Trollfjordslaget

Trollfjordslaget stod i mars 1890. Foto fra Trollfjorden i mars 2011.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
I det tradisjonelle fisket ble det brukt nordlandsbåter. Nordlansbåter kan både seiles og ros, avhengig av vær, farvann og oppdraget som utføres.
Av /Tromsø Museum – Universitetsmuseet.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Trollfjordslaget var et slagsmål mellom småbåtfiskere og dampskipsredere i TrollfjordenAustvågøy, Hadsel kommune, i mars 1890. Kampen gjaldt fiskernes motstand mot dampskipene og moderne fangstmetoder.

Skipsrederne i dampskip forsøkte å sette stengenot over fjorden og slik stenge småbåtfiskerne ute fra å ta del i skreifisket. 6. mars 1890 brøt flere tusen fiskere seg gjennom sperringen. Mannskapet på dampskipene forsøkte å slå fiskerne tilbake, blant annet ved bruk av vannslanger. Fiskerne seiret og kunne dra av gårde med rike skreifangster.

Trollfjordslaget fikk en varig symbolsk betydning som heltehistorie for fiskerne mot rederstanden.

Bakgrunnen

Motstanden mot fritt fiske og ukontrollert bruk av redskaper hos store fiskerlag begynte i 1857. Dette året hadde Stortinget innført den såkalte «friloven», som betydde at mange av restriksjonene på fisket rundt Lofoten og Vesterålen falt bort. Det ble innført fritt hav og fritt fiske under offentlig tilsyn. Det kom protester fra de gamle væreierne som hadde rådd over både landgrunn og havstrekninger. Også fiskerne likte dårlig utviklingen når stadige flere skulle ro og seile mellom line- og garnhav. I tillegg hadde myndighetene avskaffet kravet om at disse to redskapene skulle settes parallelt på samme fiskestrekket. Folk fryktet at fritt fiske med line og not ville ødelegge garn som var lagt ut. I 1859 hadde enkelte begynte å bruke store stenge- og synkenøter i Lofoten. Når både væreiere og fiskere klaget, kom stortingsrepresentanter til å engasjere seg og støttet motstanden. I 1865 kom det i stand en undersøkelseskommisjon.

I 1870-årene roet klagestormen seg, før 1880-årene brakte med seg større protester fra fiskere enn noen gang. Reaksjonene retter seg mot store nøter som var blitt tatt i bruk. I 1888 dukket det opp store linebåter, men størst harme og bekymring vakte dampskipet Spitsbergen, som brukte en stor kastenot i Austnesfjorden i Øst-Lofoten. Kjempenota lot seg ikke håndtere og fangsten ble mager, men kastet med stornota skremte mange. Det endte med at skipperen fikk en bot. Mange fiskere gav nå til kjenne stor misnøye og forargelse, og de fryktet at stornota skulle gjøre ualminnelige storfangster.

Slaget

Midt i februar 1890 sto skreien inn i Raftsundet, og nyhetene spredte seg med telegrafen. Dette lokket fiskebåter fra store områder. Den 20. februar satte dekksbåten Petrellen med oppsynsbetjenter fart mot sundet. Lørdag 1. mars kom dampskipet Svolvær inn i sundet for å kaste not. Da Svolvær nærmet seg for å høre nytt, hadde en rekke fiskebåter samlet seg for å få del i fiskefangsten. Det skal ha ligget 100 båter i fjorden. Fiskebåtene søkte å få Svolvær til å hjelpe med å bryte opp isen. Ropene skal ha vært slik: «Kom og bryt isen for oss, dokker som er ute og fær med damp».

Nå gikk ryktene om at Trollfjorden sto pakkende full av skrei. Svolvær egnet seg dårlig som isbryter, og oppdraget falt på et mindre dampskip, Heimdal. En av eierne, Ole Johan Kaarbø, syntes å være kravstor, og krevde 1 krone per båt for brøytingen. Dette mente fiskerne var urimelig, og forhandlingene låste seg mer og mer fast.

Det viste seg snart at Kaarbø gikk med planer om å sette stengenot over fjorden og gjøre storfangst selv. Han hadde sikret seg støtte fra de andre rederne. Da flere fiskere ville være med, henviste ham dem til oppsynssjef Knap, som var i området. Kaarbø ville at han skulle bestemme betaling og dele inn fiskerne i lag. Det tok flere dager å sette stengenota, og i mellomtiden greide stadig flere fiskebåter å brøyte seg inn og forsyne seg med fangsten. Kaarbø viste seg fortsatt å være lite villig til å komme med priser og løsninger som fiskerne kunne gå med på.

Den 6. mars var slaget i gang, og stadig flere fiskebåter brøt seg inn for å karre til seg fisken i nota. Flere tusen fiskere deltok i et slag om store fiskerikdommer. Fiskerne forsøkte til og med å komme om bord på dampskipene Svolvær og Heimdal, men ble slått tilbake. Mannskapet brukte vannslanger mot inntrengerne, og enkelte ble også skåldet med varmt vann. Nå rådde det et fullstendig kaos. Den 7. mars og dagene som fulgte satte kulda inn, og fjorden frøs til slik at det ble vanskelig å dra opp fangst. Slaget gled over, og fiskerne dro i land for å få mat, varme og søvn. Aldri var det blitt håvet inn mer skrei på Lofoten, ble det sagt.

Symbol og virkningshistorien

Trollfjordslaget fikk stor symbolsk effekt. Det ble historien om da flere tusen fiskere trosset blokaden som storrederne innførte med den store stengenota. Fiskerne seiret og kunne dra av gårde med rike skreifangster. Det var en konflikt mellom tradisjonelt fiske i nordlandsbåter og det nye industrialiserte fisket i dampbåter. Fiskerne så dampskipene med sine kjempestore noter som en trussel mot en hel næring, og de gikk inn for å ødelegge utstyret på dampskipene. De ble også provosert over at mektige redere forsøkte å stenge dem ute fra det store skreifisket. En ny Lofotlov kom som vernet interessene til fiskerne som opererte i små, åpne båter. Noe annet er at fiskerne snart kom til å gå over til egne motoriserte båter. I 1914 hadde mange fiskere i Finnmark, Troms og Nordland fått seg båter med eksplosjonsmotorer.

Trollfjordslaget fikk en varig symbolsk betydning som heltehistorie for fiskerne mot rederstanden. Det inngikk også i en positiv identitetsskaping for en hel landsdel som var vant til å bli dominert av kjøpmenn og redere i Bergen og andre byer i Sør-Norge.

Trollfjordslaget er litterært behandlet av Johan Bojer i Den siste viking, og utgjør motivet for Gunnar Bergs maleri Trollfjordslaget.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg