Statskirke, kirke som er administrert av statsorganer og økonomisk underholdt av staten eller av stat og kommuner. Gjennom kirkens historie har det eksistert en rekke ulike statskirkeordninger, fra senantikkens keiserlige styring av kirkens liv og lære fra Theodosius I av, via fyrstenes svært detaljerte styring av særlig de protestantiske kirkene på 1600- og 1700-tallet, til utviklingen av det norske statskirkesystemet på 1900-tallet der kirkelige organer fikk utstrakt selvstyre i en rekke viktige saker.

Statskirkesystemet har i de siste hundreårene stått sterkere i protestantiske enn i katolske land. Men også innen den romersk-katolske kirke har paven i enkelte tilfeller måttet avgi betydelig myndighet til statlige organer, bl.a. i Spania under Franco-tiden. Etter hvert er statskirkeordningen blitt opphevet i mange land. Russland hadde statskirke inntil revolusjonen i 1917, Frankrike hadde katolsk statskirke frem til 1905. I Sverige, som det første land i Skandinavia, ble stat og kirke atskilt ved årtusenskiftet. 

Inntil 2012 hadde Norge en statskirkeordning som formelt kom til uttrykk gjennom grunnlovens § 2, som fastholdt lutherdommen som statens religion. Kongen i statsråd utnevnte biskoper og proster, og Stortinget gav kirkelige lover. 

Forholdet mellom stat og kirke i Norge er utredet flere ganger etter den annen verdenskrig. De siste utredningene er kommet fra det kirkelig oppnevnte utvalget ledet av Trond Bakkevig i 2002 (Samme kirke – ny ordning) og fra det offentlig oppnevnte utvalget ledet av Kåre Gjønnes i 2006 (Staten og Den norske kirke). Begge disse utredningene har foreslått en avvikling av statskirkesystemet, samtidig som en del særordninger for Den norske kirke som religionssamfunn bevares. Forsvarere av statskirken i Norge har ofte lagt hovedvekt på at det statlige overoppsynet bidrar til å sikre demokratiet innen kirken på en bedre måte enn det kirkens egne demokratiske prosesser gjør. Motstandere har hevdet at ordningen er en anakronisme i det flerkulturelle og flerreligiøse samfunnet.

I april 2008 ble det inngått tverrpolitisk forlik i Stortinget om endringer av statskirkeordningen. Forliket la blant annet opp til at retten til utnevnelse av biskoper og proster skulle overføres til kirkelige organer forutsatt at det i perioden 2009–11 ble gjennomført demokratireformer i kirken. Med bakgrunn i kirkeforliket vedtok Stortinget 21. mai 2012 grunnlovsendringer som endret relasjonen mellom stat og kirke. Staten har etter dette ikke lenger en offentlig religion, og kirkelig statsråd er avviklet. Biskoper og proster utnevnes av kirkelige organer. Som en konsekvens av grunnlovsendringene i 2012 er Den norske kirke fra 1. januar 2017 et eget rettssubjekt skilt fra staten med Kirkemøtet som øverste representativt organ. Prester, biskoper, ansatte ved bispedømmeråd og de nasjonalkirkelige råd er etter årsskiftet ikke lenger statsansatte, men overført til det nasjonale rettssubjektet Den norske kirke. 

Selv om statskirkeordningen med dette formelt sett er oppløst, vil Den norske kirke fremdeles stå i en særstilling sammenlignet med andre trossamfunn i Norge. Kirken er i praksis fullfinansiert over offentlige budsjetter (stat og kommune), og den er skrevet inn i grunnlovens paragraf 16: "Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten." 

  • Oftestad, Bernt T.: Den norske statsreligionen : fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke, 1998, isbn 82-7634-133-0, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

23. oktober 2016 skrev Evy Kupen

Har vi framleis statskyrkje i Noreg?

23. oktober 2016 svarte Hallgeir Elstad

Nei, i all fall ikkje frå 1. januar 2017. Artikkelen er ajourført.

vh
Hallgeir Elstad
Fagansvarleg

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.