Luxembourgs litteratur

I Luxembourg brukes flere språk. De tre offisielle språkene er tysk, fransk og letzeburgesch eller luxembourgsk. Dette språket, som i dag beherskes av omtrent 390 000 personer, ble et av landets offisielle språk i 1984. Enkelte språkforskere mener at letzeburgesch ikke er et eget språk, men en variant av tysk. Likevel er det så forskjellig fra tysk at en utlending som behersker tysk ikke dermed vil forstå letzeburgesch.

En vesentlig del av innbyggerne i Luxembourg er arbeidsinnvandrere eller folk som nylig har flyttet til landet av andre grunner. Men blant dem som er født og oppvokst i Luxembourg, finnes mange som behersker alle de tre offisielle språkene samt engelsk i tillegg.

Litteratur på mange språk

Luxembourgs litteratur er skrevet på alle de tre offisielle språkene, men det finnes også litteratur fra Luxembourg på italiensk og engelsk. Mange forfattere viser stor evne til å veksle fra et språk til et annet. Selv om de som regel er opptatt av å forsvare det språket eller de språkene de skriver på, har ikke språkstrid eller motsetninger mellom språkene vært noe stort tema i Luxembourg. Det virker likevel som forholdet mellom de tre offisielle språkene stadig er i endring.

Blant innbyggerne som er født og oppvokst i Luxembourg, utgjør folk med fransk som førstespråk den største gruppen. På andre plass kommer folk med tysk som førstespråk; på tredje plass folk med letzeburgesch. Under andre verdenskrig var ikke Luxembourg bare okkupert av Tyskland; tyskerne ønsket å innlemme landet i det «stortyske» riket». Dette førte til at uviljen mot Tyskland var særlig sterk blant mange luxembourgere da krigen var over. Det finnes interessante eksempler på forfattere som hadde tysk som førstespråk, men som på grunn av erfaringene fra krigen valgte å skrive på fransk. Blant disse er for eksempel den anerkjente kvinnelige forfatteren Anise Koltz. Men landet har naturligvis også hatt mange forfattere som har foretrukket å skrive på tysk selv om de ikke stod for en tyskvennlig» ideologi under andre verdenskrig.

Luxembourg og Europa

Luxembourg var lenge et land med forholdsvis lite urbanisering, og dette ble gjenspeilt i litteraturen, som tidligere ofte fremstilte livet på landsbygden som det ideelle. I etterkrigstiden har det imidlertid skjedd store forandringer med disse holdningene. Etter hvert ble flere overnasjonale organer lagt til Luxembourg og ikke minst ble landet sentrum for viktige europeiske finansinstitusjoner. Både mange politikere og mange forfattere fra Luxembourg ønsket denne utviklingen velkommen. De har villet at landet skulle spille en viktig rolle i utviklingen mot et nytt Europa der blant annet nasjonalstatene har mindre betydning enn før. Derfor ser de også det språklige mangfoldet som en ressurs. Men etter hvert har en del forfattere begynt å betrakte dette mangfoldet mer som et problem som blant annet har gjort at litteraturen i Luxembourg har vansker med å finne sin identitet.

I mange land har man sett at språk med få brukere er under press, og at språk som brukes av mange, stadig får større betydning. Det virker likevel som om utviklingen i Luxembourg går i en noe annen retning: De siste tiårene ser det ut som litteraturen på letzeburgesch ikke har blitt mindre omfangsrik, men har utgjort en stadig større del av all litteratur som blir skapt i landet.

Denne utviklingen henger naturligvis sammen med at letzeburgesch nå er blitt et av landets offisielle språk. Det kan også sees som en reaksjon mot en tendens man ser overalt i Europa, men i Luxembourg tydeligere enn i de aller fleste andre land; tendensen til økt globalisering. Som eksempel kan nevnes den unge og opprørske Claudine Muno. Hun er uten tvil den mest omtalte skikkelsen blant dagens unge forfattere i Luxembourg. Muno har gitt ut bøker på alle de tre offisielle språkene samt på engelsk, men hun har mer og mer valgt skrive på det språket som er særegent for hennes eget land, selv om det ikke kan leses av særlig mange utenfor Luxembourg.

Luxembourgs tidligste litteratur

Både i middelalderen og i det sekstende og syttende århundre var Luxembourgs litteratur dominert av humanister som hovedsakelig skrev på latin. Det ble også skrevet litteratur på nasjonalspråkene, men denne er lite omfangsrik og ikke særlig kjent i dag. På 1800-tallet fikk Luxembourg etter hvert flere forfattere som skrev på disse språkene. En av dem var Félix Thyes (1830–1855), som på fransk skrev en trist roman om en legestudent som prøver å følge sin drøm om å bli forfatter, men som forfølges av uhell såvel når det gjelder dikterlivet som når det gjelder kjærligheten. Boken er preget av et romantisk syn på dikteren, men både miljøskildringen og personbeskrivelsene ellers har mange realistiske trekk. I løpet av sitt korte liv fikk Thyes også utgitt en presentasjon av Luxembourgs litteraturhistorie. Den er en viktig kilde til kunnskapen om blant annet den tidligste litteraturen på letzeburgesch

En annen skikkelse som gjorde seg bemerket på denne tiden, var Nicolas Gredt (1834–1909), som på tysk utgav en stor samling av eventyr: Sagenschatz des Luxemburger Landes (1883, «Landet Luxembourgs eventyrskatt»). Denne samlingen har fått mye av æren for at interessen for folkediktning og eventyr senere har vært stor i Luxembourg.

Flere av forfatterne som var født på 1800-tallet, debuterte forholdsvis sent. Som eksempel kan nevnes Auguste Liesch (1874–1949), som var statsråd og tolldirektør, men som er mest kjent for sin første bok på letzeburgesch, D'Maus Kätti (1936, «Musa Kätty»). Denne fortellingen på vers var inspirert av Æsops fabler og var en mild satire over samfunnsforholdene i Luxembourg. Liesch skrev senere en rekke bøker, både romaner og kortprosa, men ingen har kunnet måle seg i popularitet med historien om bymusa og landsbymusa som besøkte hverandre og fant ut at livet i enkle kår på landet var det beste. Dette var også moralen i bøkene til Adolf Berens (1880–1956). Han skrev teaterstykker og folkloristiske beskrivelser, og utgav i 1921 det som regnes som den første romanen på letzeburgesch.

Fra landsbyen til den store verden

Nicolas Ries (1876–1941) var en av de første franskspråklige forfatterne i Luxembourg. Han debuterte med komedier på tysk som han fikk oppført, men ikke trykt. Derfor gikk han over til å skrive romaner på fransk. Her skildrer han livet på landsbygden i Luxembourg, men viser også hvor nært landet hans er knyttet til øvrige deler av Europa. Han er trolig mest kjent for et stort essay om særtrekk ved mentaliteten i Luxembourg, og om hvordan landets sentrale beliggenhet både skaper problemer og muligheter.

Norbert Jacques (1880–1954) ble særlig kjent for serien med eventyrromaner om forbryteren doktor Mabuse, som han innledet i 1921. Han utgav også skildringer fra reiser i Afrika og Det fjerne østen. Videre skrev han manus og laget dreiebøker til en lang rekke filmer. Jacques skrev alle bøkene sine på tysk og oversatte også enkelte romaner av Rudyard Kipling til tysk.

Mellomkrigstiden – humanisme og kristendom

Blant forfatterne som gjorde seg gjeldende i mellomkrigstiden og under andre verdenskrig, fantes det flere som motarbeidet den tyske okkupasjonen og som ble satt i konsentrasjonsleir. Dette var tilfellet med Pierre Frieden (1892–1959), som etter krigen hadde ministerposter og var statsminister noen måneder før sin død. Han skrev både om filosofiske, historiske og selvbiografiske emner, og hele hans verk er preget av en kristen og humanistisk grunnholdning. Frieden skrev enkelte bøker på fransk, men de fleste på tysk.

Det samme var tilfellet med Pierre Grégoire (1907–1991), som skrev under flere pseudonymer, det mest kjente er Gregor Stein. Grégoire var tysk krigsfange i nesten fem år. Han var i utgangspunktet demokratisk sosialist, men utviklet seg i kristen og konservativ retning. Et hovedtema hos ham er at det moderne europeiske menneske er preget av angst, og at de totalitære samfunn og ikke minst kommunismen i Øst-Europa er hovedårsaken til dette. Grégoire brukte mange ulike sjangrer. Han skrev blant annet lyrikk, kriminalromaner og essayer.

Etterkrigstiden

Tyskspråklige lyrikere

Luxembourg har fostret mange lyrikere, og flere av dem har oppnådd anerkjennelse utenfor landets grenser. Nikolaus Welter (1871–1951), som var professor i litteratur, skrev også teaterstykker, essayer og libretto til en opera. Han skrev nesten bare på tysk, men var også ekspert på oksitansk litteratur og blant annet en pådriver for at Frédéric Mistral fikk nobelprisen i 1904.

Welter var også mentor for yngre diktere, blant annet for Paul Henkes (1898–1984), som ble en av landets viktigste lyrikere på 1900-tallet. Henkes fikk impulser fra fransk symbolisme og fra tyskspråklige diktere som Rainer Maria Rilke og Stefan George. Hans poesi regnes som dypt original, men også som vanskelig tilgjengelig. Prosatekstene hans er lettere å forstå. I dem gir han blant annet romantiske og idylliske skildringer fra det gamle Luxembourg.

En franskspråklig lyriker

Den mest kjente blant de franskspråklige lyrikerne er trolig Edmond Dune (pseudonym for Edmond Hermann, 1914–1988). Som ung var han sterkt opptatt av kristen mystikk. Under krigen engasjerte han seg først for aksemaktene, men gikk så over til å støtte de allierte. Etter krigen arbeidet han som journalist i aviser i Luxembourg. Blant Dunes mange diktsamlinger kan nevnes Corps élémentaires (1948, «Grunnstoffer») og Matière première (1956, «Råstoff»).

Tittelen 24 poèmes pour un cœur mal tempéré (1974, «24 dikt for et dårlig temperert hjerte») henviser til Johann Sebastian Bachs cembaloverk «Das wohltemperierte Klavier» og viser at Dune var sterkt opptatt av musikk. Han har også skrevet teaterstykker og litterære essayer. Særlig er han kjent for studier av tyskspråklige forfattere som Georg Büchner, Friedrich Hölderlin og Georg Trakl. Ikke minst viser disse studiene at for Dune var diktningen en utforsking av de dypeste spørsmål omkring menneskets eksistens. Dune ble en viktig inspirator for mange yngre lyrikere i Luxemburg.

Romaner og skuespill

Til samme generasjon hørte Roger Manderscheid (1933–2010), som skrev på alle tre språkene som brukes i Luxembourg, men hovedsakelig på letzeburgesch. Han oppnådde særlig popularitet med en romanserie på tre bind om den tyske okkupasjonen av landet sett gjennom øynene til en liten gutt. Også Pol Gleisch (født 1930) har hovedsakelig brukt letzeburgesch i bøkene sine. Han har skrevet romaner, men er mest kjent som skuespillforfatter. Stykkene hans er beslektet med stykkene til Samuel Beckett og Eugène Ionesco, og han har også fått impulser fra Anton Tsjekhovs dramatikk. De forener humor og melankoli og kretser om temaer som alderdom og død og ikke minst om drømmer som aldri går i oppfyllelse.

