I tidligere tider ble omsorgen for de eldre i langt større grad enn i dag ivaretatt av familie og slekt. De som ikke hadde familie, var ofte henvist til tigging, legd eller opphold på fattighus.
Kirken og frivillige organisasjoner har også lange tradisjoner i arbeidet for omsorgstrengende gamle, og de frivillige organisasjonene har helt opp til vår egen tid spilt en sentral rolle i utprøving og utvikling av nye tiltak.
Den offentlige eldreomsorg ble utviklet i kommunene etter 1870, særlig ved at pleie- og gamlehjem erstattet de gamle fattighusene. Den kommunale eldreomsorg har utviklet seg sterkt etter andre verdenskrig.
Kommunene har stått for iverksetting og drift av de offentlige tiltak, mens staten i økende grad har engasjert seg gjennom lovgivning, økonomiske tilskudd, forskning og utredning, opplæring og veiledning med mer.
I 1990-årene kom eldreomsorgen på etterskudd i forhold til veksten i tallet på eldre med behov for pleie og omsorg. I 1998 ble derfor Handlingsplanen for eldreomsorgen satt i verk. Gjennom den ble det tatt i bruk ekstraordinære statlige virkemidler for å bygge ut kapasiteten og ruste opp standarden i eldreomsorgen. Disse planene er seinere avløst nye statlige omsorgsplaner, blant andre Omsorgsplan 2015 og Omsorg 2020. Regjeringen la i 2018 fram stortingsmeldingen «Leve hele livet — En kvalitetsreform for eldre». Fokusområdene i denne er mat, helsehjelp, aktivitet, fellesskap, sammenheng i tjenestene og et aldersvennlig samfunn.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.