Vestmuren

Klagemuren / Vestmuren i Jerusalem

Erik Bolstad. CC BY SA 3.0

Vestmuren, en del av den gamle støttemuren rundt Tempelhøyden (hebraisk: Har ha-Beit, arabisk: Haram al-Sharif) i Jerusalem, der det første og andre jødiske tempelet sto. Etter romernes ødeleggelse av tempelet i år 70 evt. har dette vært regnet som jødedommens helligste sted. 

Hele den vestlige muren er rundt 500 meter lang fra nord til syd, men store deler ligger fremdeles skjult bak husene i gamlebyens muslimske del. Frem til seksdagerskrigen i 1967 var den synlige delen av muren kun 28 meter lang, og et smalt strede skilte denne fra bebyggelsen; i dag er det frilagte området rundt 60 meter.

Den enorme støttemuren antas å være bygget i forbindelse med Herodes den stores restaurering av det andre tempelet, som ble påbegynt rundt 20 fvt. og, som nødvendiggjorde en større utvidelse av den store plassen rundt selve tempelet. Flere av murens mange lag ligger fremdeles under bakken, og når helt ned til fjell. Bare de syv nederste lagene av muren, slik vi ser den i dag, stammer fra det andre tempelets tid. Disse "herodianske" lagene består av enorme steinblokker, noen er tolv meter lange og en meter høye.

De neste lagene ble bygget under romerne og bysantinerne. De aller øverste, som rager opp over selve Tempelplassen, ble bygget etter at muslimene erobret byen i 638 evt.

Allerede på slutten av 600-tallet ble selve Tempelhøyden av muslimer kalt Haram el-Sharif, betraktet som hellig for islam, og den vakre Klippemoskeen ble reist på det stedet man mente det jødiske tempelet hadde stått. (Forskere strides fremdeles om tempelets nøyaktige plassering på området.) Tidlig på 700-tallet ble også den store al- Aqsa-moskeen reist, lenger syd på Tempelplassen. På 1100-tallet overtok muslimene også selve muren, og det ble etter hvert bygget hus langs nesten hele dens lengde.

Betegnelsen "Klagemuren" (Wailing Wall) ble vanlig i Vesten på 1900-tallet, men muslimene hadde lenge omtalt stedet som El Makba (Gråtestedet), siden det var hit jøder kom for å sørge over tapet av tempelet. I muslimsk tradisjon blir muren i dag også kalt El-Buraq-muren, og knyttet til Muhammeds nattlige reise til Jerusalem (Koranensure 17,1).

Jøder ser på Vestmuren som det eneste som er igjen av det gamle tempelets byggverk. Allerede i de første århundrene av vår tidsregning, oppsto en rabbinsk tradisjon (midrash) som sier at dette er stedet der Gud alltid er tilstedeværende. Likevel var det først på 1500-tallet, da området ble innlemmet i det Osmanske rike, at Vestmuren fikk noe av sin nåværende betydning som jødenes viktigste bønnested. Utover på 1800-tallet fikk muren også en sterk jødisk nasjonal betydning, og stadig flere oppsøkte området. Økende nasjonalisme blant både jøder og palestinere utover på 1900-tallet førte til mange sammenstøt langs muren.

I årene da Øst-Jerusalem var underlagt jordansk styre (1948–67), hadde jøder ikke tilgang til Vestmuren, og heller ikke til noe område hvorfra de kunne se over til denne. Etter Israels frigjøring/erobring av Jerusalems gamleby, ble en større del av muren lagt åpen, og det ble laget en stor åpen plass for publikum. Betegnelsen "Klagemuren" ble ikke lenger ansett som passende, og den langt eldre betegnelsen "Vestmuren" (hebraisk: "Ha kotel ha ma´aravi") fikk etter hvert gjennomslag nesten over alt.

Vestmuren og den tilhørende plassen foran, blir bestyrt av Israels ortodokse hovedrabbinat (se rabbi). Området har sin egen rabbiner som både er ansvarlig for at jødisk religiøs lov (halakha) blir overholdt, samt kontakt med de mange besøkende. Området nærmest muren er delt inn i en større del for menn og en mindre for kvinner. Den delen som ligger helt inntil muren benyttes utelukkende til bønn; i henhold til jødisk tradisjon skal bønner som fremsies her ha en helt spesiell virkning, siden dette skal være det stedet på jorden der man er nærmest guddommen.

Å gjennomføre de rituelle og tradisjonelle jødiske bønnene ved muren, som å lese fra Torarullene iført tallit og tefillin, er i henhold til ortodoks jødedoms praksis forbeholdt menn. Kvinner kan be sine egne og private bønner på sitt eget område, men kan ikke delta i de offentlige ritualene.

Resten av plassen brukes også til andre formål som feiringer av gutters bar mitzva, feiring av de store jødiske helligdagene og til å sverge inn nye rekrutter. Områdets utsatte beliggenhet, rett nedenfor muslimenes store al-Aqsa-moske, fører ofte til opptøyer og steinkasting ovenfra, spesielt i forbindelse med muslimenes fredagsbønn og jødenes sabbat, som begynner fredag ettermiddag.

Vestmuren oppsøkes av jøder fra hele verden, både av religiøse og nasjonale grunner. Mange benytter anledningen til å skrive små lapper som man stikker inn i murens sprekker; lappene inneholder ønsker og takksigelser til Gud, og anses for en form for direkte kommunikasjon med guddommen. På enkelte dager blafrer det en stor mengde små papirlapper i vinden. Områdets rabbiner sørger for at lappene som etter hvert må fjernes, behandles på en respektfull måte.

I mange kretser er det også vanlig å oppsøke muren i forbindelse med sykdom eller andre vanskeligheter, for der å søke helbredelse og trøst. De mange tusen hender som har strøket over murens nederste del, har ført til at denne er blitt nærmest blankpolert.

Ikke alle jødiske kvinner er i dag fornøyde med å være utestengt fra full deltagelse i de religiøse ritualene. Allerede i 1988 ble det dannet en gruppe som kaller seg "Women of the Wall", og som forlanger å få be på lik linje med jødiske menn. Gruppen har gjentatte ganger forsøkt å gjennomføre egne gudstjenester, men blir jaget fra området av ultraortodokse menn. For flere religiøse politiske partier er dette en viktig religiøs prinsippsak, som de ikke kan eller vil fire på.

Kvinnene har gjentatte ganger forgjeves prøvet sin sak i det israelske rettssystemet, også Høyesterett, men tapte sin sak senest i 2005. Avslagene begrunnes med at kvinner som leser fra Toraruller offentlig, strider mot jødisk religiøs lov, halakha, og vil virke støtende på andre besøkende. Gruppen har fått tildelt et lite område et annet sted, der de ikke er synlige for andre som oppsøker muren, men er ikke tilfreds med det. Disse ikke-ortodokse kvinnene kjemper fremdeles for det de mener er sine rettigheter, og møtes ved Vestmuren igjen og igjen.

Siden Tempelplassens vestlige støttemur ble bygget for to tusen år siden, er størstedelen av Vestmuren ikke lenger synlig, men ligger under bakkenivå eller er gjemt bak Gamlebyens tettliggende hus. Dette var også tilfelle for den delen som ligger nærmest det område der det gamle tempelets "Aller helligste" skal ha ligget. (Arkeologer strides fremdeles om tempelets nøyaktige plassering.)

Etter seksdagerskrigen, da jødene igjen hadde adgang til sine gamle hellige steder i byen, igangsatte israelske myndigheter et utgravningsprosjekt, der arkeologene grov en tunnel langs murens ytterside, for slik å lære mer om dens beskaffenhet. Utgravningene foregikk i stor grad under bebodde hus, var derfor svært vanskelige og krevde omfattende sikringsarbeide. Det var også rituelle hensyn å ta; rabbinere ble derfor også konsultert underveis. Arbeidet varte i rundt 20 år, og frila en passasje langs muren med en lengde på 485 meter.

Utgravningene ga mye ny informasjon; man fant konstruksjoner og gjenstander fra romertiden og fra tiden da byen lå under Det bysantinske rike. Av spesiell interesse for jøder er også en gammel vanntunnel som engang brakte vann til tempelområdet. Man fant også murens største steinblokk, med en lengde på 13.6 meter. Omtrent 50 meter inn i tunnelen oppdaget arkeologene også en forseglet inngang til selve tempelområdet, dette området fungerer nå som en slags liten synagoge.

Muren ble tidlig tilgjengelig for turister, men disse måtte gå den samme trange veien tilbake, noe som var svært upraktisk. I 1996 ble det derfor åpnet en utgang ved Via dolorosa i det muslimske kvarteret, noe som førte til store oppstander i Jerusalem, med mange døde. Det ble blant annet spredt rykter om at jødene hadde gravet tunneler inn under Klippemoskeens område. Dette til tross for at tunnelen ikke fører gjennom muren, og at selve tempelområdet ifølge jødisk religiøs lov er forbudt område for jøder i dag. Ortodokse og tradisjonelle jøder besøker derfor ikke plassen muslimer kaller Haram el-Sharif.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.