eldreomsorg

Eldreomsorg, den del av helse- og sosialtjenestene som omfatter eldre brukere.

Organisatorisk er omsorg for eldre integrert med omsorg og tjenester for andre grupper av hjelpetrengende. Eldreomsorgen omfatter service- og hjelpetiltak både i institusjoner, i tilrettelagte boliger og til hjemmeboende.

Det er kommunene som har hovedansvar for helse- og sosialtjenester for alle aldersgrupper. Virksomheten er regulert gjennom lov om helsetjenesten i kommunene og lov om sosiale tjenester.

Et hovedmål i arbeidet for de eldre er at det skal legges til rette for at de kan greie seg i sitt eget hjem så lenge de ønsker det. De viktigste tiltakene for å virkeliggjøre dette målet er hjemmehjelp og hjemmesykepleie.

I de første årene etter 2000 har antallet mottakere av slike hjemmetjenester holdt seg på rundt 160 000. Profilen på hjelp som ytes er de siste årene endret i retning av å gi de sterkest hjelpetrengende mer hjelp, og mindre til de med mindre behov.

Antallet som mottar hjemmesykepleie, har øket til i overkant av 106 000 per 31.januar 2003, mens antallet som bare får praktisk hjelp går stadig ned. Knapt ¼ av dem som mottar hjemmetjenester er under 67 år.

Gjennom Handlingsplanen for eldreomsorgen er det blitt satset kraftig på omsorgsboliger for eldre. Dette er boliger tilrettelagt for mennesker med funksjonshemninger. De regnes som eget hjem, og beboerne skal kunne få heldøgns pleie og omsorg fra hjemmetjenestene ved behov.

Parallelt med denne utbyggingen er mange aldershjemsplasser lagt ned, og denne institusjonstypen er i ferd med å forsvinne. Antall plasser i sykehjem har økt noe, men ikke i takt med økningen av befolkningen over 80 år.

Per 31. desember 2003 var det omtrent 38 000 plasser i sykehjem. Av de som bor i sykehjem er vel halvparten over 85 år, og omkring ¾ lider av demens eller lignende tilstander. I nye sykehjem bygges så å si bare enerom, og ved inngangen til 2004 var 91 prosent av rommene i sykehjem enerom.

Etter den sterke utbyggingsperioden som ble gjennomført ved handlingsplanen, er høyere kvalitet i eldreomsorgen et politisk hovedmål. Det skal legges mer vekt på valgfrihet, brukerorientering, individuell tilpasning, kvalitetssikring og sterkere rettsikkerhet.

Eldreomsorgen står foran store utfordringer i årene som kommer fordi antallet eldre med behov for hjelp vil øke langt sterkere enn antallet yngre som skal fylle omsorgsyrkene.

I tidligere tider ble omsorgen for de eldre i langt større grad enn i dag ivaretatt av familie og slekt. De som ikke hadde familie, var ofte henvist til tigging, legd eller opphold på fattighus.

Kirken og frivillige organisasjoner har også lange tradisjoner i arbeidet for omsorgstrengende gamle, og de frivillige organisasjonene har helt opp til vår egen tid spilt en sentral rolle i utprøving og utvikling av nye tiltak.

Den offentlige eldreomsorg ble utviklet i kommunene etter 1870, særlig ved at pleie- og gamlehjem erstattet de gamle fattighusene. Den kommunale eldreomsorg har utviklet seg sterkt etter andre verdenskrig.

Kommunene har stått for iverksetting og drift av de offentlige tiltak, mens staten i økende grad har engasjert seg gjennom lovgivning, økonomiske tilskudd, forskning og utredning, opplæring og veiledning med mer.

I 1990-årene kom eldreomsorgen på etterskudd i forhold til den sterke veksten i tallet på eldre med behov for pleie og omsorg. I 1998 ble derfor Handlingsplanen for eldreomsorgen satt i verk. Gjennom den ble det tatt i bruk ekstraordinære statlige virkemidler for å bygge ut kapasiteten og ruste opp standarden i alle ledd av eldreomsorgen. Denne utbyggingen vil fortsette i årene som kommer.