Lambert Schlechter (født 1941), som skriver på fransk, har en stor produksjon. Han har utgitt lyrikk, kortprosa, essayer og fragmenter og samlet mange av tekstene sine under betegnelsen Le murmure du monde («Verdens mumling»). Under denne tittelen ligger blant annet den tanken at verden er fylt av forvirrende og vilkårlige fenomener, men de får en mer egentlig betydning når de omskapes til poesi.

Guy Rewenig (født 1947) er en viktig forfatter som skriver på alle tre språkene, men han har gjort seg særlig bemerket med bøker på letzeburgesch. Forfatterskapet er preget av at han har vært lærer i grunnskolen. Han er politisk venstreorientert og har en kritisk holdning overfor borgerskapet og ikke minst overfor den katolske kirken. Rewenig debuterte som filmkritiker som 16-åring og som skuespillforfatter i 1970, men er mest kjent for romanene sine. Hannert dem Atlantik (1985, «Bak Atlanteren»), regnes som den første moderne roman på letzeburgesch. Den handler om en gammel arbeidskar som ser tilbake på livet sitt, og den viser at tilværelsen i Luxembourg langt fra har vært enkel for en analfabet som står nederst på den sosiale rangstigen. Stilen er både realistisk og satirisk, og dette gjelder også Rewenigs øvrige romaner. Men Rewenig er kanskje aller mest kjent for de fornøyelige og respektløse barnebøkene sine.

En generasjon av kvinnelige forfattere

En av de mest fremtredende kvinnelige lyrikerne er Anise Koltz (født 1928). Hun har satt preg på landets litteratur fra 1950-tallet og har vært litterært aktiv like til det siste (2019). Koltz skrev de første diktsamlingene sine på tysk, men på 1970-tallet gikk hun over til å skrive på fransk. Dette begrunnet hun blant annet med at hun ikke lenger var i stand til å dikte på språket som hennes ektemanns bødler hadde brukt. Av hennes diktsamlinger på tysk kan nevnes Steine und Vögel (1965, «Steiner og fugler)». Blant hennes mest kjente samlinger på fransk er Chants de refus I og II (1993–1995, «Sanger om nekting I og II» og Je renaîtrai (2011, «Jeg skal gjenfødes»). Særlig hennes seneste dikt er korte og konsise, og de er ofte blitt sammenliknet med japanske haiku-dikt. Et grunntema hos henne er protesten mot den uavvendelige død.

En annen kvinnelig forfatter fra denne generasjonen er Rosemarie Kieffer (1932–1994). Hun skrev blant annet noveller og annen kortprosa. Men hun var også kjent som kritiker og utgav viktige bøker om Luxembourgs litteratur. Hun samarbeidet blant annet med José Ensch (1942–2008, pseudonym for Marie Josèphe Ensch), som både var lyriker og kritiker. Ensch var sterkt inspirert av de franske surrealistene, og gjennom henne fikk denne viktige retningen også innpass i Luxembourgs litteratur. Dette skjedde senere enn tilfellet var i mange andre europeiske land. Både Kieffer og Ensch skrev hovedsakelig på fransk, men de utgav også enkelte bøker på tysk og letzeburgesch.

Luxembourgs litteratur i vår tid

To forfattere med italiensk bakgrunn

Det er karakteristisk for vår tids litteratur at mange av forfatterne er født og oppvokst i utlandet, men de har av forskjellige grunner valgt å bo og arbeide i Luxembourg. Flere av de mest kjente har italiensk bakgrunn. Giulio–Enrico Pisani (født 1943) er født i Roma og bodde i Sveits og Belgia før han som voksen flyttet til Luxembourg. Han skriver hovedsakelig på fransk, men har også utgitt bøker på tysk, og undertiden forener han begge språkene, som i diktsamlingen Amours d'un soir de fin septembre – Spätseptemberabendliebe (1996, «Kjærlighet en sen septemberkveld»). Her er hovedtemaene erotikk og død, men de fleste bøkene er preget av hans kommunistiske overbevisning. Han er trolig mest kjent for fremtidsskildringen V.R. 2057, Roman de politique–fiction (2007, «Virtuell virkelighet 2057, en politisk-fiksjonell roman»). Dette er en skrekkvisjon av en fremtid der teknokrater og profittjegere har tømt samfunnet for alle menneskelige verdier.

En annen betydningsfull skikkelse i Luxembourgs litteratur i dag er Jean Portante (født 1950). Han er født i Luxembourg av italienske foreldre og har skrevet flesteparten av bøkene sine på fransk. Portante har de siste årene bodd i Paris. Han betrakter fransk som et fremmedspråk som gjør at han må kjempe spesielt med det språklige uttrykket. Også han er politisk meget radikal, noe som særlig merkes i de første bøkene hans. Et grunntema hos ham er den uoversiktlige språksituasjonen i Luxembourg som påvirker menneskenes opplevelse av hvem de selv er. Bøkene hans er sterkt preget av moderne litterære teknikker, og de er fylt av lån fra og allusjoner til andre forfattere (intertekstualitet).

Portantes mest kjente bok er trolig romanen Mrs Haroy ou la mémoire de la baleine (1997, «Mrs Haroy eller minnet om hvalen») som blant annet bygger på erindringer fra Portantes barndom. Han har også utgitt en rekke diktsamlinger som Horizons (1988 «Horisonter» og L'étrange langue (2002, «Det underlige språket»). Videre er han kjent for sine essayer, og for boken Allen Ginsberg: l'autre Amérique (1988, «Allen Ginsberg – det andre Amerika». Denne boken forteller mye om hans egne litterære forutsetninger. De siste årene har oppmerksomheten rundt Portantes forfatterskap vært meget stor i landene rundt Luxembourg, og han regnes som den av landets forfattere som har fått flest litterære priser.

To brødre, mange språk

To sentrale navn i Luxembourgs litterære liv i dag er brødrene Nico Helminger (født 1953) og Guy Helminger (født 1963). Nico Helminger skriver hovedsakelig på tysk og letzeburgesch, men han har også utgitt tekster på fransk og engelsk. Han har skrevet romaner, skuespill og kortprosa. Også han er politisk radikal, og teaterstykkene hans er ikke minst inspirert av Bertolt Brechts «episke drama». Helminger er en sterk kritiker av sin egen generasjon, både i og utenfor Luxembourg, fordi den opprinnelig var politisk bevisst, men nå er preget av passivitet og nytelsessyke. Denne kritiske holdningen kommer ofte til uttrykk i en satirisk form. Fra hans store og varierte produksjon kan nevnes skuespillene Miss Minett (1993) og Kitsch (2002) og romaner som Letzebuerger Leiwen (2013, «Liv i Luxembourg»). Helminger har også skrevet barnebøker og librettoer til flere operaer. Han har mottatt flere prestisjefylte litterære priser.

Også hans hans bror Guy Helminger (født 1963) har fått litterære priser for bøkene sine. Han skriver romaner, kortprosa og skuespill på tysk, og er trolig mest kjent for ungdomsromanen Venezuela (2003). Den handler om et drap en ungdomsgjeng prøver å skjule ved å late som om den drepte har reist til Mellom-Amerika. Helminger har også i flere bøker tatt opp spørsmål omkring immigrasjon og situasjonen for flyktninger i verden. Han har for eksempel skrevet en roman om en gruppe mennesker fra Luxembourg som tidlig på 1800-tallet utvandret til Brasil og sammenliknet deres opplevelser med situasjonen for dagens flyktninger. Han har også skrevet bøker om sine reiser til kontroversielle land som Iran og Myanmar.

Bøker for barn og voksne

Et typisk trekk ved dagens litteratur i Luxembourg er at mange av de mest kjente forfatterne også har skrevet bøker for barn. Josy Braun (1938–2012) er et godt eksempel. Hans mange bøker for barn er preget av et humanistisk grunnsyn. Hans bøker for voksne har gjerne et mer satirisk og samfunnskritisk preg. Braun skrev også flere kriminalromaner. Han skrev sine første bøker på tysk, men er etter hvert blitt en ivrig forsvarer av letzeburgesch som litterært språk.

Det samme gjelder Jhemp Hoscheit (pseudonym for Jean Pierre Hoscheit), født 1951. Hoscheit har fått mange impulser fra forfattergruppen OULIPO og regner den franske forfatteren Raymond Queneau (1903–1976) som sitt viktigste forbilde. Også han har et radikalt og samfunnskritisk perspektiv, og han har oppnådd særlig anerkjennelse for barnebøkene sine.

Modernisme og tradisjon

Også Jean Sorrente (født 1954, pseudonym for Jean-Claude Asselborn) er blitt sammenliknet med OULIPO-forfatterne. Han er inspirert av ulike forfattere som har det til felles at de representerer en vanskelig tilgjengelig uttrykksform: Rainer Maria Rilke, Stéphane Mallarmé og Claude Simon blant annet. Men Sorrente er samtidig sterkt påvirket av litteratur fra antikken, samt av Dante, og han har også skrevet essayer om fransk litteratur på 1600–tallet. Hans interesse for musikk og særlig for billedkunst kommer også til uttrykk i bøkene hans. Et hovedtema i Sorrentes bøker er forholdet mellom forfatteren selv og den fiksjonen han skaper. Men han er også svært opptatt av hva som drev ungdom under andre verdenskrig til å bli landsforrædere, et spørsmål som ennå er aktuelt i Luxembourg. Sorrente skriver nesten utelukkende på fransk. Bøkene hans er oversatt til en rekke språk; han er en av de få forfatterne i landet som har gjort en internasjonal karriere.

En annen forfatter som er preget av eldre diktning er Félix Molitor (født 1958). Han har blant annet studert arabisk lyrikk fra tiden før Koranen. Han er også opptatt av nordisk middelalderlitteratur og har oversatt salmer fra Det gamle testamentet til letzeburgesch sammen med lyrikeren Raymond Schaak (født 1936). Men som andre forfattere fra vår tid er også Molitor inspirert av litterære teknikker fra det 20. århundre, ikke minst av intertekstualitet. De fleste bøkene hans er skrevet på fransk, men han har også publisert tekster på tysk og på letzeburgesch.

Samfunnskritikk og fantastisk litteratur

Den nyeste litteraturen fra Luxembourg forener ofte samfunnskritikk med interesse for det fantastiske. Typisk for den er at den henter elementer fra ulike kunstarter og litterære sjangrer. Dette gjelder ikke minst verkene til Anne Schmitt (født 1953). Hun har arbeidet som koreograf og samarbeidet med billedkunstnere. I flere av tekstene sine lar hun dyr, og særlig katter, være fortellere som iakttar og kommenterer menneskenes verden: Dette gjelder blant annet Le chant du chat (2000, «Kattens sang»). Schmitt skriver på fransk og letzeburgesch.

En av forfatterne som skriver på tysk, er Mario Fioretti (født 1962). Også han er en ironisk samfunnskritiker med sans for det fantastiske. Men han går lenger enn Schmitt, fordi han særlig dyrker det groteske og makabre. Hans mest kjente bok til nå er romanen Der Vortrag (2004, «Foredraget»).

En absurd og latterlig verden – Claudine Muno

Blant de aller yngste representantene for Luxembourgs litteratur er det en skikkelse som særlig har merket seg ut: Claudine Muno (født 1979). Hun er filolog med eksamener i klassisk og moderne litteratur, blant annet fra universitetet i Strasbourg. Videre har hun gjort seg bemerket som frontfigur og vokalist i et band som har gitt ut en rekke album. Tittelen på et av dem antyder vel hvilke grunnholdninger hun gjerne vil formidle: Petites chansons méchantes (2003, «Små slemme sanger»).

Muno debuterte som forfatter da hun var seksten år med en roman på engelsk. Etter en ny roman på dette språket kom en roman på fransk og deretter en roman på tysk. I den senere tiden har hun i stor grad skrevet på letzeburgesch, som hun har brukt i flere romaner og også i et par teaterstykker. Bøkene hennes kretser ofte om familierelasjoner og -konflikter som hun skildrer med kynisme og stor sans for uhyggelige detaljer. Det er sagt at hun fremstiller en verden der menneskene fremstår som om de var døde ting, mens tingene på en nifs måte har fått mer liv enn menneskene. Derfor kan man lese et pessimistisk budskap om fremtiden inn i Munos bøker. De er også fylt av svart, absurd humor som har gjort dem svært populære både i og utenfor Luxembourg. Det er for øvrig ofte blitt bemerket at Munos bøker kan sammenliknes med romanene til dem belgiske forfatteren Amélie Nothomb.

Litteratur og protest

Den nyeste litteraturen i Luxembourg synes å være særlig opptatt av å stille spørsmål ved myten om landet som et sted der ulike språklige og kulturelle tradisjoner kan leve side om side på en harmonisk måte. Luxembourgernes selvrettferdighet og nytelsessyke er et tema i mye av denne litteraturen. Mange av forfatterne er politisk radikale; de uttrykker seg gjennom satire og ironi og bøkene deres har ofte trekk fra den fantastiske litteraturen. De tar i mindre grad opp en tematikk som er blitt viktig i mye av Europas nyeste litteratur: trusselen mot naturen og kampen for å unngå en miljøkatastrofe.

Det virker likevel som om Luxembourgs eget språk letzeburgesch har fått en stadig større plass innenfor landets litteratur, til fortrengsel for fransk og særlig for tysk. Selv om de unge forfatterne fra Luxembourg ofte ønsker å bryte med sine forgjengere hva tematikk og livsoppfatning angår, virker det som de ønsker å ta vare på det særegne språket som er en viktig del av landets egenart og tradisjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (4)

skrev Sverre Olav Lundal

Eg merker meg at ingen luxembourgsk forfattar har fått ein eigen artikkel på SNL. Det syns eg var spesielt

skrev Sverre Olav Lundal

Eg merker meg at ingen luxembourgsk forfattar har fått ein eigen artikkel på SNL. Det syns eg var spesielt

svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Sverre Olav. Fagansvarlig har svart i ny tråd nedenfor. Legger inn dette i tråden så du får beskjed. Kjell-Olav i redaksjonen.

skrev Truls Olav Winther

Jeg er langt på vei enig i det du skriver, og derfor har jeg drøftet det med redaktøren. Tidligere hadde SNL bare en kort artikkel om Luxembourgs litteratur. Jeg har, som du vet, ansvar for franskspråklig litteratur utenfor Frankrike, og derfor ble jeg bedt om å dekke Luxembourgs litteratur -selv om det også betyr litteratur på andre språk enn fransk. Jeg har behandlet Luxembourgs litteratur på linje med de litteraturene fra franskspråklig Afrika som ennå ikke har noen artikkel. Jeg skriver først en oversiktsartikkel (så har vi i hvert fall noe) og skal jeg ta for meg de enkelte forfatterne etter hvert. Så planen er at jeg skal skrive noen spesialartikler om forfattere fra Luxembourg (forhåpentligvis også i samarbeid med fagansvarlig for flamsk litteratur). Men først vil jeg bli ferdig med de hovedartiklene som mangler for franskspråklig afrikansk litteratur. Takk for innspillene dine som jeg alltid leser med interesse. Truls Winther

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg