Smeerenburg

Smeerenburg var en tidligere hvalfangststasjon som ligger ytterst på Smeerenburgodden, på det sørøstligste punktet på Amsterdamøya i nordvest Svalbard. Navnet kommer av nederlandsk smeer, 'fett eller spekk', «Spekkbyen». I første halvdel av 1600-tallet holdt nederlandske hvalfangere til her om somrene og opptil 17 bygninger og 7 dobbeltovner (spekkokerier) ble etablert på sandstranden. Cirka 200 menn arbeidet på land og mange andre på skipene. Hvalfangst var et farlig arbeid og det finnes flere hundre graver ved Smeerenburg og i området omkring. Etter 1640 ble grønlandshvalen sjeldnere i fjordene på Spitsbergen, og Smeerenburg forfalt. Nå finnes bare tufter (rester) etter spekkovnene og bygninger, samt graver tilbake.

Smeerenburgodden er en sandstrand med en slette bak som er dekket av mosetundra vegetasjon. Den lavtliggende odden var ideell for å trekke hvalskrotter opp på stranden og med lett adgang til anlegget like bak. Imidlertid er den løse sanden og grusen utsatt for erosjon som allerede har fjernet en del av anlegget. Den er også utsatt for tråkk dersom mange mennesker besøker Smeerenburg og ikke er oppmerksomme nok på de 1600-talls restene. Smeerenburg har i mer enn 100 år vært et av de mest besøkte kulturminnene på Svalbard. I de senere årene er den østlige delen av stranden også blitt en liggeplass for hvalross.

I årene 1979-1981 undersøkte en tverrfaglig nederlandsk ekspedisjon restene av Smeerenburg samt en del av gravene. Informasjonen dette prosjektet kom frem til har dannet hoveddelen av vår forståelse i dag av hvalfangstperioden på Svalbard. På slutten av 1980-tallet og i 2016 og 2017 har norske arkeologer undersøkt flere graver. De siste utgravningene viser at det organiske materialet i gravene (hud, hår, klær) er i mye mindre grad bevart av permafrosten som nå tiner dypere om sommeren. Både Smeerenburg og gravfeltene er i tillegg utsatt for økende kysterosjon, også dette et utslag av klimaendringen i Arktis.