landnot

Et postkort fra 1930-tallet som viser et notsteng som tømmes.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
En skisse av de konstruktive deler av landnota med lokal nevningsbruk.
Av .

En landnot er et aktivt fiskeredskap som fanger fisken etter innesperringsprinsippet. Den finmaskede nota ble spent tvers over viker etter at silda hadde seget inn. Den ble så dratt inn mot land, slik at stimen ble stengt inne mellom nota og stranda. I gunstige tilfeller kunne det dreie seg om hele skipslaster med sild. I forhold til garnfisket hadde notfisket den fordel at man kunne holde på silda til den hadde fordøyd åta. Åte i silda forringet kvaliteten. Landnotfisket foregikk gjerne på etterjulsvinteren/våren da hval og sel jaget silda mot land og om sommeren da stør og sei var driverne.

Notas konstruksjon

En landnot på Sunnmøre i andre halvpart av 1700-tallet kunne ifølge Hans Strøm være på 9-10 favners bredde og 80 favners lengde. Tilsvarende tall for landnøtene på Gossen i Møre og Romsdal omkring 1900 var en lengde på 110-130 favner og en dybde på 10-20 favner med største dybde på midten. Omkring nota gikk det tau (telner). Nota ble holdt oppe av flate korker og dubbel. I den såkalte undskora ble det festet steiner. Notlinet var bundet slik at tallet på masker per alen var dobbelt så stort i sokna (midtpartiet) som det var i endene. I endene av nota var det brysttau med feste for jeina, som i sin tur var festet til notarmene som nota ble slept etter (se illustrasjon).

En landnot var et kostbart fiskeredskap, som ofte ble eid i fellesskap av et notlag som også disponerte båter, naust og utstyr det var behov for.

Bruksmåten

Tømming av orkastnota med flathåv, slik det er vist i utstillingen i Salteriet, Råkvåg, Rissa.
Sildenota stakkes. Det skulle mange menn til for å håndtere en landnot.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Når landnota skulle settes, var den fordelt mellom to båter, kalt notbåt og spillbåt. På ordre fra basen rodde disse båtene i motsatt retning til de ble kommandert til å bøye av mot stranda. Nota ble oftest satt i en halvsirkel. Den skulle følge bunnen så godt som det lot seg gjøre. De to båtene rodde så mot land og nota ble spilt inn, slik at tauverk og overflødig not ble liggende i fjæra.

Til et notbruk hørte ytterligere to nøter. Det var stengingsnota (låsnota) og orkastnota. Stengingsnota, som ble satt ut med spillbåten, skulle sikre fangsten hvis man måtte vente noen dager med å ta den opp. Den kunne i plasseres inne i landnota, men kunne også settes på utsiden. Stengingsnota ble forankret med dregger og satt som en firkant med stranda som den ene siden.

Når silda skulle tas opp, ble orkastnota tatt i bruk. Den ble dratt mot land eller mot en av veggene på stengingsnota. Orkastnota ble så tømt ved hjelp av en storhåv, som ble manøvrert av to-tre mann. Mange steder ble det i første halvpart av 1900-tallet benyttet en flathåv til å ta silda inn i båten. Den kunne ta to hl sild i en håving.

Stengingsnota var konstruert på samme måte som landnota, men var vanligvis bare halvparten så lang. Orkastnota var i sin tur halvparten av stengingsnota når det gjaldt lengde.

Landnotfiske i moderne tid

Fisket med landnot er nå regulert gjennom flere forskrifter. Yrkesfisket blir blant annet regulert ved den årlige reguleringsforskriften for norsk vårgytende sild. Fiske med fartøyer som ikke er merkeregistrerte må forholde seg til en egen forskrift. I denne forskriften defineres landnot som en not som brukes for å stenge fisk ved land, mens sitjenot, som også omhandles, forstås som en stedbunden landnot med snurpeliner som går fra en gilje og ned til bunnen av noten.

I dag foregår det yrkesfiske både etter makrell og norsk vårgytende sild. I utgangspunktet er det bare merkeregistrerte fartøyer som har anledning til å fiske med landnot, men Fiskeridirektoratet kan gi dispensasjon til andre. Det tillegges da vekt om det tradisjonelt har blitt drevet med landnotfiske fra eiendommen. Det er i dag 12 fartøyer som ikke står i merkeregisteret som har tillatelse til å drive fiske med landnot eller sitjenot.

Omfanget av fisket med landnot etter norsk vårgytende sild har variert mye det siste tiåret, noe som ikke minst skyldes sildas endrede vandringsmønster. I 2015 var det 144 fartøyer som tok opp 5 021,814 tonn, bra fiske var det også året etter. I 2018 og 2019 var det bare 17 og 18 fartøyer som deltok, noe som skyldtes dårlig tilgjengelighet og lav pris.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Brobak, Karl (1952). Fartøy og redskap. Oslo.
  • Dybdahl, Audun (2018). Med angel og not. Fiskeutstyr fra steinalder til motoralder. Museumsforlaget.
  • Foss, Johan G. (1984). Trøndelagskysten gjennom tidene. Trondheim.
  • Sanden, Jarle (1979). Ro fram – la gå not. En undersøkelse av landnotbruk og landnotfiske på Gossen i Møre og Romsdal, 1900-1950. Magistergradsavhandling i etnologi høsten 1979 Universitetet i Oslo.
  • Strøm, Hans (1762). Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør, beliggende i Bergens Stift i Norge. Bd. I. Sorøe.
  • Vollan, Odd 1971). Sildefisket gjennom tusen år. Det norske samlaget, Oslo.
  • Woxeng, Paul (1955). Fiskemåter, sjøbørnskap og agn i Namdalsdistriktet. Norveg bd. 4. Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg