Før psykologien ble etablert som moderne vitenskap ble angstens problem behandlet i religion og i filosofisk etikk, men fikk ikke status som særskilt problem før på midten av 1800-tallet da Kierkegaard skrev boken Begrebet Angest (1844). Her fokuserer han særlig på forholdet mellom angst og frihet. Enhver virkeliggjørelse av muligheter innebærer angst, og jo flere muligheter individet øyner – jo mer kreativt det er – desto større er mulighetene for angst.

Nevrotisk angst oppstår derimot når individet ikke klarer å møte friheten og den angst som er forbundet med den. Kierkegaard snakker da om «angst for det gode» (demoni) og «angst for det onde» (syndens trelldom). Det hefter en grunnleggende tvetydighet ved angsten, den er «en sympatisk Antipathie og en antipathetisk Sympathie», både tiltrekkende og frastøtende på samme tid.

Angst er siden blitt et av grunnbegrepene i eksistensialistisk filosofi. I Jaspers' filosofi erfarer mennesket angsten i de skjelsettende situasjoner hvor eksistensen overskrider sine grenser, som i møtet med døden. Hos Heidegger bringer angsten mennesket ansikt til ansikt med at det er kastet inn i verden (Dasein) og viser uhyggen ved den tilvante væren-i-verden. Også for Sartre er angsten ikke frykten for et ytre objekt, men svimmelheten i forhold til egne muligheter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg