grindhval

Den langfinnete grindhvalen er en stor delfinart som er svart eller mørkegrå i fargen bortsett fra et lysere område bak ryggfinnen. Den har et hvitt strupeparti og en hvit eller gråhvit stripe langs midten av buken. Kroppsbygningen er kraftig og med en tykk halerot som er sammentrykt på sidene. Hodeformen er rund med en markert melonlignende fettpukkel foran. Sveivene utgjør rundt 20 prosent av kroppslengden, og den sigdformede ryggfinnen sitter foran midten av dyret. Både fettpukkelen foran og ryggfinnen er større hos hannene enn hos hunnene.

Grindhvalen har 9–12 tenner på hver side i både over- og underkjeven. Utvokste hanner kan bli om lag seks meter lange og 45 år gamle. Hunnene blir noe mindre (4–5 meter lange) men kan til gjengjeld bli opptil 60 år gamle.

Den langfinnete grindhvalen har en vid utbredelse i hele Nord-Atlanteren, fra Labrador og Newfoundland i Canada i vest til Europas kyster og Barentshavet i øst. Den finnes både ved Grønland, Island, Færøyene og langs Norskekysten i nord, mens sørgrensa ligger ved Cape Hatteras (USA) i vest og nordvestkysten av Afrika i øst.

Arten forekommer både kystnært og ute til havs. Det er særlig om sommeren grindhvalen finnes i norske farvann, fra Vestlandet og helt opp til de sørligste delene av Svalbard. Grindhvalenes sesongvandringer er først og fremst knyttet til forekomst av byttedyr, særlig blekksprut.

Grindhvalene har tilsynelatende ingen lange vandringer knyttet til årstid. Deres bevegelser styres i stor grad av forekomst av byttedyr, særlig blekksprut. De trekker gjerne inn mot banker og kystnære områder på sommeren. Om vinteren holder de seg helst over dypere vann. Endringer i forekomst og fordeling av blekksprut kan føre til endringer i forekomst og utbredelse av grindhval mellom ulike år.

Grindhvalene er svært sosiale dyr, og de opptrer i flokker som i størrelse varierer mellom 20 og 90 individer. Disse sosiale gruppene er stabile over tid, og individene er gjerne i slekt med hverandre. Flokken karakteriseres av sterke bånd mellom individene, der verken hunner eller hanner forlater moras flokk under oppveksten. Mange blir i denne flokken hele livet. Slike matriarkalske familiegrupper kan variere geografisk i størrelse, og i noen tilfeller kan flere slike grupper samle seg i større flokker for kortere eller lengre perioder. Grindhvalene er polygame, og det antas at voksne hanner under slike samlinger oppsøker andre familiegrupper for å pare seg med hunner utafor egen familiegruppe.

Den langfinnete grindhvalen er en av artene som blir registrert i de regelmessige telletoktene som gjennomføres i Nordøst-Atlanteren. Tellinger gjennomført i 2015 viste en bestand i dette området på rundt 380 000 dyr.

Langfinnet grindhval er blitt drevet fangst på i de fleste områder av Nord-Atlanteren i hundrevis av år, først og fremst ved å drive flokker inn på grunt vann der de kan avlives. Mest kjent er fangsten på Færøyene. Denne spesielle fangsten er ikke basert på en lokal, stasjonær bestand, men på at grindhvalene i Nordøst-Atlanteren trekker nært land ved øygruppa, særlig i sommerhalvåret. Fangsten er velorganisert med pålitelig fangststatistikk som går flere hundre år tilbake i tid. Gjennomsnittlig fangst per år i perioden 1709–2014 lå på rundt 850 dyr, det siste tiåret noe lavere med rundt 670 dyr. Gitt det oppdaterte bestandsestimatet fra 2015, er dette uttaket bærekraftig. Observerte periodiske variasjoner i fangstvolum skyldes først og fremst klimatiske og oseanografiske endringer som har ført til endringer i hvalenes vandringsveier.

Metodikk og lovgivning knyttet til denne fangsten, som på Færøyene kalles grindedrap, er endret flere ganger etter 1985. Denne moderniseringen har skjedd i nært samarbeid med Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO) og innebærer at noen gamle redskaper er blitt forbudt, mens nyutviklede og mer moderne redskaper er kommet isteden. Den nye lovgivningen fra 2015 innebærer at alle som skal delta i grindedrap på Færøyene må gjennomgå kurs på forhånd. Kjøtt og spekk fra fangsten fordeles fremdeles lokalt blant befolkningen etter gamle regler.

Mens Færøyene ligger midt i vandringsruta til grindhvalene har forekomst av arten i norske kystfarvann vært langt mer sporadisk og uforutsigbar. Det har derfor ikke utviklet seg en fangsttradisjon og -metodikk lik den på Færøyene i Norge. Like fullt finnes det beretninger om at flokker av grindhval ble slaktet i fjæra også i Norge på andre halvdel av 1800-tallet; både på Vestlandet og i Nord-Norge. I motsetning til tradisjonene på Færøyene brukte nordmenn gjerne not til å fange dyrene.

Den norske vågehvalfangsten startet i 1930-årene, og i perioden 1942–1975 tok fangerne også en del grindhval som et supplement til fangsten av vågehval. I alt tok de norske småhvalfangerne 2003 grindhval i perioden, og fangstmetodikken med bruk av harpunkanon var den samme som i vågehvalfangsten. I dag er grindhvalen fredet i Norge.

Dagens forvaltning av langfinnet grindhval skjer gjennom NAMMCO.

• hvaler
• tannhvaler
• delfiner (delfinfamilien)