Disippel, i eldre tid alminnelig brukt i betydningen lærling, elev. I våre dager brukes ordet mest i religiøs sammenheng om en religionsstifters tilhengere, særlig i forbindelse med Jesu disipler.

Ordet «disippel» brukes vanligvis om Jesu nærmeste tilhengere. På gresk heter det «mathetês» og på latin «discipulus». Begge ordene betyr «elev», «læresvenn». Jesus var disiplenes rabbi (læremester), og mange av dem hadde brutt opp fra sitt vanlige liv for å følge ham. Blant Jesu disipler var både kvinner og menn. Blant de mannlige disiplene var Simon Peter sentral, mens Maria fra Magdala (Magdalena) spilte en viktig rolle blant kvinnene.

I evangeliene opptrer også grupper av disipler, og «de tolv» utgjorde en egen krets; jamfør Luk 6, 14–16: Simon Peter, Andreas, Jakob (sønn av Sebedeus), Johannes, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas, Jakob (sønn av Alfeus), Simon seloten, Judas (Jakobs sønn) og Judas Iskariot. Hos Lukas identifiseres de tolv med apostlene (gresk: 'utsending') og utgjør nærmest et apostelkollegium. Tolvtallet korresponderer med Israels tolv stammer, og de betraktes som gudsfolkets nye lederskap.

Selv om Jesu disipler i alminnelig språkbruk blir brukt ensbetydende med disse tolv apostlene, er det ikke grunnlag for dette i Det nye testamentet. Selv Lukas bruker disippelbegrepet langt videre enn apostelbegrepet, som han begrenset til de tolv. I en viss forstand er alle som har Jesus som læremester Jesu disipler; jamfør den såkalte dåps-/misjonsbefalingen (Matt 28,19).

Alle evangeliene forteller at Jesus spesielt valgte ut tolv menn som disipler og siden sendte dem ut som «apostler»for å forkynne budskapet om Guds rike. Ordet apostolos er gresk, men det må forstås på bakgrunn av den hebraiske termen shaliah ('stedfortreder med juridiske fullmakter'), «en utsending er som den som har sendt ham». Det er kun hos Lukas vi finner en eksklusive bruk av aposteltermen, i Det nye testamentet ellers kan utsendinger av forskjellige slag kalles apostler. Paulus kjempet iherdig for å bli anerkjent som apostel (f.eks. 1 Kor 9; 2 Kor 1–3, 10–12; Gal 2), og i navnelisten i Romerbrevet 16 kalles også kvinnen Junia for apostel (v. 7). Det foreligger i Det nye testamentet ikke tydelig belegg for en spesiell apostolisk suksesjon. Riktignok blir det valgt en ny apostel etter Judas Iskariot (Apg 1, 15–26), men det samme skjer ikke etter Jakobs død (Apg 12,2).

Fra midt på 100-tallet blir betegnelsen «apostel» hovedsakelig brukt om Jesu disipler og noen av de tidligste tilhengerne hans, deriblant Paulus som «hedningenes apostel». Men den blir også siden brukt om enkelte skikkelser i kristendommens senere historie, vanligvis i sammenheng med misjon, f.eks. om Ansgar som «Nordens apostel». Kirkefedrene kan dessuten omtale Maria fra Magdala som «apostola apostolorum» ('apostel til apostlene').

Ordet «disippel» blir i moderne hverdagsspråk også brukt om tilhengere av religiøse, populærkulturelle eller andre lederskikkelser, ofte i en spøkefull tone.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.