norske fiskerier – Store norske leksikon

Primærnæringene sysselsetter en stadig mindre del av den yrkesaktive befolkningen, men er likevel viktige for landet. Bildet viser en tråler med følge av store mengder sjøfugl. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Loddetråler

Av Husmo-foto/Kunnskapsforlagets arkiv ※.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Den norske fiskeflåten har en differensiert struktur og omfatter alt fra fabrikkskip til de minste åpne fartøyer. Flåten omfatter om lag 7550 fartøyer med dekk (2003). Antall dekte fartøyer har hatt en markant nedgang de siste 4–5 årene. Tallet på åpne fartøyer har gått kraftig ned de siste 30 årene; fra om lag 28 000 i 1970 til 2366 i 2003.

Faktaboks

Også kjent som: Norges fiskerier

I mange år var det en sterk nedgang i tallet på fiskere. Fra 1960 til 1975 gikk antall hel- og deltidsfiskere ned fra 61 000 til 35 000. I perioden etter 1983 flatet nedgangen noe ut. De siste årene har man igjen sett en kraftig reduksjon i antall yrkesfiskere. I 2003 utgjorde det totale antall fiskere 17 259, hvorav 13 260 drev fiske som ene- eller hovedyrke, og 3999 hadde det som biyrke.

Fiskemottak og foredlingsindustrien er sammensatt av et stort antall små og mellomstore bedrifter. Industrien sysselsatte i 2003 cirka 13 000 personer på landsbasis og besto av 558 bedrifter med en samlet omsetning på 56,9 milliarder kroner. Av disse drev 214 med konvensjonell produksjon (tilvirkning av fersk-, salt-, klipp- og tørrfisk og så videre), 66 med tilvirkning av frossenprodukter, 8 med hermetikkproduksjon, 11 med rekeproduksjon samt 11 sildolje- og sildemelfabrikker (2003).

Norsk fiskerinæring eksporterer cirka 90 prosent av det oppfiskede kvantum gjennom godkjente eksportører (513 i 2003). Eksportverdien fra norsk fiskeri- og oppdrettsnæring er siden 1983 blitt firedoblet, og var i 2004 på 28,2 milliarder kroner. Dette utgjør rundt seks prosent av Norges totale eksport. Av dette utgjorde eksportverdien av oppdrettsprodukter (laks og ørret) vel 12,3 milliarder kroner. Norge eksporterer cirka 2000 ulike fiskeprodukter til 147 land, hvorav EU (med 61 prosent), Japan, USA og Brasil utgjør de viktigste markedene.

Delte bestander og fiske på åpent hav

Rundt 80 prosent av det norske fisket foregår på bestander Norge forvalter i samarbeid med andre kyststater, i hovedsak Russland og EU. Samarbeidet er basert på at bestandene vandrer mellom de respektive staters økonomiske soner.

Norsk-arktisk torsk og norsk vårgytende sild vandrer imidlertid også ut i internasjonalt farvann. Fraværet av et regelverk for fiske i internasjonalt farvann har ført til et uregulert fiske fra land som ikke har avtalte kvoter på disse bestandene, mens de oppholder seg i internasjonalt farvann (jamfør Smutthullet, Smutthavet).

Fiske i internasjonalt farvann ble behandlet under FN-konferanser i 1993–1995. Avtalen om fiske på det åpne hav (1995) trekker opp linjer for fremtidig samarbeid om forvaltning av fellesressursene i internasjonalt farvann (se havrett).

Internasjonale krav

Fiskerinæringen og fiskeriforvaltningen stilles i økende grad overfor krav om bærekraftig utvikling og miljøkrav. Innføringen av 200-mils økonomisk sone i 1977 og den påfølgende havrettskonvensjonen av 1982 ga Norge på linje med andre kyststater både rett og plikt til å gjennomføre en forsvarlig forvaltning av fiskeressursene.

FN-konferansen i Rio de Janeiro i 1992 (UNCED), hvor Agenda 21 anbefaler «føre-var-prinsippet» i forvaltningen av naturressurser, illustrerer en utvikling hvor globale krav og retningslinjer må legges til grunn i fiskeriforvaltningen.

FNs matvareorganisasjon FAO utarbeidet i 1995 retningslinjer for gjennomføring av et ansvarlig fiskeri (Code of Conduct for Responsible Fisheries).

