Det historiske kildematerialet fra før kolonitiden på Filippinene er meget begrenset. Man vet imidlertid at øyene hadde handelsmessige forbindelser med andre land lenge før første kontakt med Vesten. Handelen med Kina begynte antagelig på 800-tallet, senere med land i Sørøst-Asia. På 1400-tallet fikk islam fotfeste på Filippinene, særlig i sør, og trengte den kinesiske innflytelsen tilbake.

Da spanierne kom til øyene, fant de en kultur preget av kinesisk, indisk og arabisk kultur. I 1521 kom den første europeiske oppdagelsesreisende, Fernão de Magalhães, som kalte øygruppen St. Lazarusøyene. Først i 1565 begynte spanierne å ta øyene i virkelig besittelse og gav dem navn etter Filip 2.

På 1600-tallet ble Filippinene flere ganger angrepet av nederlendere og engelskmenn. Under Den prøyssiske sjuårskrig ble det viktige handelssentrum Manila erobret av engelskmennene, men ble gitt tilbake til Spania ved freden i Paris 1763.

Det spanske herredømmet trengte sent inn til øyenes indre, men størstedelen av befolkningen kom etter hvert under katolsk og europeisk påvirkning. Spanierne fikk imidlertid aldri virkelig kontroll over de islamske landsdelene i sør, Mindanao og Suluøyene.

På 1800-tallet fant hyppige opprør sted, det viktigste ledet av Emilio Aguinaldo i 1896. I 1897 ble opprøret kuet, men under den spansk-amerikanske krig ødela admiral George Dewey den svake spanske flåte og tok Manila 1898. Aguinaldo søkte da, med amerikansk støtte, å danne en selvstendig, føderativ republikk. Ved freden i Paris 1898 ble Filippinene avstått til USA for 20 millioner amerikanske dollar.

Republikken Filippinene ble proklamert 23. januar 1899 med Aguinaldo som president. Det kom snart til krig mellom den nye republikanske hæren og amerikanske okkupasjonssoldater. Da Aguinaldo ble fanget 1901, ebbet krigen ut. Motstandsbevegelsen Katipunan holdt det gående med spredt gerilja, og i mange år holdt amerikanerne en større troppestyrke på øyene.

Filippinene ble nå styrt som en amerikansk koloni og kom inn under USAs tollområde. Det ble etablert store plantasjer, særlig for sukker, som ble solgt til USA. I 1907 fikk øyene egen forfatning med delvis selvstyre. En ny forfatning ble gitt av Kongressen i Washington 1916; selvstyret ble ytterligere utvidet, og et parlament opprettet, valgt av Filippinenes egne innbyggere. I 1920-årene kom det til skarpe konflikter mellom USAs generalguvernør og parlamentet, og forfatningen var lenge suspendert.

I 1927 ble Henry L. Stimson generalguvernør; han førte en mer forsonlig politikk og søkte samarbeid med filippinske ledere. I 1934 vedtok Kongressen en uavhengighetslov: Etter en overgangsperiode på ti år skulle Filippinene bli helt selvstendig, men i mellomtiden beholdt USA kontrollen over statsbudsjettet, forsvaret og utenrikspolitikken.

I 1935 ble lederen for nasjonalistpartiet, Manuel Quezon, valgt til Filippinenes første president. I USA ble forholdet til Filippinene et politisk stridsspørsmål. «Isolasjonistene» i Vesten og sukkerinteressentene på Cuba og i USA ville at amerikanerne skulle trekke seg ut. Eksporthandelen, de amerikanske finansinteresser på Filippinene og kretser som tenkte på den japanske fare og USAs prestisje i Østen, ville derimot beholde øyene. Japanerne erobret Filippinene 1941–42. Etter blodige kamper gjenerobret amerikanerne øygruppen 1944–45, og 4. juli 1946 ble Filippinene en selvstendig stat.

En 99-årig alliansetraktat 1947 gav amerikanerne rett til fly- og flåtebaser på øyene. Filippinene fikk flere politiske partier, med nasjonalistene og Det liberale parti som de dominerende. Ved selvstendigheten 1946 ble liberaleren Manuel Roxas valgt til president; etter hans død 1948 overtok visepresident Elpidio Quirino. Geriljastyrker fra den kommunistiske Hukbalahap-bevegelsen, som hadde operert mot japanerne under okkupasjonen, var aktive, særlig på øya Luzon.

Ramon Magsaysay vant en overveldende seier ved presidentvalget 1953. Det lyktes å rette avgjørende slag mot kommunistgeriljaen, lederen overgav seg 1954 etter at politbyrået tidligere var tatt til fange. I 1954 deltok Filippinene i opprettelsen av Den sørøst-asiatiske forsvarsalliansen (SEATO). Magsaysay omkom 1957 og ble etterfulgt av Carlos P. Garcia. Forholdet til USA var i perioder forholdsvis kjølig, særlig på grunn av friksjoner om amerikanernes adgang til å ha militærbaser på Filippinene.

Ved presidentvalgene i 1965 og 1969 seiret nasjonalistpartiets kandidat Ferdinand Marcos, som hevdet han var landets mest dekorerte krigsdeltager fra andre verdenskrig. I 1972 erklærte han militær unntakstilstand, den første siden Filippinenes selvstendighet. Begrunnelsen var en påstått sammensvergelse mot hans regime. Frem til 1977 ble 30 000 av Marcos' politiske motstandere arrestert, deriblant lederen for Det liberale parti, senator Benigno Aquino. En ny grunnlov 1973 gav presidenten nesten eneveldig makt. Unntakstilstanden varte til 1981 og var preget av Marcos' personlige maktutøvelse som president, statsminister og militær øverstkommanderende. Nasjonalforsamlingen fikk 1981 tilbake sin lovgivende myndighet, men Marcos beholdt retten til å styre egenrådig ved dekret.

Marcos ble i 1981 gjenvalgt som president for nye seks år. Opposisjonslederen Benigno Aquino, som hadde vært i eksil i USA siden 1980, ble ved hjemkomsten til Manila 23. august 1983 skutt ned og drept. Drapet førte til vedvarende protestbølger og aktivisering av opposisjonen. Corazón Aquino, enken etter den myrdede, stilte som opposisjonens presidentkandidat ved valget i 1986. Marcos utropte seg til seierherre. Omfattende valgfusk ble avslørt; dette gav støtet til et soldatmytteri som under slagordet People's Power fikk massiv støtte fra millioner av Marcos-motstandere. Forsvarssjef Fidel Ramos og forsvarsminister Juan Ponce Enrile sluttet seg til opprøret, og 25. februar måtte Marcos dra i eksil til Hawaii, der han døde 1989.

Corazón Aquino ble president og en ny demokratisk forfatning ble vedtatt 1987. Aquino ble under sin presidentperiode utsatt for sju væpnede kuppforsøk, de fleste fra en høyreorientert offisersgruppe. Regjeringen var preget av fraksjonsstrid, og et mislykket forsøk på jordreform svekket Aquinos stilling. Ved presidentvalget i mai 1992 seiret Fidel Ramos, som hadde vært Aquinos forsvarsminister, knepent med 23,6 prosent av stemmene. Ramos tonet ned sin militære bakgrunn og utnevnte en regjering av bare sivile.

Mens nabolandene gjorde raske økonomiske fremskritt, hadde utviklingen på Filippinene nærmest stått i stampe siden 1960-årene. Rundt 1990 stagnerte økonomien helt. Ramos-regjeringen lot til å ha snudd utviklingen og kunne utover i 1990-årene vise til økende vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP). Viktigste valutakilde var fem millioner filippinere som var registrert som gjestearbeidere i utlandet. Ramos fortsatte den avregulering av økonomien som Aquino hadde begynt. Spesielle frisoner for utenlandske selskaper ble etablert. I 1993 ble dødsstraff gjeninnført for enkelte forbrytelser.

Siden ca. 1970 har et av Filippinenes hovedproblemer vært en væpnet konflikt mellom kristne og muslimer i den sørlige delen av landet. Inntil en foreløpig fredsavtale i 1996 var titusener blitt drept. Forhistorien går helt tilbake til det spanske styret. Fiendtlighetene blusset opp igjen i 1970-årene etter stor tilstrømning av katolske nybyggere til muslimske områder, særlig på Mindanao. Tvister om eiendomsretten til jorden førte til blodige sammenstøt. Muslimer dannet i 1968 bevegelsen Moros nasjonale frigjøringsfront (MNLF); de kristne svarte med egne militsgrupper.

I 1971 ble regjeringstropper sendt inn i uroområdene for å kjempe mot MNLF. Striden fikk etter hvert form av et opprør mot Manila-regjeringen. Inntil 1987 hadde MNLF som sitt erklærte mål å gjøre de tradisjonelt islamske distriktene til en egen muslimsk stat, løsrevet fra Filippinene. Gjentatte forsøk på forhandlinger slo feil. I 1993 vendte MNLFs leder, Nur Misuari, hjem fra et langvarig eksil i Libya. I juni 1996 kom et mulig gjennombrudd etter 25 års kamp: En midlertidig avtale om opprettelse av et regionalråd for 14 sørlige provinser, med MNLF i flertallsposisjon.

