Vanlige ekkolodd sender typisk ut én til ti pulser per sekund, og pulsene («pingene») kan ha en varighet på 0,1–10 millisekunder. Både utsending og mottak av lyden skjer via en svinger (transducer) under skipets bunn. En stor svinger i forhold til frekvensen (bølgelengden) vil gi en smal lydstråle. Rekkevidden på ekkoloddet er avhengig av frekvensen og styrken på lyden som sendes ut. Lave frekvenser på under 20 kHz kan nå flere tusen meter nedover i sjøen, samt penetrere et lite stykke inn i bunnsedimentene – slike lavfrekvente systemer kan av og til være kalt penetrasjonsekkolodd (sub bottom profiler). Et vanlig ekkolodd vil operere på frekvenser mellom 50 og 200 kHz, og da normalt ha en rekkevidde på noen få hundre meter, avhengig av lydstyrken (effekten) som sendes ut.
Mange ekkolodd for fiskeriformål kan benytte mer enn en frekvens samtidig. Hvor sterkt ekkoet er vil også avhenge av målets beskaffenhet – hard bunn gir sterkere ekko enn myk sjøbunn, og fisk med svømmeblære (torsk, sild, etc.) vil gi sterkere ekko enn fisk uten svømmeblære (makrell, hai, etc.). Innen havforskning, der ekkoloddet blant annet brukes til måling av biomasse, kreves spesielle teknikker for å identifisere hvor i lydstrålen fisken er plassert. Dette krever avanserte «split-beam» svingere med minimum fire svingerelementer. Presentasjon av registreringen vil skje i form av et ekkogram på en dataskjerm, eller som en digital presentasjon av dybden. Før dataskjermer ble vanlige ble ekkogrammet skrevet på en papirplotter.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.