parallelt med fangst av finnhval fram til 1971. De fleste spermhvalene ble skutt på eggakanten utafor henholdsvis Møre og Vesterålen og slept inn til faste landstasjoner for opparbeiding. Fangsten startet utafor Møre, og i perioden 1925 til 1969 ble det tatt i alt 374 dyr her. Landstasjonen på Skjelnan i Tromsø var den siste landstasjonen for hvalfangst som var i drift i Norge. Fra driften startet der i 1948 til avslutningsåret 1971 ble det til denne stasjonen fanget i alt 1088 spermhvaler, i hovedsak utafor Vesterålen.

Oljen var i alle år det viktigste produktet fra spermhvalfangsten. I de tidlige fangstårene var den en viktig komponent i framstilling av sotfrie lys. Etter hvert fikk den sin største anvendelse som smøremiddel i maskinindustri og i hydrauliske systemer. Kjøttet er uegnet som menneskemat, men har vært brukt til dyrefor.

Etter 1971 har det ikke vært fanget spermhval i Norge. Dagens forvaltning av spermhval skjer gjennom Vitenskapskomitéen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og gjennom NAMMCO (Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen).

Økoturisme

Utenfor Vesterålen er avstanden til eggakanten kort. Spermhvalene opptrer derfor nært land i dette området, og dette har gitt grunnlag for en betydelig oppblomstring av økoturisme med hvalsafari som hovedprodukt i de seinere år. I tillegg til at spermhvalene løfter halefinnen når de starter sine dypdykk, ligger de også lenge i overflata for å puste etter hvert dykk. Dette gjør dem nærmest ideelle som objekter for hvalsafari.

I kulturen

I tegneserier, og blant billedkunstnere og forfattere som skal framstille hval er det ofte spermhvalen som er modellarten. I Herman Melvilles klassiske roman Moby Dick fra 1851 er den hvite hvalen en spermhval, og i Bibelens beretning om Jonas stemmer beskrivelsen av «hvalfisken» best på en spermhval. Også i Kongespeilet omtales spermhvalen, der beskrives den som gemyttlig, nærmest litt sky og med store tenner som man kunne lage knivskaft og spillebrikker av.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg