Haiku er en japansk diktform som består av tre korte linjer. Betegnelsen kommer av de to japanske ordene haikai, 'humoristisk dikt', og hokku, 'innledningsstrofe'. I alt består diktet av 17 rytmiske enheter fordelt med 5–7–5, idet en lang vokal eller konsonant telles som to enheter. Som regel inneholder diktet et ord som antyder en årstid, det være seg navn på fugl, blomst eller lignende som er typisk for årstiden.
Haiku har utviklet seg fra en eldre 5-linjet diktform, waka, med i alt 31 rytmiske enheter (5–7–5–7–7). Haikai ble først navnet på et humoristisk waka, men senere også betegnelsen på de første tre linjer av waka med humoristisk innslag. Hokku var navnet på en innledningsstrofe på 5–7–5 i renga, som bestod av en vekselvis fortsettelse av denne strofeform og en annen med to linjer (7–7). Derav betegnelsen haiku. I dag brukes haikai og haiku om hverandre i samme betydning. Formen ble fastslått av diktere som Sokan og Moritake på begynnelsen av 1500-tallet, men det var Basho (1644–1694) som gav formen dens innhold ved sin zen-buddhistisk inspirerte teori og praksis.
Haiku-tradisjonen er fremdeles levende i Japan, det utgis tallrike tidsskrifter, og de fleste aviser har hver sin haikuspalte. På diktekunsten i Vesten har haiku øvd stor innflytelse, og særlig merkbar er dens påvirkning på imagistene med Ezra Pound i spissen og på den modernistiske lyrikk for øvrig.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.