Luxembourgs litteratur

Luxembourg har fostret mange lyrikere, og flere av dem har oppnådd anerkjennelse utenfor landets grenser. Nikolaus Welter (1871–1951), som var professor i litteratur, skrev også teaterstykker, essayer og libretto til en opera. Han skrev nesten bare på tysk, men var også ekspert på oksitansk litteratur og blant annet en pådriver for at Frédéric Mistral fikk nobelprisen i 1904.

Welter var også mentor for yngre diktere, blant annet for Paul Henkes (1898–1984), som ble en av landets viktigste lyrikere på 1900-tallet. Henkes fikk impulser fra fransk symbolisme og fra tyskspråklige diktere som Rainer Maria Rilke og Stefan George. Hans poesi regnes som dypt original, men også som vanskelig tilgjengelig. Prosatekstene hans er lettere å forstå. I dem gir han blant annet romantiske og idylliske skildringer fra det gamle Luxembourg.

Den mest kjente blant de franskspråklige lyrikerne er trolig Edmond Dune (pseudonym for Edmond Hermann, 1914–1988). Som ung var han sterkt opptatt av kristen mystikk. Under krigen engasjerte han seg først for aksemaktene, men gikk så over til å støtte de allierte. Etter krigen arbeidet han som journalist i aviser i Luxembourg. Blant Dunes mange diktsamlinger kan nevnes Corps élémentaires (1948, «Grunnstoffer») og Matière première (1956, «Råstoff»).

Tittelen 24 poèmes pour un cœur mal tempéré (1974, «24 dikt for et dårlig temperert hjerte») henviser til Johann Sebastian Bachs cembaloverk «Das wohltemperierte Klavier» og viser at Dune var sterkt opptatt av musikk. Han har også skrevet teaterstykker og litterære essayer. Særlig er han kjent for studier av tyskspråklige forfattere som Georg Büchner, Friedrich Hölderlin og Georg Trakl. Ikke minst viser disse studiene at for Dune var diktningen en utforsking av de dypeste spørsmål omkring menneskets eksistens. Dune ble en viktig inspirator for mange yngre lyrikere i Luxemburg.

Til samme generasjon hørte Roger Manderscheid (1933–2010), som skrev på alle tre språkene som brukes i Luxembourg, men hovedsakelig på letzeburgesch. Han oppnådde særlig popularitet med en romanserie på tre bind om den tyske okkupasjonen av landet sett gjennom øynene til en liten gutt. Også Pol Gleisch (født 1930) har hovedsakelig brukt letzeburgesch i bøkene sine. Han har skrevet romaner, men er mest kjent som skuespillforfatter. Stykkene hans er beslektet med stykkene til Samuel Beckett og Eugène Ionesco, og han har også fått impulser fra Anton Tsjekhovs dramatikk. De forener humor og melankoli og kretser om temaer som alderdom og død og ikke minst om drømmer som aldri går i oppfyllelse.

Lambert Schlechter (født 1941), som skriver på fransk, har en stor produksjon. Han har utgitt lyrikk, kortprosa, essayer og fragmenter og samlet mange av tekstene sine under betegnelsen Le murmure du monde («Verdens mumling»). Under denne tittelen ligger blant annet den tanken at verden er fylt av forvirrende og vilkårlige fenomener, men de får en mer egentlig betydning når de omskapes til poesi.

Guy Rewenig (født 1947) er en viktig forfatter som skriver på alle tre språkene, men han har gjort seg særlig bemerket med bøker på letzeburgesch. Forfatterskapet er preget av at han har vært lærer i grunnskolen. Han er politisk venstreorientert og har en kritisk holdning overfor borgerskapet og ikke minst overfor den katolske kirken. Rewenig debuterte som filmkritiker som 16-åring og som skuespillforfatter i 1970, men er mest kjent for romanene sine. Hannert dem Atlantik (1985, «Bak Atlanteren»), regnes som den første moderne roman på letzeburgesch. Den handler om en gammel arbeidskar som ser tilbake på livet sitt, og den viser at tilværelsen i Luxembourg langt fra har vært enkel for en analfabet som står nederst på den sosiale rangstigen. Stilen er både realistisk og satirisk, og dette gjelder også Rewenigs øvrige romaner. Men Rewenig er kanskje aller mest kjent for de fornøyelige og respektløse barnebøkene sine.

En av de mest fremtredende kvinnelige lyrikerne er Anise Koltz (født 1928). Hun har satt preg på landets litteratur fra 1950-tallet og har vært litterært aktiv like til det siste (2019). Koltz skrev de første diktsamlingene sine på tysk, men på 1970-tallet gikk hun over til å skrive på fransk. Dette begrunnet hun blant annet med at hun ikke lenger var i stand til å dikte på språket som hennes ektemanns bødler hadde brukt. Av hennes diktsamlinger på tysk kan nevnes Steine und Vögel (1965, «Steiner og fugler)». Blant hennes mest kjente samlinger på fransk er Chants de refus I og II (1993–1995, «Sanger om nekting I og II» og Je renaîtrai (2011, «Jeg skal gjenfødes»). Særlig hennes seneste dikt er korte og konsise, og de er ofte blitt sammenliknet med japanske haiku-dikt. Et grunntema hos henne er protesten mot den uavvendelige død.

En annen kvinnelig forfatter fra denne generasjonen er Rosemarie Kieffer (1932–1994). Hun skrev blant annet noveller og annen kortprosa. Men hun var også kjent som kritiker og utgav viktige bøker om Luxembourgs litteratur. Hun samarbeidet blant annet med José Ensch (1942–2008, pseudonym for Marie Josèphe Ensch), som både var lyriker og kritiker. Ensch var sterkt inspirert av de franske surrealistene, og gjennom henne fikk denne viktige retningen også innpass i Luxembourgs litteratur. Dette skjedde senere enn tilfellet var i mange andre europeiske land. Både Kieffer og Ensch skrev hovedsakelig på fransk, men de utgav også enkelte bøker på tysk og letzeburgesch.

Det er karakteristisk for vår tids litteratur at mange av forfatterne er født og oppvokst i utlandet, men de har av forskjellige grunner valgt å bo og arbeide i Luxembourg. Flere av de mest kjente har italiensk bakgrunn. Giulio–Enrico Pisani (født 1943) er født i Roma og bodde i Sveits og Belgia før han som voksen flyttet til Luxembourg. Han skriver hovedsakelig på fransk, men har også utgitt bøker på tysk, og av og til forener han begge språkene, som i diktsamlingen Amours d'un soir de fin septembre – Spätseptemberabendliebe (1996, «Kjærlighet en sen septemberkveld»). Her er hovedtemaene erotikk og død, men de fleste bøkene er preget av hans kommunistiske overbevisning. Han er trolig mest kjent for fremtidsskildringen V.R. 2057, Roman de politique–fiction (2007, «Virtuell virkelighet 2057, en politisk-fiksjonell roman»). Dette er en skrekkvisjon av en fremtid der teknokrater og profittjegere har tømt samfunnet for alle menneskelige verdier.

En annen betydningsfull skikkelse i Luxembourgs litteratur i dag er Jean Portante (født 1950). Han er født i Luxembourg av italienske foreldre og har skrevet flesteparten av bøkene sine på fransk. Portante har de siste årene bodd i Paris. Han betrakter fransk som et fremmedspråk som gjør at han må kjempe spesielt med det språklige uttrykket. Også han er politisk meget radikal, noe som særlig merkes i de første bøkene hans. Et grunntema hos ham er den uoversiktlige språksituasjonen i Luxembourg som påvirker menneskenes opplevelse av hvem de selv er. Bøkene hans er sterkt preget av moderne litterære teknikker, og de er fylt av lån fra og allusjoner til andre forfattere (intertekstualitet).

Portantes mest kjente bok er trolig romanen Mrs Haroy ou la mémoire de la baleine (1997, «Mrs Haroy eller minnet om hvalen») som blant annet bygger på erindringer fra Portantes barndom. Han har også utgitt en rekke diktsamlinger som Horizons (1988 «Horisonter» og L'étrange langue (2002, «Det underlige språket»). Videre er han kjent for sine essayer, og for boken Allen Ginsberg: l'autre Amérique (1988, «Allen Ginsberg – det andre Amerika». Denne boken forteller mye om hans egne litterære forutsetninger. De siste årene har oppmerksomheten rundt Portantes forfatterskap vært meget stor i landene rundt Luxembourg, og han regnes som den av landets forfattere som har fått flest litterære priser.

To sentrale navn i Luxembourgs litterære liv i dag er brødrene Nico Helminger (født 1953) og Guy Helminger (født 1963). Nico Helminger skriver hovedsakelig på tysk og letzeburgesch, men han har også utgitt tekster på fransk og engelsk. Han har skrevet romaner, skuespill og kortprosa. Også han er politisk radikal, og teaterstykkene hans er ikke minst inspirert av Bertolt Brechts «episke drama». Helminger er en sterk kritiker av sin egen generasjon, både i og utenfor Luxembourg, fordi den opprinnelig var politisk bevisst, men nå er preget av passivitet og nytelsessyke. Denne kritiske holdningen kommer ofte til uttrykk i en satirisk form. Fra hans store og varierte produksjon kan nevnes skuespillene Miss Minett (1993) og Kitsch (2002) og romaner som Letzebuerger Leiwen (2013, «Liv i Luxembourg»). Helminger har også skrevet barnebøker og librettoer til flere operaer. Han har mottatt flere prestisjefylte litterære priser.

Også hans hans bror Guy Helminger (født 1963) har fått litterære priser for bøkene sine. Han skriver romaner, kortprosa og skuespill på tysk, og er trolig mest kjent for ungdomsromanen Venezuela (2003). Den handler om et drap en ungdomsgjeng prøver å skjule ved å late som om den drepte har reist til Mellom-Amerika. Helminger har også i flere bøker tatt opp spørsmål omkring immigrasjon og situasjonen for flyktninger i verden. Han har for eksempel skrevet en roman om en gruppe mennesker fra Luxembourg som tidlig på 1800-tallet utvandret til Brasil og sammenliknet deres opplevelser med situasjonen for dagens flyktninger. Han har også skrevet bøker om sine reiser til kontroversielle land som Iran og Myanmar.

Et typisk trekk ved dagens litteratur i Luxembourg er at mange av de mest kjente forfatterne også har skrevet bøker for barn. Josy Braun (1938–2012) er et godt eksempel. Hans mange bøker for barn er preget av et humanistisk grunnsyn. Hans bøker for voksne har gjerne et mer satirisk og samfunnskritisk preg. Braun skrev også flere kriminalromaner. Han skrev sine første bøker på tysk, men er etter hvert blitt en ivrig forsvarer av letzeburgesch som litterært språk.

Det samme gjelder Jhemp Hoscheit (pseudonym for Jean Pierre Hoscheit), født 1951. Hoscheit har fått mange impulser fra forfattergruppen OULIPO og regner den franske forfatteren Raymond Queneau (1903–1976) som sitt viktigste forbilde. Også han har et radikalt og samfunnskritisk perspektiv, og han har oppnådd særlig anerkjennelse for barnebøkene sine.

Også Jean Sorrente (født 1954, pseudonym for Jean-Claude Asselborn) er blitt sammenliknet med OULIPO-forfatterne. Han er inspirert av ulike forfattere som har det til felles at de representerer en vanskelig tilgjengelig uttrykksform: Rainer Maria Rilke, Stéphane Mallarmé og Claude Simon blant annet. Men Sorrente er samtidig sterkt påvirket av litteratur fra antikken, samt av Dante, og han har også skrevet essayer om fransk litteratur på 1600–tallet. Hans interesse for musikk og særlig for billedkunst kommer også til uttrykk i bøkene hans. Et hovedtema i Sorrentes bøker er forholdet mellom forfatteren selv og den fiksjonen han skaper. Men han er også svært opptatt av hva som drev ungdom under andre verdenskrig til å bli landsforrædere, et spørsmål som ennå er aktuelt i Luxembourg. Sorrente skriver nesten utelukkende på fransk. Bøkene hans er oversatt til en rekke språk; han er en av de få forfatterne i landet som har gjort en internasjonal karriere.

En annen forfatter som er preget av eldre diktning er Félix Molitor (født 1958). Han har blant annet studert arabisk lyrikk fra tiden før Koranen. Han er også opptatt av nordisk middelalderlitteratur og har oversatt salmer fra Det gamle testamentet til letzeburgesch sammen med lyrikeren Raymond Schaak (født 1936). Men som andre forfattere fra vår tid er også Molitor inspirert av litterære teknikker fra det 20. århundre, ikke minst av intertekstualitet. De fleste bøkene hans er skrevet på fransk, men han har også publisert tekster på tysk og på letzeburgesch.

Den nyeste litteraturen fra Luxembourg forener ofte samfunnskritikk med interesse for det fantastiske. Typisk for den er at den henter elementer fra ulike kunstarter og litterære sjangrer. Dette gjelder ikke minst verkene til Anne Schmitt (født 1953). Hun har arbeidet som koreograf og samarbeidet med billedkunstnere. I flere av tekstene sine lar hun dyr, og særlig katter, være fortellere som iakttar og kommenterer menneskenes verden: Dette gjelder blant annet Le chant du chat (2000, «Kattens sang»). Schmitt skriver på fransk og letzeburgesch.

En av forfatterne som skriver på tysk, er Mario Fioretti (født 1962). Også han er en ironisk samfunnskritiker med sans for det fantastiske. Men han går lenger enn Schmitt, fordi han særlig dyrker det groteske og makabre. Hans mest kjente bok til nå er romanen Der Vortrag (2004, «Foredraget»).

Blant de aller yngste representantene for Luxembourgs litteratur er det en skikkelse som særlig har merket seg ut: Claudine Muno (født 1979). Hun er filolog med eksamener i klassisk og moderne litteratur, blant annet fra universitetet i Strasbourg. Videre har hun gjort seg bemerket som frontfigur og vokalist i et band som har gitt ut en rekke album. Tittelen på et av dem antyder vel hvilke grunnholdninger hun gjerne vil formidle: Petites chansons méchantes (2003, «Små slemme sanger»).

Muno debuterte som forfatter da hun var seksten år med en roman på engelsk. Etter en ny roman på dette språket kom en roman på fransk og deretter en roman på tysk. I den senere tiden har hun i stor grad skrevet på letzeburgesch, som hun har brukt i flere romaner og også i et par teaterstykker. Bøkene hennes kretser ofte om familierelasjoner og -konflikter som hun skildrer med kynisme og stor sans for uhyggelige detaljer. Det er sagt at hun fremstiller en verden der menneskene fremstår som om de var døde ting, mens tingene på en nifs måte har fått mer liv enn menneskene. Derfor kan man lese et pessimistisk budskap om fremtiden inn i Munos bøker. De er også fylt av svart, absurd humor som har gjort dem svært populære både i og utenfor Luxembourg. Det er for øvrig ofte blitt bemerket at Munos bøker kan sammenliknes med romanene til dem belgiske forfatteren Amélie Nothomb.