Vestmuren

Klagemuren / Vestmuren i Jerusalem

Erik Bolstad. CC BY SA 3.0

Vestmuren, en del av den gamle støttemuren rundt Tempelhøyden (hebraisk: Har ha-Beit, arabisk: Haram al-Sharif) i Jerusalem, der både det første og det andre tempelet sto. Også etter romernes ødeleggelse av tempelet i år 70 evt. har Tempelhøyden vært regnet som jødedommens helligste sted. 

Hele den vestlige muren er rundt 500 meter lang fra nord til syd, men store deler ligger fremdeles skjult bak husene i gamlebyens muslimske del. Frem til seksdagerskrigen i 1967 var den synlige delen av muren kun 28 meter lang, og et smalt strede skilte denne fra bebyggelsen. I dag er det frilagte området rundt 60 meter.

Den enorme støttemuren antas å være bygget i forbindelse med Herodes den stores restaurering av det andre tempelet. Ombyggingen ble påbegynt rundt 20 fvt. og nødvendiggjorde en større utvidelse av den store plassen rundt selve tempelet. Flere av murens mange lag ligger fremdeles under bakken og når helt ned til fjell. Bare de syv nederste lagene av muren, slik vi ser den i dag, stammer fra det andre tempelets tid. Disse "herodianske" lagene består av enorme steinblokker, noen er tolv meter lange og en meter høye.

De neste lagene ble bygget under romerne og bysantinerne. De aller øverste, som rager opp over selve Tempelplassen, ble bygget etter at muslimene erobret byen i 638 evt.

Allerede på slutten av 600-tallet ble selve Tempelhøyden, av muslimer kalt Haram el-Sharif, betraktet som hellig for islam, og den vakre Klippemoskeen ble reist på det stedet man mente det jødiske tempelet hadde stått. (Forskere strides fremdeles om tempelets nøyaktige plassering på området.) Tidlig på 700-tallet ble også den store al- Aqsa-moskeen reist, lenger syd på Tempelplassen. På 1100-tallet overtok muslimene også området langs selve muren, og det ble etter hvert bygget hus langs nesten hele dens lengde.

Betegnelsen "Klagemuren" (Wailing Wall) ble vanlig i Vesten på 1900-tallet, men muslimene hadde lenge omtalt stedet som El Makba (Gråtestedet), siden det var hit jøder kom for å sørge over tapet av tempelet. I muslimsk tradisjon blir muren i dag også kalt El-Buraq-muren, og knyttet til Muhammads nattlige reise til Jerusalem (Koranensure 17,1).

Jøder ser på Vestmuren som det eneste som er igjen av det gamle tempelets fundament. Allerede i de første århundrene av vår tidsregning, oppsto en rabbinsk tradisjon (midrash) som sier at dette er stedet der Gud alltid er tilstedeværende. Likevel var det først på 1500-tallet, da området ble innlemmet i det Osmanske rike, at Vestmuren fikk noe av sin nåværende betydning som jødenes viktigste bønnested. Utover på 1800-tallet fikk muren også en sterk jødisk nasjonal betydning, og stadig flere oppsøkte området. Økende nasjonalisme blant både jøder og palestinere utover på 1900-tallet førte til mange sammenstøt langs muren.

I årene da Øst-Jerusalem var underlagt jordansk styre (1948–67), hadde jøder ikke tilgang til Vestmuren, og heller ikke til noe område hvorfra de kunne se over til denne. Etter Israels frigjøring/erobring av Jerusalems gamleby i forbindelse med Seksdagerskrigen i 1967, ble en større del av muren lagt åpen, og det ble laget en stor åpen plass for publikum. Betegnelsen "Klagemuren" ble ikke lenger ansett som passende, og den langt eldre betegnelsen "Vestmuren" (hebraisk: "Ha kotel ha ma´aravi") fikk etter hvert gjennomslag nesten over alt.

Vestmuren, og den tilhørende plassen foran, blir bestyrt av Israels ortodokse hovedrabbinat. Området har sin egen rabbiner som både er ansvarlig for at jødisk religiøs lov, halakha, blir overholdt, samt kontakt med de mange besøkende. Området nærmest muren er delt inn i en større del for menn og en mindre for kvinner. Den delen som ligger helt inntil muren benyttes utelukkende til bønn. I henhold til jødisk tradisjon skal bønner som fremsies her ha en helt spesiell virkning, siden dette skal være det stedet på jorden der man er nærmest guddommen.

Å gjennomføre de rituelle og tradisjonelle jødiske bønnene ved muren, som å lese fra Torarullene iført tallit og tefillin, er i henhold til ortodoks jødedom en praksis forbeholdt menn. Kvinner kan be sine egne og private bønner på sitt område, men kan ikke delta i de offentlige ritualene, ikke lese fra Tora-ruller og ikke bruke rituelle symboler som bønneremmer eller bønnesjal (talit). I flere tiår har kvinner fra ikke-ortodokse retninger forsøkt å endre denne gamle tradisjonen, gjennom å gjennomføre bønner på stedet og gjennom rettssaker. Resultatet har vært bortvisninger, mobbing og mye politisk spill.

Resten av plassen brukes også til andre formål som feiringer av gutters bar mitzva, feiring av de store jødiske helligdagene og til å sverge inn nye rekrutter. Områdets utsatte beliggenhet, rett nedenfor muslimenes store al-Aqsa-moske, fører ofte til opptøyer og steinkasting ovenfra, spesielt i forbindelse med muslimenes fredagsbønn og jødenes sabbat, som begynner fredag ettermiddag.

Vestmuren oppsøkes av jøder fra hele verden, både av religiøse og nasjonale grunner. Mange benytter anledningen til å skrive små lapper som man stikker inn i murens sprekker; lappene inneholder ønsker og takksigelser til Gud, og anses for en form for direkte kommunikasjon med guddommen. På enkelte dager blafrer det en stor mengde små papirlapper i vinden. Områdets rabbiner sørger for at lappene som etter hvert må fjernes, behandles på en respektfull måte.

I mange kretser er det også vanlig å oppsøke muren i forbindelse med sykdom eller andre vanskeligheter, for der å søke helbredelse og trøst. De mange tusen hender som har strøket over murens nederste del, har ført til at denne er blitt nærmest blankpolert.

Kvinner fra Women of the wall, samlet i bønnegruppe (minyan).

Kvinner ved Vestmuren av Michal Patelle. CC BY SA 3.0

Ikke alle jødiske kvinner er i dag fornøyde med å være utestengt fra full deltagelse i de religiøse ritualene. Innenfor både reformjødedom, konservativ jødedom og rekonstruksjonisme ordineres nå også kvinnelige rabbinere, og kvinner deltar på like linje med mennene i synagogens ritualer. Å ikke kunne be på lik linje med menn, ved jødedommens helligste bønnested, oppfattes derfor som diskriminerende.

Allerede i 1988 ble det dannet en gruppe som kaller seg "Women of the Wall", og som forlanger å få be på lik linje med jødiske menn. Gruppen har gjentatte ganger forsøkt å gjennomføre egne gudstjenester, men er blitt nektet tilgang til området av ultraortodokse menn. For flere religiøse politiske partier er dette en viktig religiøs prinsippsak, som de ikke kan eller vil fire på.

Kvinnene har gjentatte ganger forgjeves prøvet sin sak i det israelske rettssystemet, også Høyesterett, men har tapt flere ganger. Avslagene ble begrunnet med at kvinner som leser fra Toraruller offentlig, strider mot jødisk religiøs lov, halakha, og vil virke støtende på andre besøkende. Tidlig på 2000-tallet ble det imidlertid opprettet et mindre sted der det kunne utføres ikke-ortodokse ritualer. Stedet ligger i tilknytning til det arkeologiske utgravningsområdet syd for den store rampen kalt "Robinson's Arch", og er usynlig for andre besøkende ved Vestmuren. Flere ikke-ortodokse retninger var ikke fornøyd med denne ordningen, og hevdet at dette ikke var en del av den hellige muren. Flere grupper fortsatte kampen.

I 2013 opphevet Høyesterett forbudet, og i 2016 ble det forhandlet frem en avtale som gikk ut på at plassen syd for Robinson's Arch skulle utvides og tilrettelegges slik at det egnet seg for både ikke-ortodokse og blandete ritualer. Men mange anser heller ikke dette for å være en varig og tilfredsstillende løsning og ønsker å kunne be slik de selv ønsker, og ved selve Vestmuren.

I januar 2017 uttalte så Høyesterett at kvinner har rett til å kunne utføre fulle religiøse ritualer i sin egen del av muren. Statsministerens kontor og Vestmurens myndigheter fikk 30 dager til å begrunne det motsatte. Høyesterett godtok også argumentet som gikk ut på at området ved Robinson's Arch ikke kan regnes som en fullverdig tilgang til Vestmuren. Det ble også forbudt for de religiøse vaktene rundt området å kroppsvisitere kvinner, en praksis som skulle forhindre at de bragte religiøse gjenstander som bønnesjal, bønneremmer eller Tora-ruller med seg inn til området.

I april 2017 hadde regjerningen ennå ikke kommet med en gyldig begrunnelse, og fikk utsettelse til 4. juni. Den 25. juni avviste regjeringen Natanyahu Høyesteretts avgjørelse. Dette har utløst sterk kritikk i store deler av den jødiske verden. 

Siden Tempelplassens vestlige støttemur ble bygget for to tusen år siden, er størstedelen av Vestmuren ikke lenger synlig, men ligger under bakkenivå eller er gjemt bak Gamlebyens tettliggende hus. Dette var også tilfelle for den delen som ligger nærmest det område der det gamle tempelets "Aller helligste" skal ha ligget. (Arkeologer strides fremdeles om tempelets nøyaktige plassering.)

Etter seksdagerskrigen, da jødene igjen hadde adgang til sine gamle hellige steder i byen, igangsatte israelske myndigheter et utgravningsprosjekt, der arkeologene grov en tunnel langs murens ytterside, for slik å lære mer om dens beskaffenhet. Utgravningene foregikk i stor grad under bebodde hus, var derfor svært vanskelige og krevde omfattende sikringsarbeide. Det var også rituelle hensyn å ta; rabbinere ble derfor også konsultert underveis. Arbeidet varte i rundt 20 år, og frila en passasje langs muren med en lengde på 485 meter.

Utgravningene ga mye ny informasjon; man fant konstruksjoner og gjenstander fra romertiden og fra tiden da byen lå under Det bysantinske rike. Av spesiell interesse for jøder er også en gammel vanntunnel som engang brakte vann til tempelområdet. Man fant også murens største steinblokk, med en lengde på 13.6 meter. Omtrent 50 meter inn i tunnelen oppdaget arkeologene også en forseglet inngang til selve tempelområdet, dette området fungerer nå som en slags liten synagoge.

Muren ble tidlig tilgjengelig for turister, men disse måtte gå den samme trange veien tilbake, noe som var svært upraktisk. I 1996 ble det derfor åpnet en utgang ved Via dolorosa i det muslimske kvarteret, noe som førte til store oppstander i Jerusalem, med mange døde. Det ble blant annet spredt rykter om at jødene hadde gravet tunneler inn under Klippemoskeens område. Dette til tross for at tunnelen ikke fører gjennom muren, og at selve tempelområdet ifølge jødisk religiøs lov er forbudt område for jøder i dag.

Begrunnelsen for ikke å besøke Tempelplassen er blant annet at siden man ikke vet nøyaktig hvor tempelet engang sto, så kan man av vanvare komme til å gå på steder der kun øverstepresten hadde lov til å gå. Ortodokse og tradisjonelle jøder besøker derfor ikke plassen muslimer kaller Haram el-Sharif.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.