Det arabiske wali ('venn') svarer i islam til betegnelsen helgen. Alt på 700-tallet har vi klare vitnesbyrd om at enkelte menn og kvinner som førte et særlig gudfryktig liv, ble kjent og æret for dette. Islam fikk raskt en rik mytisk og hagiografisk litteratur der helgenhierarkiet, de helliges rolle i verden og deres egenskaper og evner beskrives utførlig. Den hellige utfører mirakler, karamat, kan ha telepatiske evner, profetere, helbrede syke osv.

Pilegrimsferder til helgengraver og spesielle feiringer av helgener er meget utbredt. Teorien skiller klart mellom å ære en helgen og den tilbedelse som bare tilkommer Gud. Forestillingen om hellige menn og kvinner, og den praksis som knyttes til deres gravsteder, er uten klar forankring i Koranen, men tolereres av mange rettslærde. Kritikken av helgendyrkelsen ble imidlertid formulert tidlig, og hanbali-skolens rettslærde har vært konsekvente i sin avvisning av fenomenet. Ibn Taymiyya (d. 1328) beskriver ærefrykt for helgener som bida ('innovasjon') eller heresi, det som kan forlede den troende til shirk ('flerguderi'). Alle varianter av politisk islam på 1900-tallet har overtatt slike synspunkter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg