Amélie Nothomb

Faktaboks

Amélie Nothomb

pseudonym for Fabienne Claire Nothomb

Født
9. juli 1966, Etterbeek, Belgia
Amélie Nothomb i sort dobbetlspent jakke og høy sort hatt med sort bånd. 2015

Artikkelstart

Amélie Nothomb er en franskspråklig belgisk forfatter. Siden 1992 har hun utgitt en lang rekke romaner, og hun har fått en stor leserkrets, særlig i den fransktalende verden. Mange av bøkene hennes har også oppnådd anerkjennelse hos litteraturkritikerne. Nothomb har et sterkt ønske om å holde deler av sitt privatliv skjult. Derfor er flere av opplysningene hun gir om seg selv, ikke helt sannferdige, men gjelder en person hun har diktet opp og gitt navnet Amélie Nothomb.

Biografi – fakta og fiksjon

Nothomb kommer fra en belgisk familie som teller flere kjente politikere og forfattere, Faren var diplomat, og familien flyttet til Japan da Amélie var to år gammel. Hun har selv oppgitt at hun er født i Kobe i Japan i 1967. Det regnes likevel som sikkert at hun ble født i Etterbeek, en bydel i Brussel, året før. Faren ble stadig utnevnt til nye poster og tok familien med seg. Som barn bodde hun derfor blant annet i Kina, Bangladesh og USA.

Noothomb har fortalt at hun som liten trodde at hun var japansk. Til Belgia kom hun først da hun var 17 år. Hun har skrevet om hvor vanskelig det var for henne å tilpasse seg stadig nye miljøer, og ikke minst å forlate venner hun hadde fått på ulike skoler og i ulike nabolag. Videre har hun fortalt at det å flytte til Europa var så problematisk at hun utviklet spiseforstyrrelser. Etter at hun kom til Belgia, led hun av anoreksi i flere år. Fremstillingen av anoreksi som hun blant annet gir i romanen Biographie de la faim (2004, Sultens biografi), er tydelig preget av at hun her skriver ut fra egen erfaring.

Både ved sitt ønske om selv å skape historien om seg og ved sin særpregede måte å kle og sminke seg på, har Nothomb gitt inntrykk av at hun er meget eksentrisk. De vide, svarte kåpene og de høye, svarte hattene hun gjerne bruker, er blitt sett på som eksempler på dette.

Nothomb legger stor vekt på at det alltid er hun selv som skal bestemme bildet av hvem hun er. Til grunn for denne holdningen ligger også en kritisk oppfatning av media, som hun mener ofte gir forvrengte bilder av personene de skriver om. Som svar på denne kritikken har enkelte medier i Belgia og Frankrike blitt desto mer opptatt av alt som kan virke tilgjort og eksentrisk ved henne. I andre fransktalende land har media vært mindre opptatt av personen Nothomb. Her ser man henne først og fremst som en nyskapende og tidstypisk forfatter.

Inspirasjonskilder og uttrykksform

Fordi Nothomb skriver bøker der grensene mellom fakta og fiksjon er flytende, blir hun sett på som en typisk representant for den såkalte postmoderne romanen. Nothomb har studert litteratur og filosofi ved Universitetet i Brussel, og den avsluttende oppgaven hennes handlet om den tyske filosofen Friedrich Nietzsche. Hun har gitt uttrykk for at Nietzsche er viktig for henne fordi han sier at individet i størst mulig grad må utvikle sin egen mentale styrke i møtet med det meningsløse i tilværelsen.

En annen forfatter som Nothomb la stor vekt på da hun studerte, var den franske katolske forfatteren Georges Bernanos. Nothomb selv kan neppe regnes som katolikk i tradisjonell forstand. Men hun har, som Bernanos, en sterk bevissthet om lidelsen i tilværelsen og om menneskenes behov for å finne trøst i troen på noe som går ut over dem selv.

Nothomb sier også at hun har fått mange impulser fra forfatterne i den franske opplysningstiden. Her viser hun blant annet til at disse forfatterne bruker en satirisk fremstillingsform og at de tilstreber en størst mulig grad av språklig presisjon. Også Nothombs stil er enkel og presis, men den er samtidig rik på absurde detaljer og fylt med svart humor. Derfor har flere av bøkene hennes blitt sammenliknet med Voltaires humoristiske og filosofiske fortellinger.

I romanen Mercure (1998, Merkur ), bruker Nothomb den samme type konklusjon som blant annet Denis Diderot gjør i romanen Jacques le Fataliste ( 1773, Fatalisten Jacques). Her overlates det til leseren å velge den avslutningen, av flere mulige, som han eller hun foretrekker. Også i andre romaner bruker Nothomb teknikker hun har lært avoppplysningsfilosofene For eksempel lar hun fortelleren stadig ta ordet for å kommentere sin fortelling og gå god for at den er sannferdig, noe den jo ikke er. Men tross disse likhetene er forskjellene store mellom Nothomb og de franske forfatterne på 1700-tallet. Disse var optimistiske og preget av fremtidstro. Hos Nothomb finner man derimot et pessimistisk grunnsyn på tilværelsen.

En romanforfatter med suksess

Nothomb har satt seg som mål å utgi en roman hvert år..Hun debuterte i 1992 med Hygiène de l'assassin (Morderens renslighet) og har til nå (2022) klart å følge planen sin om å utgi en roman i året.

Hygiène de l'assasin handler om en gammel og livstrett forfatter som plager til døde alle litteraturkritikere og andre beundrere som oppsøker ham. Den andre hovedpersonen er en ung kvinnelig journalist som til slutt klarer å stanse den onde innflytelsen som går ut fra den aldrende forfatteren. Denne romanen har trekk man også finner i mange av Nothombs senere bøker. Dialogen spiller en stor rolle, og oppbygningen kan minne om et slags eventyr der en modig og klok helt tar opp kampen mot det onde.Dette innslaget av eventyr er en av grunnene til at flere kritikere har karakterisert Nothombs stil som en slags fantastisk realisme

Nothomba første store suksess var Stupeur et tremblements (1999, Sløvhet og skjelving). Amélie er her en ung belgisk kvinne som behersker japansk og blir ansatt som tolk i en japansk firma. Til slutt blir hun ødelagt av ytelsespresset i det japanske arbeidslivet og ender som renholdsarbeider. Boken viser at Nothumb har et ambivalent forhold til den japanske kulturen. Hun har ofte uttalt at Japan for henne representerer vakre barndomsminner. Men Stupeur et tremblement kan også leses som en kritisk skildring av hvordan jaget etter effektivitet i dagens Japan, ødelegger skjønnheten som tidligere preget landets kultur.

I 2003 utgav Nothumb den romanen hun trolig er aller mest kjent for: Antéchrista (norsk oversettelse 2006, Antichrista). Her foregår handlingen i dagens Belgia, og sentralt i den står forholdet mellom to unge jenter, den forsakte og innadvendte Blanche og den sjarmendene og utadvendte, men også frekke Christa.

Blanche oppdager etter hvert at venninnen er et farlig maktmenneske med tydelige psykopatiske trekk. Fordi Christa sjarmerer alle rundt henne, blant annet foreldrene til Blanche, blir situasjonen også etter hvert vanskelig for den forsakte Blanche. Hun kjemper en hard kamp for å bli fri fra den destruktive Christas innflytelse, men oppnår bare delvis en slik frihet. For selv om de to venninnene til slutt skiller lag, sitter minnene om Christa igjen hos Blanche som en skrekkopplevelse, men også som et savn.

Nothomb og mytene

Etter 2007 har det skjedd en utvikling i Nothombs forfatterskap, Hun har blant annet utgitt bøker med emner og titler som også har vært brukt av forfattere før henne. Et eksempel er Le Voyage d'hiver (2008, Vinterreisen).Dette er en tittel man finner hos flere franske forfattere, blant annet hos Georges Perec. Men det mest kjente verket med denne tittelen, er trolig Franz Schuberts sangsyklus Die Winterreise. Nothombs vinterreise er en fortelling om en ung, synshemmet gutt og hans store kjærlighet. Som vanlig hos Nothomb får ikke hovedpersonen den han elsker. Men det at han har våget å elske en annen, er i seg selv en seier for den unge, funksjonshemmede gutten.

Også med romanen Barbe-bleue (2012, Blåskjegg) har Nothomb skapt en moderne versjon av et gammelt motiv. Her bygger hun på et makabert fransk folkeeventyr som er kjent fra Charles Perraults eventyrsamling Gåsemor forteller. Det handler om en ung kvinne som ikke får tak i en passende hybel og som må leie rom hos en gammel og skremmende adelsmann. Som så ofte hos Nothumb er fortellingen en beretning om kampen mellom positive og negative krefter representert ved en ung og sterk kvinne og en gammel, ondsinnet mann.

En av Nothombs seneste bøker som har fått mye oppmerksomhet, er Soif (2019, Tørst). Dette er en skildring av de siste timene i Jesu liv. Noe av det spesielle med Nothombs behandling av den kristne påskeberetningen, er at hun lar Jesus selv være fortelleren. Mye av det Nothomb lar Jesus si og gjøre, virker sannsynlig ut fra det som blir fortalt i evangeliene. Men Nothhomb har også diktet videre på påskeberetningen og latt Jesus gi uttrykk for tanker og følelser som ikke har grunnlag i Bibelen.

Enkelte kritikere har ment at denne måten å tilnærme seg beretningene om Jesus på, er respektløs. Andre peker på at Nothombs fremstilling av de siste timene i Jesu liv bygger mer på fremstillinger man finner i de såkalte apokryfene enn på den man finner i vanlige katolske og protestantiske bibler. Nothombs roman skal i første rekke være basert på Maria Magdalenas evangelium, et skrift som ble oppdaget i 2007. Det er sterkt preget av gnostisk tankegods og gir et bilde av Jesus som skiller seg klart fra beskrivelsen av Jesus i evangeliene Hos Nothomb er det blant annet et viktig poeng at Jesus og Maria Magdalene levde sammen som mann og hustru.

Teologene understreker at Jesus har to naturer, en menneskelig og en guddommelig. Nothhomb gir en fremstilling av Jesu menneskelige natur som er gripende og vakker. Men når det gjelder Jesu guddommelige natur, er dette en tematikk som nærmest er fraværende i Soif. At en skjønnlitterær forfatter nøler med å gå for mye inn på spørsmål av denne typen, kan man forstå. Men når en forfatter i dag gjør noe så uvanlig som å skrive en roman om påskemysteriet, ville mange ventet at spørsmålene rundt det guddommelige ved Jesus ville vært til stede i større grad enn de er hos Nothomb.

Ungdom og fremmedfølelse

I Les Aérostats (2020, Luftskipene) er hovedpersonen en pike på nitten år om studerer filologi og som får i oppgave å hjelpe en dyslektisk gutt på seksten med leksene. Den forsiktige filologistudenten og den opprørske unge gutten som ikke interesserer seg for annet enn luftskipenes historie, har det til felles at de vanskelig får kontakt med andre mennesker. Etter hvert utvikler det seg et så sterkt samhold mellom disse to svært ulike ungdommene at det nærmest blir et kjærlighetsforhold. Men heller ikke i dette tilfellet leder følelsene mellom dem til en varig relasjon.

Nothombs roman fra 2021, Premier Sang (Første blod) er viet hennes egen far som døde året før. Den skildrer farens barndom og ungdom og ikke minst starten på hans karriere som diplomat: Som ung fransk konsul i Republikken Kongo Léopoldville ble han i 1964, sammen med andre europeere, tatt til fange av kongolesiske opprørere. Han ble etter hvert den som ledet forhandlingene med gisseltakerne, men samtidig var han selv et gissel. Etter tre måneder ble gislene satt fri av belgiske styrker.

Romanen forteller om hendelser i farens liv frem til 1966, året da Amélie ble født. Dette innebærer at Amélie selv så godt som ikke nevnes i Premier Sang. Boken er, som mange av Nothombs romaner, fylt av skarp humor og frodig fantasi. Selv om den er skrevet til minne om en kjær far, er den i liten grad preget av sorg eller vemod.

Mange av Nothombs bøker skildrer ungdommer som virker fremmede i miljøet der de lever. Dette gjelder også for Premier Sang: Patrick Nothomb hadde tidlig mistet sin egen far, og han hadde vokst opp hos besteforeldre som gjorde alt de kunne for å herde ham, for Patrick Nothomb var i utgangspunktet en forsiktig og redd liten gutt.

Fremmedfølelsen som preger mange av Nothombs personer, henger ofte sammen med at de ikke behersker kodene i et miljø de midlertidig er satt inn i. men egentlig ikke tilhører. Men i flere av Nothombs senere bøker blir den i tillegg knyttet til en form for funksjonshemming av fysisk eller psykisk art. Men funksjonshemmingen kan også bidra til at personene utvikler en særegen karakterstyrke.

Dette gjelder også for skildringen av Patrick Nothombs ungdom. Han var riktignok ikke funksjonshemmet i vanlig forstand. Men han fikk en oppdragelse som kanskje ikke passet for hans karakter, men som likevel styrket den. Vi kan ikke vite i hvor stor grad Amélies beskrivelse av sin far gir et sannferdig bilde av ham. Men det illustrerer i hvert fall en tanke hun ikke minst kan ha møtt gjennom sitt studium av filosofen Friedrich Nietzsche: Smertefulle eller skremmende utfordringer gir personligheten muligheter til å vokse hvis man holder dem ut.

Nothomb har vunnet mange litterære priser i Belgia og Frankrike. Blant disse er Det franske Akademis store romanpris 1999 for Stupeur et Tremblement og Renaudot-prisen 2021 for Premier sang. I 2012 ble hun i Belgia utnevnt til baronesse, og tre år senere ble hun medlem av det Kongelige belgiske akademi. Flere av romanene hennes er filmet, deriblant Stupeur et Tremblement (2003). Denne filmen har fått en rekke utmerkelser i Frankrike. Mange av Nothombs bøker er oversatt til forskjellige språk, blant annet til engelsk.

Litteratur:

Ecrire, Ecrire, pourquoi? Amélie Nothomb. Un Entretien avec Josyane Savigneau. 2010. ISBN 2-84246-181-9. (Finnes både i papirutgave og i nettutgave)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg