Saltvannsfiskeloven, lov om saltvannsfiske av 3. juni 1983, omfattet regulering av fiske og fangst i sjøen etter fisk (med unntak av anadrom laksefisk), skalldyr og bløtdyr, drevet av norske statsborgere med norskeide fartøyer. Saltvannsfiskeloven ble 1. januar 2009 erstattet av Havressursloven (Lov 6. juni 2008 nr. 37).

Saltvannsfiskeloven kom til anvendelse ved fiske i norsk økonomisk sone og internasjonalt farvann. Den ga Fiskeri- og kystdepartementet reguleringsfullmakter til å innføre begrensninger i utøvelsen av fisket på bakgrunn av inngåtte internasjonale avtaler, samt rasjonell eller hensiktsmessig gjennomføring av fiske og fangst.

Med hjemmel i saltvannsfiskeloven kunne det innføres kvotebegrensninger for de enkelte fiskerier. Disse omfattet totalt tillatt fangstkvantum (totalkvoter), fordeling av kvoter på distrikter, på fartøygrupper (gruppekvoter) eller enkeltfartøyer, eller på enhetskvoter. Enhetskvoter innebar at en gruppekvote ble delt inn i et antall like store (enhets-)kvoter, som er større enn antall deltakende fartøyer og kunne fordeles i ulikt antall mellom fartøyene.

Loven hjemlet videre at det kunne innføres reguleringer med hensyn til redskapsbruk og maskevidde, område- og tidsreguleringer, fredningstid, periodisering av fisket, minstemål og -vekt på fisk, utkast av fisk og ordensregler på fiskefeltet. Fiskeridepartementet etablerte med hjemmel i loven Reguleringsrådet i 1983. Rådet ble sammensatt av representanter fra næringen og myndighetene og var et rådgivende organ for fiskeridirektøren. Reguleringsrådet ble i 2006 erstattet av et åpent høringsmøte ledet av fiskeridirektøren.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.