Økonomi og næringsliv på Filippinene

Filippinene. Øya Negros er sentrum for dyrking av sukkerrør. Innhøsting av sukkerrør.

SCODE. begrenset

Filippinene er et utviklingsland med en fri markedsøkonomi. Imidlertid har den økonomiske utviklingen vært høyst ujevn, og næringslivet er relativt uutviklet i forhold til flere av nabolandene. Mens Filippinene i 1950- og 1960-årene ble sett på som det mest utviklede land i Øst- og Sørøst-Asia etter Japan, ble landet i første del av 1990-årene regnet som en industriell etternøler. I 1970- og 1980-årene økte forskjellene mellom de rikeste og de fattigste mye raskere enn i nabolandene, og fattigdomsproblemet er blitt et av de alvorligste i Sørøst- og Øst-Asia. Veksten i bruttonasjonalinntekten har ikke holdt følge med den raske befolkningsveksten.

Landet er fortsatt et utpreget jordbruksland. Primærnæringene stod 2003 for 15 % av BNP, men sysselsatte 2004 35 % av arbeidskraften. Sekundærnæringene (industrien, bygg og anlegg, bergverk og kraftforsyning) omfattet 32 % av BNP, og sysselsatte 16 % av arbeidskraften.

I byene er det en stor uformell sektor. I 2004 regnet 14 % av arbeidskraften seg som arbeidsløse, mens ytterligere 19 % regnet seg som undersysselsatte.

Myndighetene iverksatte 1974 et program for å oppmuntre filippinske arbeidstakere til å ta midlertidig arbeid utenlands. Formålet var dels for å avhjelpe den høye arbeidsløsheten og dels for å øke inntjeningen av utenlandsk valuta. Hjemsending av valuta til familien hjemme ble raskt landets viktigste inntektskilde for utenlandsk valuta. I år 2000 arbeidet 992 000 filippinere (med lik fordeling av menn og kvinner) i utlandet. Flertallet kom fra det sentrale Luzon. Selv om slike langtidsfravær av familiemedlemmer har betydelig merkbare sosiale konsekvenser i en befolkning hvor familiene tradisjonelt står svært nært hverandre følelsesmessig, har det gitt de berørte familiene et klart økonomisk løft i forhold til gjennomsnittet på Filippinene. Turistnæringen er også en viktig bidragsyter av utenlandsk valuta, men den er ikke så omfattende som i andre sørøstasiatiske land.

Landbruket hemmes av skjev fordeling av jord, dårlige vanningssystemer, utmagring og erosjon av jordsmonnet og vanskelig distribusjon til markeder. Forsøk på landreformer har kun hatt begrenset effekt. Økningen i matproduksjonen er lavere enn befolkningsveksten. Knapphet på mat har ført til høyere priser, og innbyggerne bruker en større andel av sin inntekt til fødevarer enn i noe annet sørøst- og østasiatisk land med fri markedsøkonomi. 31 % av arbeidsstokken regner seg som sysselsatt i landbruket (2004)

Det viktigste produktet er ris, som også er hovedbestanddelen i kosten. Utviklingen av nye risarter ved International Rice Research Institute (IRRI) ved Los Bafios har ikke gjort Filippinene selvforsynt med ris. Det viktigste risområdet er Central Plain i det sentrale Luzon nord for Manila. Andre viktige risområder er Cagayandalen i det nordlige Luzon, øya Panay samt Cotabatodalen på Mindanao. Ellers dyrkes mais og maniok for innenlandsk forbruk. De viktigste produktene for eksport er kokosnøtter, sukkerrør, bananer, ananas, tobakk og orkideer. Av kokosnøttene produseres kopra og kokosfett. Dyrkingen av sukkerrør foregår på store plantasjer, og 60 % av produksjonen foregår på Negros. Imidlertid varierer produksjonen av sukker sterkt med prisene på verdensmarkedet, og i enkelte år med lave priser har jorden ligget helt brakk. På industrielle plantasjer i det sørlige Mindanao dyrkes bananer og ananas. Av bananplanten produseres abaca (manilahamp).

De viktigste husdyrene (2002) er griser (7,6 mill.), vannbøfler (2,2 mill.), kveg (2 mill.), geiter (1,9 mill.), fjærkre (115 mill.) og ender (8,2 mill.). Kvegfarming er lite utviklet. Vannbøflene fungerer mest som arbeidsdyr i landdistriktene.

Skogen var en av Filippinenes viktigste naturressurser, og omfattet treslag som mahogni og sedertre. Sterk nedhogging har ført til at mindre enn 10 % den opprinnelige skogen står igjen. Myndighetenes treplantingskampanjer har ikke vært vellykkede. Fra tid til annen er det blitt innført forbud mot eksport av tømmer for å forsøke å hindre hugst. Illegal hugst og svedjejordbruk i en natur som er under sterkt press på grunn av en raskt voksende befolkning, er et alvorlig problem.

Fisk og marine produkter er en viktig bestanddel i kostholdet. De totale fangstene er derfor betydelige, med en samlet fangst på 3,4 mill. tonn (2002) som fordeler seg med omtrent tre like store deler på kommersiell fangst for salg, fangst for egen husholdning organisert av landsbyfellesskapene, og havbruk. De mest omfattende aktivitetene innen havbruk er oppdrettsanlegg for fisk og dyrking av tang og tare. Landet har rike fiskefelter. Destruktive fiskemetoder som bruk av dynamitt, elektrisitet, finmaskede nett og store trålere har imidlertid gjort flere av feltene nesten fisketomme. Filippinene er derfor ikke selvforsynt med fiskeprodukter. 4 % av arbeidsstokken regner seg som sysselsatt med fiske.

Det viktigste mineralske produktet er kobber, men også gull, sølv, nikkel og noe jernmalm utvinnes. Gull blir utvunnet på Luzon (Bargio og Camarines Sur) samt på Masbate. Kobberutvinningen har foregått flere steder på Luzon samt på Cebu, men er i tilbakegang. De største forekomstene av nikkel er på øya Nonoc nordøst for Mindanao. Landets største ikke-metalliske mineralressurs er kull, kalk, marmor (på Romblon), kiseljord, svovel, asbest, karbon, gips og salt. Testboring etter olje har kun delvis vært vellykket. Et felt beregnet til å inneholde 100 mill. fat utvinnbar olje samt naturgass er oppdaget utenfor Palawan. En gassrørledning fra offshore-feltet Malampaya ble ferdigbygd 2001 for å forsyne tre gasskraftverk på Luzon. Også Luzon og Cebu har gassreserver. Guano (flaggermusgjødsel) utvinnes i grotter på Mindanao, Luzon, Palawan og Cebu.

Industrialiseringen er begrenset både i omfang og til spesielle sektorer. Industrialiseringen har imidlertid lengre tradisjoner på Filippinene enn i nabolandene. Allerede før den annen verdenskrig bidrog en frihandelsavtale med USA til oppvekst av landbasert industri. Etter krigen kan industrialiseringen deles i tre faser. Den første varte fra 1950-årene frem til 1972 da president Marcos erklærte unntakstilstand. Denne fasen var preget av høy industrialisering godt hjulpet av statlige beskyttelsestiltak (importsubstitusjon) og ledet frem av et jevnt voksende og uavhengig borgerskap. Den andre fasen, som varte fra 1972 til 1986, var preget av autoritært styre under president Marcos med fokus på eksportrettet industri. I denne perioden vokste det frem en ny økonomisk elite med tette forbindelser til Marcos som forskjøv den gamle, men uavhengige eliten. En kombinasjon av gjeldskrise, politiske kriser samt vanskene med å vedlikeholde og utbygge samferdselen i 1980-årene, svekket økonomien generelt og industrien i særdeleshet. Mange bedrifter fikk i denne perioden store problemer samtidig som Verdensbanken og Det internasjonale valutafond (IMF) påtvang landet tyngende restruktureringsprogram. Faktisk ble landet deindustrialisert i perioden 1980–92, da sekundærnæringene minsket i økonomisk omfang 0,2 % per år. Den tredje fasen startet med Marcos-regimets fall 1986, og bærer preg av demokratisk valgt styre med liberalisering av økonomien og (under Ramos) privatisering av statlige bedrifter. Den gamle økonomiske eliten ble igjen synlig og gjenopptok mye av sin tidligere ledende rolle. I 1990-årene vokste det i tillegg frem en ny type industriell overklasse hvor bl.a. etniske kinesere fra regionene utenfor Manila gjorde seg bemerket.

Største industrigrener etter økonomisk verdi er produksjon av halvledersystemer og andre elektroniske komponenter (bl.a. telekommunikasjonsutstyr og ulike typer kontormateriell) som produseres for eksport, samt petroleumsprodukter og kjemiske produkter. Når det gjelder antall foretak og antall ansatte, er imidlertid tekstilindustrien, som produserer både for eksport og det lokale marked, den største industrigrenen. Andre viktige industrigrener er produksjon av plastvarer samt produksjon av mat- og drikkevarer (bearbeiding av kjøttvarer, fiskeprodukter, frukt og grønnsaker). Mesteparten av industrien er konsentrert til det sentrale Luzon (Manila-området), hvor veinettet er best utbygd. Spesielt i provinsen Cavite sør for Manila er det anlagt flere eksportrettede industrielle parker. Den billige arbeidskraften har ført til at mange internasjonale bedrifter har etablert monteringsfabrikker i landet. Cebu vokste opp som et nytt industrielt senter i 1990-årene. Med unntak av en del industri i Davao-regionen på Mindanao, er det kun bagatellmessig industri i det resterende av Filippinene.

Elektrisitetsproduksjonen i 2000 var på 41 mill. kWh. Tradisjonelt produseres mer enn halvparten av den elektriske kraften i petroleumsbaserte varmekraftverk med importert olje. Etter 2001 har man imidlertid kunnet nyttiggjøre seg egne gassreserver etter at større utbyggingsprosjekter ble fullført. Også vannkraft og kull brukes som energikilder. Geotermisk energi samt varme kilder representerer det største utbyggingspotensialet av innenlandske energikilder. Et større kjernekraftverk på Bataan-halvøya vest for Manila stod ferdig 1985, men er pga. manglende sikkerhet ennå ikke satt i drift.

I husholdningene brukes elektrisitet, parafin, gass, ved, grillkull eller biomasse. De aller fleste av husholdningene er avhengige av mer enn én energikilde. Elektrisiteten leveres enten av elektrisitetsverk eller fra landsbyfellesskapenes kooperativer, eller den tappes fra naboer eller batterier. 16 % av husholdningene i 1995 brukte ikke elektrisitet i det hele tatt (heller ikke batterier). Parafin og gass kjøpes i hovedsak eksternt hos forhandler mens biomasse i hovedsak utvinnes fra sukkerrør- og kokosprodukter.

Filippinene har i perioden 1998–2003 hatt noenlunde balanse i utenrikshandelen. Dette står i motsetning til perioden før, fra midten av 1970-årene og frem til 1997, da landet slet med betydelige underskudd i utenrikshandelen til tross for eksportorienteringspolitikken som ble ført. Oppnådd balanse i utenrikshandelen skyldes først og fremst en kraftig vekst i eksporten av elektroniske komponenter, som i 2003 utgjorde 2/3 av den samlede eksportverdi. Andre eksportprodukter er klær og tekstilprodukter, bildeler, kokosnøttolje, bananer, samt ferdige produkter som er montert sammen i monteringsfabrikker for eksport med deler importert fra utlandet. Elektroniske komponenter er også viktigste importprodukt, og omfatter 2003 nær halvparten (47 %) av den samlede importverdien. Andre importprodukter omfatter brenselstoffer, maskiner og utstyr for industrien, transportmidler og garn.

I 2003 var viktigste handelspartnere USA og Japan som hver for seg stod for rundt 1/5 av både eksporten og importen. Andre viktige handelspartnere er Singapore, Hong Kong, Nederland og Tyskland. 18 % av handelen foregikk med samarbeidspartnerne i ASEAN. Samlet sett sto APEC-landene for 8 % av utenrikshandelen, mens EU sto for 12 %.

Samferdselen er i hovedsak basert på skip mellom øyene og busser på øyene. Landet hadde 1998 199 950 km veier, hvorav ca. 14 % med fast dekke. Et særtrekk er den omfattende bruk av «jeepneys» (forlengede jeeper) i persontrafikken i byene og tettstedene, samt i landdistrikter med veier ufarbare for busser. Den eneste jernbanelinjen som fremdeles er operativ, går fra Manila til Naga på det sørlige Luzon. Handelsflåten består av 1697 registrerte skip på i alt 6 mill. brt. Viktigste havner er Manila og Cebu, Iloilo, Cagayan de Oro, Zamboanga, General Santos, Polloc og Davao. Det nå privatiserte Philippine Airlines (PAL) hadde lenge monopol på flytrafikken, men har fått konkurranse fra mindre selskaper. Manila og Cebu er de viktigste internasjonale flyplassene. Davao og Zamboanga har flyforbindelse med Sulawesi og Borneo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.