Knud 2. den hellige

Knud 2 den hellige var dansk konge i årene 1080–1086. Han var nest eldste sønn av kong Svend 2 Estridssøn.

Som ung dro Knud to ganger på vikingtog til England og kjempet siden mot esterne. I 1080 ble han valgt til konge etter broren Harald Hens død.

Knud hadde nye og store tanker om kongedømmets glans og kirkens verdensrolle, og satte seg ut over hevdvunne sedvaner og rettigheter. Han krevde at kirkens forskrifter ble overholdt, og han ville innføre tienden overalt. Han lot ofte kongelige påbud erstatte folkegitte lover, noe som etter hvert skapte sterk uvilje blant folket. Det brøt ut opprør i Vendsyssel i 1086 etter at Knud hadde samlet folk og skip for angrep på England. Knud ble drept i St. Albans kirke i Odense 10. juli 1086 av bøndene og deres høvdinger.

Straks etter Knuds død begynte geistligheten arbeidet for å få ham helgenkåret. I 1095 ble bena hans tatt opp, og 1101 ble han kanonisert av paven, men det varte lenge før hans helgenverdighet vant større gjenklang hos folket. Hans minnedag, 10. juli, kalles Knud med ljåen.

Knuds helgenskrin står i Odense domkirke.