vågehval

Vågehval

Paul Ensor/Havforskningsinstituttet. Gjengitt med tillatelse

Vågehval er en bardehvalart i finnhvalfamilien. Vågehvalen i Nord-Atlanteren er grunnlaget for den norske småhvalfangsten, som startet i slutten av 1920-årene. Vågehvalen kjennes lett på hvite bånd over sveivene.

Vågehvalen finnes over hele verden, og er delt i tre underarter:

I tillegg er den Antarktiske vågehvalen, Balaenoptera bonarensis, en nær slektning.

Vågehvalen er lett kjennelig på de gulhvite bardene og et hvitt bånd tvers over hver av sveivene. Vågehvalen i Antarktis mangler dette hvite båndet og har svarte barder. Ryggsiden er svart, buken hvit. I motsetning til de store bardehvalenes lett synlige blåst-søyle er vågehvalens blåst helt usynlig.

I Nord-Atlanteren kan den bli 8–9 m lang og opptil 9 tonn tung. Hunnene blir gjerne litt større enn hannene, ellers er det ingen åpenbare forskjeller i utseende mellom kjønnene. Den er den minste av finnhvalene.

Vågehvalen kan antakelig bli over 40 år gammel. Den opptrer som oftest alene, men små grupper er også vanlig. Den sees ofte inne i fjorder og våger, derav navnet.

Norske farvann er viktige beiteområder for store deler av den nordøstatlantiske bestanden av vågehval. I Nord-Atlanteren foretar den omfattende sesongmessige vandringer mellom de sørlige parings- og yngleområdene helt sør mot ekvator, hvor den holder til om vinteren, og til våre områder hvor den beiter intensivt fra tidlig vår til langt utpå høsten.

Både sild, lodde og makrell er viktige byttedyr for vågehvalen, i tillegg til krill og torskefisk. Sammensetningen av vågekvalens meny varierer fra område til område, og har også gjennomgått til dels store endringer i takt med endringer i bestander av viktige byttedyr. Hvalene ser ut til å spise mer krill jo lenger nord de kommer. Bestandene av de ulike byttedyrene varierer, og vågehvalene tilpasser dietten deretter.

En slik fleksibilitet i fødevalget bidrar også til at vågehvalen er mindre utsatt for variasjoner i tilgjengelighet av byttedyr enn andre og mer spesialiserte bardehvaler, som blåhval, finnhval, seihval og knølhval.

Vågehvalen holder seg i våre nordlige farvann vår, sommer og høst for å spise av de rike forekomstene av fisk og krepsdyr. I denne beiteperioden skal hvalene ikke bare spise for å dekke det daglige energiforbruket, men også for å bygge opp et solid spekklag som de kan tære på i vinterhalvåret.

Om vinteren spiser hvalene mye mindre, derfor er de magre når de om våren kommer til beiteområdene. På sensommeren kan spekktykkelsen på ryggen og sidene øke fra 35 til nærmere 50 mm, på buken er endringene gjerne mindre. En voksen hval kan på denne måten øke fettvekta fra knapt 400 kg til nærmere 700 kg i løpet av sesongen.

Alder ved kjønnsmodning er stort sett 5–7 år. De kjønnsmodne hunnene får vanligvis én enkelt unge hvert år. Paringen skjer om vinteren, i varmere strøk på lave breddegrader. Her fødes også kalvene etter en drektighetstid på rundt 10 måneder. De fleste fødes i perioden januar til mai. Kalven følger mora på vårens vandring nordover, men er avvent etter om lag 4 måneders dieperiode, og de er forlatt av moren før de kommer inn på beiteområdene i nord.

Vågehval på sommerbeite, fotografert på et av Havforskningsinstituttets telletokter.

Vågehval av George McCallum / Havforskningsinstituttet. Gjengitt med tillatelse

Vågehvalens vinterområder er lite kjent, men det antas at dyrene som beiter i våre farvann holder til i Atlanteren, sør for 30° N (Nord-Afrika), men ikke sør for ekvator. Om våren (fra mars til mai) trekker den nordover langs Norskekysten, og sommerområdene er veldig godt kjent ettersom det er her all fangst har foregått. Fra omtrent mars til utpå seinhøsten (oktober/november) finner vi beitende vågehval i Norskehavet, Nordsjøen, Barentshavet, Svalbard, i kystområder ved Island og Grønland, og langs østkysten av Amerika fra de nordlige delene av USA og opp til Labrador, Canada. Vågehvalen holder seg aller helst i områder som ligger langs eller over kontinentalsokkel. Det er sannsynligvis bare en bestand av vågehval i våre farvann.

Både nordvest og nordøst i Atlanteren er det tegn som tyder på at vågehvalen nå trekker lenger nord enn før, antakelig som et resultat av temperaturendringer og isreduksjon som har bidratt til at viktige byttedyr trekker lenger mort nord.

Det er forskjell i både utbredelse og vandringsmønster hos hanner og hunner. Hunnene kommer tidligere inn på beiteområdene i nord og går gjerne lenger nord enn hannene. Årsungene og de yngste hvalene finner vi gjerne kystnært utafor Nord Norge. Disse kjønnsforskjellene merkes godt i den norske fangsten som alltid har vært dominert av hunhval (65-75%). Til sammenligning dominerer hannene i den islandske vågehvalfangsten som foregår lenger sør. Også når vågehvalene trekker sørover om høsten (oktober til november) holder kjønnene seg adskilt.Hannene starter seinere og holder seg lenger til havs.

Det vitenskapelige slektsnavnet Balaenoptera betyr bevinget hval.

Vågehval av Ukjent/NOAA. Falt i det fri (Public domain)

Vågehvalen overvåkes gjennom regelmessige telletokt fordi bestanden kan påvirkes av fangst og fordi arten er en viktig predator i våre farvann. Tilsammen består nå den sentrale (som beskattes av Island) og nordøstlige bestanden av vågehval av rundt 120 000 dyr. Den delen av bestanden som beskattes av Norge utgjøres av litt over 100 000 individer. Bestanden har holdt seg stabilt på dette nivået de siste 2-3 tiårene.

Den norske vågehvalfangsten startet i slutten av 1920-årene. Fangstmengden de første årene er ikke kjent, men da man i 1938 innførte en konsesjonsordning som forpliktet fangerne til å rapportere fangstmengden ble det også mulig å føre fangststatistikk. I begynnelsen var hvalfangsten en ren kystnær operasjon med Lofoten og Vestfjorden som kjerneområde. Etter hvert ble fangstområdet utvidet til å omfatte både Nordsjøen, Barentshavet og områdene ved Svalbard, etter hvert også i farvannene rundt øya Jan Mayen. I en periode på 1960- og 1970-tallet drev norske hvalfangere også fangst i canadiske og grønlandske kystfarvann.

På 1950-tallet lå de årlige fangsttallene på 3500 til 4000 dyr. Denne beskatningen av vågehval i norske farvann var for hard, og bestanden gikk etter all sannsynlighet ned. Noen reguleringer som ble innført i 1959 reduserte fangsttallene i etterfølgende år, og fra 1965 til 1983 lå de årlige fangstene på mellom 1500 og 2000 dyr. Dette uttaket ble vurdert som bærekraftig.

På 1970-tallet ble det innført ytterligere reguleringstiltak med kvoter. Grunnet internasjonalt press mot hvalfangst og vedtak i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) om midlertidig fredning av alle hvalbestander ble det innført total fangststopp i den norske hvalfangsten i 1988.

En forutsetning for å gjenoppta fangsten var at man skaffet pålitelige kunnskap om bestandenes størrelse slik at det ble mulig å beregne kvoter som sikret bærekraftige fangst. Norge gjennomførte derfor et stort telletokt i 1989, og i 1993 ble fangsten gjenopptatt med kvoter beregnet ved hjelp av prosedyrer utviklet innafor Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC). Fra 1996 har Norge gjennomført årlige telletokt i fangstområdet, og bestandsestimatene oppdateres hvert 6. år. Det årlige fangstnivået har siden rundt årtusenskiftet ligget i på rundt 500–600 dyr.

Dagens forvaltning av vågehvalfangsten skjer gjennom Vitenskapskomitéen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.