Grindhval

Grindhvaler i det sørlig Atlanterhavet nær Falklandsøyene

Grindhval
Av /Shutterstock.
Grindhvaler
Grindhvaler ved Færøyene
Grindhvaler
Av .
utbredelse av grindhval
Utbredelse av grindhval (Globicephala melas). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av grindhval

Grindhvalene er tannhvaler som tilhører delfinfamilien. Det finnes to arter: Kortfinnet grindhval (Globicephala macrorhynchus) forekommer i de tropiske, subtropiske og tempererte delene av alle verdenshav. Langfinnet grindhval (Globicephala melas) forekommer som to adskilte underarter med utbredelse på høye breddegrader; den ene i Nord-Atlanteren, mens den andre forekommer på hele den sørlige halvkula.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Globicephala melas
Beskrevet av
(Traill, 1809)
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

I området rundt Norge er det den langfinnete grindhvalen som forekommer. Hannene blir 5–6 meter lange, hunnene neppe lengre enn 4–5 meter. Blekksprut er artens viktigste mat, men den spiser også fisk. Grindhvalhunnene kan bli nærmere 60 år gammel, hannene sjelden mer enn 45 år. Grunnet lang dieperiode får hunnene maksimalt én unge hvert fjerde eller femte år.

Norske småhvalfangere drev fangst av langfinnet grindhval i perioden 1942–1975. I dag er arten fredet.

Beskrivelse

Den langfinnete grindhvalen er en stor delfinart som er svart eller mørkegrå i fargen bortsett fra et lysere område bak ryggfinnen. Den har et hvitt strupeparti og en hvit eller gråhvit stripe langs midten av buken. Kroppsbygningen er kraftig og med en tykk halerot som er sammentrykt på sidene. Hodeformen er rund med en markert melonlignende fettpukkel foran. Sveivene utgjør rundt 20 prosent av kroppslengden, og den sigdformede ryggfinnen sitter foran midten av dyret. Både fettpukkelen foran og ryggfinnen er større hos hannene enn hos hunnene.

Grindhvalen har 9–12 tenner på hver side i både over- og underkjeven. Utvokste hanner kan bli om lag seks meter lange og 45 år gamle. Hunnene blir noe mindre (4–5 meter lange) men kan til gjengjeld bli opptil 60 år gamle.

Levevis

Grindhval
Hoppende grindhval
Grindhval
Av .

Den langfinnete grindhvalen har en vid utbredelse i hele Nord-Atlanteren, fra Labrador og Newfoundland i Canada i vest til Europas kyster og Barentshavet i øst. Den finnes både ved Grønland, Island, Færøyene og langs Norskekysten i nord, mens sørgrensa ligger ved Cape Hatteras (USA) i vest og nordvestkysten av Afrika i øst.

Arten forekommer både kystnært og ute til havs. Det er særlig om sommeren grindhvalen finnes i norske farvann, fra Vestlandet og helt opp til de sørligste delene av Svalbard. Grindhvalenes sesongvandringer er først og fremst knyttet til forekomst av byttedyr, særlig blekksprut.

Spisevaner

Grindhval

Grindhvaler under vann i Gibraltarstredet

Grindhval
Av /Shutterstock.

Artene som inngår i grindhvalens meny varierer fra område til område. Blekksprut er grindhvalenes definitive yndlingskost, i norske farvann særlig akkar og den svært tallrike arten Gonatus fabricii. Også fisk står på menyen, blant annet vassild, kolmule, blåkveite, torsk, makrell og sild. Reker synes også å være god grindhvalmat i noen områder. Grindhvalene er fleksible i sitt matvalg, og når forekomst av yndlingskosten blekksprut svikter i ett område, skifter de uproblematisk over til fiskemeny.

Det er observert at grindhval gjerne foretar grunnere dykk (ned til cirka 20 meter) på dagtid, mens de om natta kan gå mye dypere, fra 100 til 600 meters dyp. Dykk helt ned til 1000 meter er registrert, men de fleste er nok grunnere og varer sjelden mer enn 15 minutter.

Når grindhvalene er neddykket og på matjakt, svømmer de gjerne fortere enn ellers og produserer en rekke skrape- og klikkelyder. Ekkolokalisering av byttedyrene er et viktig verktøy for grindhvalene.

På grunn av høy levealder og plassering langt oppe i næringskjeden er grindhval utsatt for miljøgifter. Arten har høye verdier av både kvikksølv, organokloriner (DDT og PCB) og organobromider (PBDE) i spekk og kjøtt. På Færøyene, der grindhval tradisjonelt har vært en av befolkningens viktigste kilder til ernæring, anbefales man å begrense bruken av grindhval i husholdningen.

Forplantning

Grindhvaler
Grindhval med kalv
Grindhvaler
Av .

Hos grindhvalene blir hunnene kjønnsmodne når de er rundt åtte år, hannene først i tolvårsalderen. Grindhvalene er polygame, og hannene trenger i tillegg noen ekstra år før de blir så sosialt modne og kanskje også modige at de får delta i forplantingen. For begge kjønn gjelder at de først blir fysisk modne, det vil si helt utvokste, i 25–30-årsalderen.