Forvaltning og lovgivning

Fiskeri- og kystdepartementet er øverste forvaltningsorgan for fiskeri- og havbruksnæringen og sel- og hvalfangstnæringen. Det forvalter lovverket som regulerer næringene og utsteder forskrifter med hjemmel i lovverket. Fiskeridirektoratet i Bergen er departementets fremste rådgivende og utøvende organ i fiskeri-, havbruks- og havmiljøspørsmål.

Fiskerilovgivningen omfatter en rekke lover og bestemmelser som regulerer forvaltningen av fiskeressursene og fiskerinæringens økonomiske organisering. Lovgivningen om saltvannsfiskeriene, ferskvannsfiske og fangst av sjøpattedyr kan deles inn i følgende hovedgrupper:

lover og bestemmelser om utøvelsen av fiske og fangst, herunder hvem som kan drive fiske innenfor norsk økonomisk sone, regler om hvordan fisket kan drives, bestemmelser om fredning av fisk og minstemål for visse fiskeslag, alminnelige ordens- og konkurranseregler med mer, og diverse bestemmelser om fiskefartøy og fiskeredskaper.
lov og bestemmelser om oppdrett av fisk
lover og bestemmelser om fiskens behandling og tilvirkning, herunder bestemmelser om kvalitetskontroll og bestemmelser om emballasje og transport
lover og bestemmelser om omsetning og eksport av fisk og fiskeprodukter, herunder bestemmelser om førstehåndsomsetningen
bestemmelser om anskaffelse og omsetning av fiskefartøyer og redskaper
lover og bestemmelser som angår investerings- og driftskreditt og andre økonomiske forhold
fiskernes trygdeforhold, lottgaranti, forsikring av fartøy og redskaper
lov om fiskerirettledning
lov og bestemmelser om fiske etter laks og sjøørret i sjø og vassdrag og innlandsfiske

Fangst og fangstutvikling

De norske fiskefangstene har i perioden etter 1950 gjennomgått store endringer med hensyn til oppfisket totalkvantum, og også innenfor de ulike artene har det vært store variasjoner. Totalverdien av oppfisket kvantum omsatt på første hånd har derimot med få unntak vært økende under hele perioden.

Fisket etter norsk-arktisk torsk har siden 1975 vært regulert ved totalkvoter. Tillatt oppfisket totalkvantum var dette året 890 000 tonn, hvorav norsk kvote var på 345 000 tonn. De årlige kvotene ble siden redusert og var ved midten av 1980-årene nede på 260 000 tonn totalt. Bestandsgrunnlaget befant seg på et lavmål (0,8 millioner tonn), og beskatningen ble vesentlig redusert de påfølgende år med svært lave kvoter og med store konsekvenser for både flåte og industri.

De strenge reguleringene sammen med gunstig naturlig produksjon førte til at bestandsgrunnlaget i 1993 økte til 2,8 millioner tonn, og i årene 1994–1997 var de årlige totalkvotene på over 700 000 tonn. Etter 1997 har man igjen sett en reduksjon i bestanden, og totalkvoten i 2005 var på 485 000 tonn med en norsk andel på 204 000 tonn.

Fangsten av norsk vårgytende sild (storsild, vårsild, fetsild) utgjorde frem til 1968 i gjennomsnitt 1,3 millioner tonn årlig. Overfiske og svake årsklasser førte da til sammenbrudd i bestanden, og fisket har senere vært strengt regulert.

Fra slutten av 1970-årene begynte et begrenset fiske (8000–12 000 tonn per år), som i løpet av 1980-årene økte til over 100 000 tonn. Svake årsklasser i siste halvdel av 1980-årene førte til en reduksjon i bestanden slik at fangsten i 1990–1991 ble under 70 000 tonn. Nye sterke årsklasser i 1990–1991 førte til at fangstene økte kraftig fra 1993.

For 1996 fastsatte Norge en ensidig totalkvote på én million tonn, men andre deltakere i fisket fulgte ikke reguleringene og fastsatte delvis egne kvoter. Den norske kvoten for 2005 var på 578 000 tonn.

Nordsjøsilda

Nordsjøsilda var også gjenstand for overfiske i 1960-årene, og bestanden gikk de etterfølgende år sterkt tilbake. Fra 1970 ble reguleringer tatt i bruk, og det ble enkelte år innført fangstforbud. Fisket ble gjenåpnet i første halvdel av 1980-årene.

Totalfangstene økte frem til 1989, da den ble 667 000 tonn, men har siden gått tilbake. Norges andel har falt fra over 220 000 tonn i årene 1986–1989 til omtrent 120 000 tonn i årene 1991–1994. I 2005 var Norges kvote 166 000 tonn.

Loddefisket

Loddefisket i Barentshavet nådde en topp i 1977 med et totalkvantum på 2,9 millioner tonn, hvorav 2,1 millioner tonn til Norge. Frem til 1984 lå de årlige fangstene på 1,6–2,3 millioner tonn, for så å bli drastisk redusert. I 1985–1986 brøt loddebestanden i Barentshavet sammen, og fangstforbud ble innført i 1987. Forbudet varte til 1991, da det igjen ble åpnet for fiske etter lodde i tre år, med fangstkvanta mellom 530 000 og 810 000 tonn.

I 1994 ble det igjen innført forbud mot loddefiske i Barentshavet. Fisket ble gjenåpnet i 1999 med en norsk kvote på 48 000 tonn, med en kvotetopp i 2002 på 383 000 tonn. I 2004 og 2005 var det igjen ingen kvote i Barentshavet.

Det norske rekefisket foregår i Barentshavet, ved Svalbard og Grønland, i Nordsjøen og Skagerrak og ellers langs kysten. I mange år var rekefisket et typisk kystfiske, men utviklet seg gjennom 1970- og 1980-årene også til et havfiske. Fangstkvantaene økte fra i underkant av 8000 tonn i 1971 til vel 91 000 tonn i 1985. Senere har fangsten avtatt til cirka 40 000 tonn i 1996. I 2004 ble det landet 59 000 tonn. Rekefisket har, med få unntak, ikke vært underlagt reguleringer.

Utdanning

Utdanning innen fiskeri- og havbruksnæringen gis i utdanningsprogrammene for naturbruk og for restaurant- og matfag i videregående opplæring. Førstnevnte utdanningsprogram gir fagbrev i fiske og fangstfaget og akvakulturfaget; sistnevnte gir fagbrev i sjømatfaget og fiskehandlerfaget.

Norges fiskerihøgskole i Tromsø har et nasjonalt ansvar for høyere fiskeriforskning og utdanning med studietilbud innen fiskerifag, akvakultur, marinbiologi, ferskvannsbiologi, bioteknologi, fiskehelse, bedriftsledelse, bedriftsøkonomi, samfunnsøkonomi og samfunnsfag.

Det finnes også andre fiskerirettede utdanningstilbud ved universiteter og høyskoler. Universitetet i Bergen har undervisningstilbud i akvakultur, fiskeribiologi, fiskehelse, marinbiologi, og ernæring hos fisk med mer. Norges Handelshøyskole tilbyr mastergradsprogram med spesialisering i fiskeri- og havbruksøkonomi.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i Trondheim har mastergradsprogram med spesialisering i næringsmiddel-/biokjemi, fiskeriteknologi og foredling, samt marin prosjektering. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås tilbyr bachelor- og mastergradsprogram i akvakultur samt spesialisering i fiskehelse. Videre har flere statlige høyskoler fiskerirettede utdanningstilbud.

Fiskeriutdanningen i Norge går tilbake til 1890, da det ved enkelte skoler ble satt i gang undervisning i fiskerifaglige emner. I 1938 ble den første fiskerifagskolen opprettet i Vardø (Statens fagskole for fiskeindustri), og i 1939 en fagskole på Aukra. Fiskerifagskolene var underlagt Fiskeri- og kystdepartementet, men ble fra 1973 overført til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Fangstmengde i 1000 tonn

Art	1910	1930	1950	1970	1980	2005
Torsk	167	219	196	310	281	225
Sei	29	26	68	123	177	229
Hyse	10	25	18	30	68	63
Lange	7	4	6	12	27	15
Blåkveite	–	1	2	14	3	16
Brosme	7	4	5	13	37	12
Uer	1	2	3	3	9	13
Sild	260	643	889	283	14	744
Makrell	10	9	10	313	78	120
Kolmule	–	–	–	–	149	739
Tobis	–	–	–	1	148	17
Lodde	–	4	4	1 301	1 118	67
Øyepål	–	–	–	122	130	0
Brisling	2	3	6	14	77	2
Reke	0,4	1,3	2,3	8	45	48
Hummer	0,4	0,6	1	0,2	0,08	0,06
Krabbe	–	1	3	3	2	6
Kongekrabbe	–	–	–	–	–	1
Fangst i alt	529	994	1 279	2 707	2 400	2 383

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Norske fiskerier

Jahn Petter Johnsen

Professor, UiT – Norges arktiske universitet