Litteraturen i Luxembourg er skrevet på flere språk. De tre viktigste språkene er tysk, fransk og letzeburgesch (luxembourgsk), men det finnes også litteratur fra Luxembourg på italiensk og engelsk. Flere av forfatterne veksler mellom ulike språk, blant annet har enkelte innledet sitt forfatterskap på tysk, men senere gått over til fransk. Selv om forfatterne ofte er opptatt av å forsvare det språket de skriver på, har ikke språkstrid og motsetninger mellom språkene vært noe stort tema i Luxembourg. Mange av forfatterne er også opptatt av tanken om et forent Europa og av at Luxembourg skal spille en formidlerrolle mellom ulike europeiske kulturer. Derfor ser de det språklige mangfoldet som en ressurs for landet. Men særlig de siste årene har en del forfattere også sett dette mangfoldet som et problem som har gjort at litteraturen i Luxembourg har vansker med å finne sin identitet.

I det sekstende og syttende århundre hadde Luxembourg forfattere og humanister som hovedsakelig skrev på latin. Den første forfatteren som gjorde seg bemerket på et av nasjonalspråkene, var Nicolas Gredt (1834–1909), som utga en stor samling av landets eventyr: Sagenschatz des Luxemburger Landes (1883, «Landet Luxembourgs eventyrskatt»). Flere av forfatterne som var født på 1800-tallet, debuterte forholdsvis sent. Som eksempel kan nevnes Auguste Liesch (1874–1949) som var statsråd og tolldirektør, men som er mest kjent for sin første bok på letzeburgesch, D'Maus Kätti (1936, «Musa Ketty»). Denne fortellingen på vers var inspirert av Æsops fabler og var en mild satire over samfunnsforholdene i Luxembourg. Liesch skrev senere en rekke bøker, både romaner og kortprosa, men ingen har kunnet måle seg i popularitet med historien om bymusa og landsbymusa som besøkte hverandre og fant ut at livet i enkle kår på landet var det beste. 

Nicolas Ries (1876–1941) var en av de første franskspråklige forfatterne i Luxembourg. Han debuterte med noen komedier på tysk, men gikk over til å skrive romaner på fransk. Her skildrer han livet på landsbygda i Luxembourg, men viser også hvor nært landet hans er knyttet til øvrige deler av Europa. Han er trolig mest kjent for et stort essay om mentaliteten i Luxembourg, og om hvordan landets sentrale beliggenhet både skaper problemer og muligheter. Norbert Jacques (1880–1954) ble særlig kjent for serien med eventyrromaner om forbryteren doktor Mabuse, som han innledet i 1921. Han utga også skildringer fra reiser i Afrika og Det fjerne østen. Han skrev alle bøkene sine på tysk og oversatte også romaner av Rudyard Kipling til tysk.

Blant forfatterne som gjorde seg gjeldende i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig, fantes det flere som motarbeidet den tyske okkupasjonen og som ble satt i konsentrasjonsleir. Dette var tilfellet med Pierre Frieden (1892–1959), som etter krigen hadde ministerposter og var statsminister noen måneder før sin død. Han skrev både om filosofiske, historiske og selvbiografiske emner, og hele hans verk er preget av en kristen og humanistisk grunnholdning. Frieden skrev enkelte bøker på fransk, men de fleste på tysk.

Det samme er tilfellet med Pierre Grégoire (1907–91) som skrev under flere pseudonymer, det mest kjente er Gregor Stein. Grégoire var tysk krigsfange i nesten fem år. Han var i utgangspunktet demokratisk sosialist, men utviklet seg i kristen og konservativ retning. Et hovedtema hos Grégoire er at det moderne europeiske menneske er preget av angst, og at de totalitære samfunn og ikke minst kommunismen i Øst-Europa er hovedårsaken til dette. Grégoire brukte mange ulike sjangrer. Han skrev blant annet lyrikk, kriminalromaner og essayer. 

Luxembourg har fostret mange lyrikere, og flere av dem har oppnådd anerkjennelse utenfor landets grenser. Nikolaus Welter (1871–1951) skrev også teaterstykker og libretto til en opera, men han er mest kjent som en mentor for yngre diktere, blant annet for Paul Henkes (1898–1984), som var en av landets viktigste lyrikere på 1900-tallet. Henkes fikk impulser fra fransk symbolisme og fra tyskspråklige diktere som Rainer Maria Rilke og Stefan George. Hans poesi blir betegnet som dypt original, men også som vanskelig tilgjengelig. Prosatekstene hans er lettere å forstå. De gir ofte idealiserte skildringer fra det gamle Luxembourg. Henkes har også skrevet innsiktsfulle essayer om andre diktere fra hans eget land.

Den mest kjente av lyrikerne fra Luxembourg som skriver på fransk, er trolig Edmond Dune (pseudonym for Edmond Hermann, 1914–88). Som ung var han sterkt opptatt av kristen mystikk. Under krigen engasjerte han seg først for aksemaktene, men gikk så over til å støtte de allierte. Etter krigen arbeidet han som journalist i aviser i Luxembourg. Blant Dunes mange diktsamlinger kan nevnes Corps élémentaires (1948, «Grunnstoffer») og Matière première (1956, «Råstoff»). Tittelen 24 poèmes pour un cœur mal tempéré (1974, «24 dikt for et dårlig temperert hjerte» henviser til Johann Sebastian Bachs cembaloverk «Das wohltemperierte Klavier» og viser at Dune var sterkt opptatt av musikk. Han har også skrevet teaterstykker og litterære essayer. Særlig er han kjent for studier av tyskspråklige forfattere som Georg Büchner, Friedrich Hölderlin og Georg Trakl. Ikke minst viser disse studiene at for Dune var diktningen en utforsking av de dypeste spørsmål omkring menneskets eksistens.

Den mest fremtredende kvinnelige lyrikeren i Luxembourg er Anise Koltz (født 1928). Hun skrev de første diktsamlingene sine på tysk, men på 1970-tallet gikk hun over til å skrive på fransk. Dette begrunner hun med at hun ikke lenger var i stand til å dikte på språket som hennes ektemanns bødler hadde brukt. Blant hennes diktsamlinger på tysk kan nevnes Steine und Vögel (1965, «Steiner og fugler)». Blant hennes mest kjente samlinger på fransk er Chants de refus I og II (1993–1995, «Sanger om avslag I og II» og Je renaîtrai (2011, «Jeg skal gjenfødes»). Særlig hennes seneste dikt er korte og konsise, og de er ofte blitt sammenliknet med japanske haiku-dikt. Et grunntema hos henne er protesten mot den uavvendelige død. Hun er fremdeles (2016) litterært aktiv. 

Til samme generasjon hører Roger Manderscheid (1933–2010), som skrev på alle tre språkene, men hovedsakelig på letzeburgesch. Han oppnådde særlig popularitet med en romanserie på tre bind om den tyske okkupasjonen av Luxembourg sett gjennom øynene til en liten gutt. Lambert Schlechter (født 1941), som skriver på fransk, har en stor produksjon. Han har særlig utgitt lyrikk, kortprosa og essayer og samlet mange av tekstene sine under betegnelsen Le murmure du monde («Verdens mumling»). Under denne tittelen ligger blant annet den tanken at mange fenomener i verden får en mer egentlig betydning når de omskapes til poesi.

Flere kvinnelige forfattere hører også til denne generasjonen. Rosemarie Kieffer (1932–94) er særlig kjent som kritiker og har skrevet viktige bøker om Luxembourgs litteratur. Hun har også samarbeidet med José Ensch (1942–2008, pseudonym for Marie Josèphe Ensch), som både var lyriker og kritiker. Ensch var den fremste representanten for surrealismen i Luxembourg. Begge disse forfatterne skrev hovedsakelig på fransk, men de utga også enkelte bøker på tysk og letzeburgesch. 

Enkelte forfattere i Luxembourg har italiensk bakgrunn. Giulio–Enrico Pisani (født 1943) er født i Roma og bodde i Sveits og Belgia før han som voksen kom til Luxembourg. Han skriver hovedsakelig på fransk, men har også utgitt bøker på tysk, og undertiden forener han begge språkene, som i diktsamlingen Amours d'un soir de fin septembre – Spätseptemberabendliebe (1996, «Kjærlighet en sen septemberkveld»). Her er hovedtemaene erotikk og død, men de fleste bøkene er preget av hans kommunistiske overbevisning. Han er trolig mest kjent for fremtidsskildringen V.R. 2057, Roman de politique–fiction (2007, «Virtuell virkelighet 2057, en politisk-fiksjonell roman»). Dette er en skrekkvisjon av en fremtid der teknokrater og profittjegere har tømt samfunnet for alle menneskelige verdier. Pisanis søster Béatrice (født 1947) har vunnet flere priser for sine diktsamlinger på engelsk og regnes derfor som en viktig representant for det språklige mangfoldet i landet.

En annen viktig skikkelse i Luxembourgs litteratur er Jean Portante (født 1950). Han er født i Luxembourg av italienske foreldre og har skrevet så godt som alle sine bøker på fransk. Han betrakter fransk som et fremmedspråk som gjør at han må kjempe spesielt med det språklige uttrykket. Et grunntema i bøkene hans er den uoversiktlige språksituasjonen i Luxembourg som påvirker menneskenes opplevelse av hvem de selv er. Bøkene hans er sterkt preget av moderne litterære teknikker, og de er fylt av lån fra andre forfattere. Hans mest kjente bok er trolig romanen Mrs Haroy ou la mémoire de la baleine (1997, «Mrs Haroy eller minnet om hvalen») som blant annet bygger på erindringer fra Portantes barndom. Han har også utgitt en rekke diktsamlinger som Horizons (1988 «Horisonter» og L'étrange langue (2002, «Det underlige språket»). Videre er han kjent for sine essayer, og for boken Allen Ginsberg: l'autre Amérique (1988, «Allen Ginsberg - det andre Amerika». Denne boken forteller mye om hans egne litterære forutsetninger.

Nico Helminger (født 1953) tilhører den samme generasjonen. Han skriver hovedsakelig på tysk og letzeburgesch, men har også utgitt tekster på fransk og engelsk. Politisk er han radikal, og han er ikke minst inspirert av Bertolt Brechts «episke drama». Han er en sterk kritiker av sin egen generasjon, både i og utenfor Luxembourg, fordi den opprinnelig var politisk bevisst, men nå preges den av passivitet og nytelsessyke. Fra hans store og varierte produksjon kan nevnes skuespillene Miss Minett (1993) og Kitsch (2002) og romanen Letzebuerger Leiwen (2013, «Liv i Luxembourg»). Helminger har også skrevet barnebøker og librettoer til flere operaer. Han har mottatt flere prestisjefylte litterære priser. Det samme har hans bror Guy Helminger (født 1963) gjort. Han skriver romaner, kortprosa og skuespill på tysk, og er trolig mest kjent for ungdomsromanen Venezuela (2003). Den handler om et drap en ungdomsgjeng prøver å skjule ved å late som om den drepte har reist til Mellom-Amerika. Helminger har også i flere bøker tatt opp flyktningsituasjonen i verden.

Barnelitteratur står sterkt i Luxembourg. Josy Braun (1938–2012) har skrevet en rekke bøker for barn som er preget av et humanistisk grunnsyn. Hans bøker for voksne har et satirisk og samfunnskritisk preg. Han har også skrevet flere kriminalromaner. Braun skrev sine første bøker på tysk, men er etter hvert blitt en ivrig forsvarer av letzeburgesch som litterært språk. Det samme gjelder Jhemp Hoscheit (pseudonym for Jean Pierre Hoscheit), født 1951. Han veksler mellom letzeburgesch og fransk. Hoscheit har fått mange impulser fra forfattergruppen OULIPO og regner den franske forfatteren Raymond Queneau (1903–76) som sitt viktigste forbilde. Også han har et radikalt og samfunnskritisk perspektiv, og han har oppnådd særlig anerkjennelse for barnebøkene sine. Også Jean Sorrente (født 1954), (pseudonym for Jean-Claude Asselborn) har fått impulser fra OULIPO. Han har særlig vært opptatt av den franske forfatteren Georges Perec. Men Sorrente er samtidig sterkt påvirket av litteratur fra antikken, og har også skrevet essayer om fransk litteratur på 1600–tallet.

En annen forfatter som er preget av eldre diktning er Félix Molitor (født 1958). Han har blant annet studert arabisk lyrikk fra tiden før Koranen. Han er også opptatt av nordisk middelalderlitteratur og har oversatt salmer til letzeburgesch sammen med en ekspert på litteratur fra Det gamle testamente. Men som andre forfattere fra vår tid er også Molitor inspirert av litterære teknikker fra det 20. århundre, ikke minst av intertekstualitet. De fleste bøkene hans er skrevet på fransk, men han har også publisert tekster på tysk og på letzeburgesch.

Den nyeste litteraturen fra Luxembourg forener ofte samfunnskritikk med interesse for det fantastiske. Typisk for den er at den henter elementer fra ulike kunstarter og litterære sjangrer. Dette gjelder ikke minst verkene til Anne Schmitt (født 1953). Hun har arbeidet som koreograf og samarbeidet med billedkunstnere. I flere av tekstene sine lar hun dyr, og særlig katter, være fortellere og iaktta menneskenes verden: Dette gjelder blant annet Le chant du chat (2000, «Kattens sang»). Schmitt skriver på fransk og letzeburgesch. En av de unge forfatterne som skriver på tysk, er Mario Fioretti (født 1962). Også han er en ironisk samfunnskritiker med sans for det fantastiske. Men han går lenger enn Schmitt, fordi han særlig dyrker det groteske og makabre. Hans mest kjente bok til nå er romanen Der Vortrag (2004, «Foredraget»).

Den nyeste litteraturen i Luxembourg synes å være opptatt av å stille spørsmål ved myten om landet som en del av Europa der ulike språklige og kulturelle tradisjoner kan leve side om side på en særlig harmonisk måte. Luxembourgernes selvrettferdighet og nytelsessyke er et tema i mye av denne litteraturen. Det virker også som om Luxembourgs eget språk har fått en stadig større plass innenfor litteraturen til fortrengsel for fransk og særlig for tysk. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

28. september 2016 skrev Sverre Olav Lundal

Eg merker meg at ingen luxembourgsk forfattar har fått ein eigen artikkel på SNL. Det syns eg var spesielt

28. september 2016 skrev Sverre Olav Lundal

Eg merker meg at ingen luxembourgsk forfattar har fått ein eigen artikkel på SNL. Det syns eg var spesielt

30. september 2016 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Sverre Olav. Fagansvarlig har svart i ny tråd nedenfor. Legger inn dette i tråden så du får beskjed. Kjell-Olav i redaksjonen.

29. september 2016 skrev Truls Olav Winther

Jeg er langt på vei enig i det du skriver, og derfor har jeg drøftet det med redaktøren. Tidligere hadde SNL bare en kort artikkel om Luxembourgs litteratur. Jeg har, som du vet, ansvar for franskspråklig litteratur utenfor Frankrike, og derfor ble jeg bedt om å dekke Luxembourgs litteratur -selv om det også betyr litteratur på andre språk enn fransk. Jeg har behandlet Luxembourgs litteratur på linje med de litteraturene fra franskspråklig Afrika som ennå ikke har noen artikkel. Jeg skriver først en oversiktsartikkel (så har vi i hvert fall noe) og skal jeg ta for meg de enkelte forfatterne etter hvert. Så planen er at jeg skal skrive noen spesialartikler om forfattere fra Luxembourg (forhåpentligvis også i samarbeid med fagansvarlig for flamsk litteratur). Men først vil jeg bli ferdig med de hovedartiklene som mangler for franskspråklig afrikansk litteratur.
Takk for innspillene dine som jeg alltid leser med interesse.
Truls Winther

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.