Tidsperioden mellom hver kalving varierer mellom fire og fem år for hunnene. Parring foregår om våren eller tidlig sommer, og drektighetstiden er på rundt tolv måneder. Den nyfødte kalven er om lag 180 centimeter lang og 75 kilo tung. Dieperioden kan vare opptil 3–4 år, i noen tilfeller mer. Siste del av denne lange perioden er nok mer viktig for det sosiale båndet mellom mor og kalv enn for næringsoverføringen, som avtar etter hvert som kalven lærer å fange egen mat. Hunnhvalenes fruktbarhet avtar med alderen, og det er svært sjelden at grindhval som er eldre enn 40 år blir drektige.

Strandinger

Stranding av grindhval er et vanlig fenomen. Noen ganger er det snakk om enkeltindivider, men oftest er det massestrandinger, der hele flokken strander. Sjøl om årsak til slike massestrandinger ikke er fullt ut forstått, kan det se ut til at de sterke sosiale båndene mellom individene medvirker til at hele flokken strander når først noen individer har gått på grunn.

Vandringer og sosial organisering

Grindhvaler
Grindhvaler utenfor Vesterålen
Grindhvaler
Av .

Grindhvalene har tilsynelatende ingen lange vandringer knyttet til årstid. Deres bevegelser styres i stor grad av forekomst av byttedyr, særlig blekksprut. De trekker gjerne inn mot banker og kystnære områder på sommeren. Om vinteren holder de seg helst over dypere vann. Endringer i forekomst og fordeling av blekksprut kan føre til endringer i forekomst og utbredelse av grindhval mellom ulike år.

Grindhvalene er svært sosiale dyr, og de opptrer i flokker som i størrelse varierer mellom 20 og 90 individer. Disse sosiale gruppene er stabile over tid, og individene er gjerne i slekt med hverandre. Flokken karakteriseres av sterke bånd mellom individene, der verken hunner eller hanner forlater moras flokk under oppveksten. Mange blir i denne flokken hele livet. Slike matriarkalske familiegrupper kan variere geografisk i størrelse, og i noen tilfeller kan flere slike grupper samle seg i større flokker for kortere eller lengre perioder. Grindhvalene er polygame, og det antas at voksne hanner under slike samlinger oppsøker andre familiegrupper for å pare seg med hunner utafor egen familiegruppe.

Bestand

Grindadrap
Grindadrap på Færøyene - hvalene jages mot land og slaktes i fjæra.
Grindadrap
Av .

Den langfinnete grindhvalen er en av artene som blir registrert i de regelmessige telletoktene som gjennomføres i Nordøst-Atlanteren. Tellinger gjennomført i 2015 viste en bestand i dette området på rundt 380 000 dyr.

Fangst

Grindadrap
Grindadrap på Færøyene - kjøtt og spekk fordeles blant lokalbefolkningen.
Grindadrap
Av .

Langfinnet grindhval er blitt drevet fangst på i de fleste områder av Nord-Atlanteren i hundrevis av år, først og fremst ved å drive flokker inn på grunt vann der de kan avlives. Mest kjent er fangsten på Færøyene. Denne spesielle fangsten er ikke basert på en lokal, stasjonær bestand, men på at grindhvalene i Nordøst-Atlanteren trekker nært land ved øygruppa, særlig i sommerhalvåret. Fangsten er velorganisert med pålitelig fangststatistikk som går flere hundre år tilbake i tid. Gjennomsnittlig fangst per år i perioden 1709–2014 lå på rundt 850 dyr, det siste tiåret noe lavere med rundt 670 dyr. Gitt det oppdaterte bestandsestimatet fra 2015, er dette uttaket bærekraftig. Observerte periodiske variasjoner i fangstvolum skyldes først og fremst klimatiske og oseanografiske endringer som har ført til endringer i hvalenes vandringsveier.

Metodikk og lovgivning knyttet til denne fangsten, som på Færøyene kalles grindedrap, er endret flere ganger etter 1985. Denne moderniseringen har skjedd i nært samarbeid med Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO) og innebærer at noen gamle redskaper er blitt forbudt, mens nyutviklede og mer moderne redskaper er kommet isteden. Den nye lovgivningen fra 2015 innebærer at alle som skal delta i grindedrap på Færøyene må gjennomgå kurs på forhånd. Kjøtt og spekk fra fangsten fordeles fremdeles lokalt blant befolkningen etter gamle regler.

Mens Færøyene ligger midt i vandringsruta til grindhvalene har forekomst av arten i norske kystfarvann vært langt mer sporadisk og uforutsigbar. Det har derfor ikke utviklet seg en fangsttradisjon og -metodikk lik den på Færøyene i Norge. Like fullt finnes det beretninger om at flokker av grindhval ble slaktet i fjæra også i Norge på andre halvdel av 1800-tallet; både på Vestlandet og i Nord-Norge. I motsetning til tradisjonene på Færøyene brukte nordmenn gjerne not til å fange dyrene.

Den norske vågehvalfangsten startet i 1930-årene, og i perioden 1942–1975 tok fangerne også en del grindhval som et supplement til fangsten av vågehval. I alt tok de norske småhvalfangerne 2003 grindhval i perioden, og fangstmetodikken med bruk av harpunkanon var den samme som i vågehvalfangsten. I dag er grindhvalen fredet i Norge.

Dagens forvaltning av langfinnet grindhval skjer gjennom NAMMCO.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

grindhval
Globicephala melas
Tidligere vitenskapelig navn
Globicephala melaena
Artsdatabanken-ID
48158
GBIF-ID
2440596

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg