Mindanao, den sørligste øy i Filippinene og den største etter Luzon; 94 604 km2.

Kystlinjen er dypt innskåret med mange halvøyer og dype bukter, bl.a. Davao- og Morogulfen i sør og Iliganbukta i nord. Mot sørvest strekker Zamboangahalvøya seg i retning av Suluarkipelet. Landskapet er fjellrikt med mange fjellkjeder. De fleste løper i retning nord–sør. Filippinenes høyeste fjell, Mt. Apo, hever seg opp fra Cordillera Central til 2954 moh. Utenfor Cordillera Pacific langs østkysten synker havbunnen til over 10 000 m dybde, og er et av verdens dypeste områder. I den nordlige, sentrale delen, befinner det seg to fruktbare større høylandsplatåer: Lanao- og Bukidnonplatået. Fruktbare jordbruksområder finnes også i dalførene og langs kystslettene. De viktigste elvedalene er Agusandalen formet av elven Agusan som renner ut ved Mindanaosjøen i nordøst, og Cotabatosletta formet av Filippinenes nest lengste elv, Rio Grande de Mindanao (Pulangi), med dens mange bielver som renner ut i Morogulfen i sør. Lanao Lake er Filippinenes nest største innsjø. Zamboangahalvøya domineres av fjellkjeden Zamboanga Cordillera, som er omgitt av lavland, åskammer og med flere korte elver. Mangroveskog i deltaområdene. Nordøstkysten er utsatt for jordskjelv.

Klimaet er tropisk; årlig nedbør avtar fra ca. 2500 mm langs østkysten til vel 1000 mm lengst i vest. Mindanao ligger utenfor tyfonbeltet.

Befolkningen er sterkt blandet; et flertall er immigranter fra Visayaøyene og Luzon. Ca. 75 % er kristne, 20 % muslimer og 5 % tilhører ulike naturreligioner. Muslimene fordeler seg på gruppene samal og subanon på Zamboangahalvøya, samt maranao og maguindanao i området rundt og sør for Lanao Lake. Provinsene Lanao del Sur og Maguindanao har siden 1989 sammen med Suluarkipelet formet Autonomous Region in Muslim Mindanao (ARMM). Senter for maranaokulturen ligger i Marawi City, ved Lanao Lake, som regnes som Filippinenes eneste islamske by. De fleste av naturfolkene er protomalayiske folk som bor i den østlige og sentrale delen av Mindanao. De viktigste gruppene er mandaya og manobo. Enkelte av gruppene lever svært isolert, bl.a. ble tasadayene først kjent i 1971. I nordøst lever et nomadisk negritofolk kalt mamanwa. De største byene er: Davao, Zamboanga, Cagayan de Oro, General Santos og Butuan.

Den fruktbare jorden har gjort jordbruket til viktigste næringsvei. Både Cotabatosletta og Agusandalen produserer stort overskudd av ris for eksport til andre deler av Filippinene. Flere steder, bl.a. på Bukidnonplatået og Cotabatosletta dyrkes ananas, bananer og gummi på store industrielle plantasjer som ofte er eid av multinasjonale selskaper. Dyrking av kokosnøtter er en viktig næring rundt hele kysten. Ellers dyrkes sukkerrør, manilahamp, tobakk, kinagress og en rekke ulike grønnsaker og frukter. Fiske er også viktig næringsvei langs kysten. Flere steder er urskog ryddet for å gi plass til plantasjedrift. Skogsdrift er fortsatt viktig i fjellstrøkene over hele Mindanao, men reservene av tropisk hardtrevirke er kraftig redusert. Det utvinnes mangan, kobber, nikkel, jernmalm, gull, sølv og kull. Industrien er i hovedsak basert på foredling av jord- og skogbruksprodukter, og er for det meste lokalisert til nordkysten og til byene Zamboanga og Davao. Et industrielt senter er bygd opp rundt Iligan City, hvor vannkraftverket ved Maria Cristinafallene i elven Agus gir kraft til bl.a. stålverk, smelteverk, kjemiske fabrikker, gjødningsfabrikk, papirfabrikk og sementfabrikk. De viktigste havnebyene er Cagayan de Oro, Zamboanga, General Santos, Polloc og Davao.

Islam ble introdusert på 1400-tallet gjennom sultanatet Maguindanao, som hadde sitt senter på Cotabatosletta. Ved spaniernes ankomst på slutten av 1500-tallet hadde således islam allerede fått fotfeste på Mindanao. Spaniernes kolonisering av øya ble vanskeliggjort av den muslimske motstanden, og først på midten av 1800-tallet hadde spanierne kontroll over hele området. Tilstrømning av katolske nybyggere på 1900-tallet førte til blodige sammenstøt i 1960-årene. Muslimene dannet 1968-bevegelsen Moros nasjonale frigjøringsfront (MNLF), som raskt vokste til en geriljahær på ca. 20 000. De kristne svarte med å organisere væpnede grupper. I begynnelsen av 1970-årene ble regjeringstropper sendt inn i uroområdene for å nedkjempe MNLF, og striden fikk etter hvert form av et opprør mot Manilaregjeringen. MNLF erklærte som sitt mål å gjøre om de tradisjonelt islamske distriktene til en muslimsk stat løsrevet fra Filippinene. I 1987 ble det inngått en avtale mellom den filippinske regjering og MNLF om indre selvstyre for muslimene på Mindanao. En autonom region (Autonom Region in Muslim Mindanao, forkortet ARMM) bestående av provinsene Lanao del Sur og Maguindanao pluss Suluarkipelet ble opprettet i 1989. Etter en folkeavstemning i 2001 ble regionen utvidet til også å omfatte Marawi City og øyprovinsen Basilan. I 1996 ble det, med hjelp fra Indonesia og Libya, forhandlet frem en avtale mellom MNLF og regjeringen, der MNLF oppgav sin væpnede motstand og hæren skulle integreres i den filippinske hær. Imidlertid fortsatte en utbryterorganisasjon, Moros islamske frigjøringsfront (MILF), sin væpnede motstand. MILF var mer fundamentalistisk, og ble etter hvert både større og sterkere enn moderorganisasjonen MNLF. Deres hær var aktiv i provinsene Lanao del Norte, Lanao del Sur, Maguindanao, Cotabato, Sultan Kudarat samt øya Basilan. Det erklærte målet var en islamsk republikk. Under en storoffensiv i 2000 der den filippinske hæren bl.a. klarte å erobre MILFs hovedkvarter Camp Abubakar, ble MILFs militære slagkraft kraftig redusert. Imidlertid fortsatte MILF potensielt å være en alvorlig trussel med sin store rekrutteringsbase blant fattige muslimske filippinere utsatt for sosial urettferdighet. En ny fredsavtale ble undertegnet 2001 etter libysk megling uten at kampene opphørte helt. En ny liten utbrytergruppe under navnet Abu Sayyaf ble etablert med base i Suluarkipelet, og på Basilan en terroristkampanje i år 2000 med kidnappinger av kristne filippinere og vestlige utlendinger, der noen ble kidnappet fra turistområder i den nærliggende malaysiske delstaten Sabah. Internasjonal oppmerksomhet og (i praksis) utbetalte løsepenger førte til at Abu Sayyaf økte i styrke. Samtidig ble det sannsynliggjort at organisasjonen hadde forbindelser med al-Qa'ida. I 2002 gikk filippinske styrker støttet av amerikansk militært personell til væpnede aksjoner mot Abu Sayyaf hvilket ifølge myndighetene førte til at organisasjonens antall ble redusert fra 4000 til 100.

I februar 2003 iverksatte myndighetene nye storstilte militæroperasjoner mot MILF på Mindanao, som førte til at i alt 411 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem. Selv om det ble erklært våpenhvile i juli samme år, ble det ikke etablert ordentlig fred. I 2005 ble i alt til sammen 160 000 mennesker fordrevet fra sine hjem i kortere eller lengre perioder på Mindanao og Suluarkipelet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.