Svalbard, tidligere hvalfangststasjon med spekkokerier på Amsterdamøya ved nordvesthjørnet av Spitsbergen. Navnet kommer av nederlandsk smeer, 'fett eller spekk', «Spekkbyen». I første halvdel av 1600-tallet holdt nederlandske hvalfangere til her om somrene og opptil 17 bygninger og 7 dobbeltovner ble etablert på sandstranden. Ca. 200 menn arbeidet på land og mange andre på skipene. Hvalfangst var et farlig arbeid og det finnes flere hundre graver ved Smeerenburg og i området omkring. Etter 1640 ble grønlandshvalen sjeldnere i fjordene på Spitsbergen, og Smeerenburg forfalt. Nå finnes bare tufter (rester) etter spekkovnene og bygninger, samt graver tilbake.

I årene 1979-1981 undersøkte en tverrfaglig nederlandsk ekspedisjon restene av Smeerenburg samt en del av gravene. Informasjonen dette prosjektet kom frem til har dannet hoveddelen av vår forståelse i dag av hvalfangstperioden på Svalbard. På slutten av 1980-tallet og i 2016 og 2017 har norske arkeologer undersøkt flere graver. De siste utgravningene viser at det organiske materialet i gravene (hud, hår, klær) ikke lenger er bevart av permafrosten. Både Smeerenburg og gravfeltene er i tillegg utsatt for økende kysterosjon, også dette et utslag av klimaendringen i Arktis.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.