Etter en overgangsperiode på tre år ble det i 1999 etablert en selvstyrt region, Autonomous Region in Muslim Mindanao, der MNLF overtok styret. Kristne grupper protesterte mot avtalen. Mer radikale utbrytergrupper fra MNLF, i første rekke Moro Islamic Liberation Front (MILF), har fortsatt den væpnede kampen for en islamsk stat. 2004 ble MILF-militsen anslått til vel 10 000 væpnede menn.

MNLF/MILF har ikke hatt marxismen på sitt program, slik som andre geriljabevegelser lenger nord i landet. Den opprinnelige kommunistgeriljaen, Hukbalahap, ble nærmest lammet etter tilbakeslag i 1950- og 1960-årene. En maoistisk utbrytergruppe, New People's Army (NPA), intensiverte i 1970- og 1980-årene sin kamp i flere landsdeler. Over 40 000 mennesker, flest sivile, antas drept siden NPA begynte sin kamp for et kommunistisk Filippinene.

Geriljaen viste i 1990-årene sterkt avtagende tendens. NPA skal være redusert fra ca. 25 000 mann under våpen i midten av 1980-årene til ca. 5000 etter tusenårsskiftet. I 1992 ble antiterroristloven fra 1957 opphevet og kommunistpartiet CPP ble legalisert, men partiet ble svekket av fraksjonskamper. I likhet med forgjengeren Ramos har Arroyo forsøkt å få NPA-militsen til å legge ned våpnene. Siden Norge i 2001 ble bedt om å være teknisk tilrettelegger for fredsbestrebelsene, har en rekke forhandlingsrunder vært avholdt i Oslo.

En separatistgruppe som ble mer aktiv i annen halvdel av 1990-årene, var Abu Sayyaf, «Sverdets far», den mest ytterliggående av flere islamske grupper i det sørlige Filippinene. Abu Sayyaf vakte internasjonal oppsikt ved flere kidnappingsaksjoner og drap på utlendinger. April 2000 bortførte de 21 personer, flest europeiske turister, fra ferieøya Sipadan i Malaysia. Massiv innsats av hærstyrker i en årrekke lot i 2004 til å ha redusert Abu Sayyaf til en hard kjerne på et par hundre geriljakrigere.

Da president Ramos i 1998 gjorde det klart at han ikke ville ta gjenvalg, ble den tidligere filmskuespilleren og visepresidenten, Joseph «Erap» Estrada, valgt til ny president. Til tross for suveren valgseier ble Estrada bare sittende som president i litt over to og et halvt år. Under stor politisk dramatikk ble han i januar 2001 tvunget til å gå av etter beskyldninger om korrupsjon, noe som gav støtet til et folkelig opprør med støtte fra hæren. Estrada ble etterfulgt av sin visepresident, Gloria Macapagal Arroyo, en USA-utdannet fagøkonom som ble sittende på presidentposten mandatperioden ut.

I spissen for koalisjonen Folkets Makt (People´s Power Coalition) gikk Arroyo seirende ut av presidentvalget 2004 med 40 prosent av stemmene. Den populistiske filmhelten Fernando Poe jr. fikk 36,5 prosent som fremste motkandidat. En dramatisk valgkamp krevde 117 dødsofre.

Filippinsk partipolitikk frembyr et broket og stadig omskiftelig bilde. Partiene fungerer snarest som en slags valgmaskiner for prominente politikere, og består nesten utelukkende av representanter for landets økonomiske elite. De ideologiske forskjellene er små, partilojaliteten liten, og avhopp og skiftende allianser er vanlig. Partier som representerer arbeidere og bønder har vært for svake til å kunne utfordre de tradisjonelle makthaverne. Storgodseierne har i mange provinser en dominerende posisjon. Mange av makthaverne har rustet seg med private militsstyrker, såkalt vigilantes, som ofte har gjort seg skyldige i brudd på menneskerettighetene.

Politisk turbulens med til dels voldelige utslag og flere feilslåtte kuppforsøk preget Arroyos nye presidentperiode. Hun kom under kraftig press straks etter valget 2004. Store folkemasser demonstrerte etter påstander om valgfusk. Men ulikt forgjengeren Joseph Estrada hadde Arroyo hæren og kirken på sin side. To ganger avverget hun opposisjonens fremstøt for å få henne stilt for riksrett. Etter omfattende uro i 2005 møtte presidenten en ny krise med unntakstilstand i februar 2006. Hæren grep da inn for å stanse et påstått kuppforsøk. 49 politikere og militære ble siktet for et komplott med sikte på å styrte Arroyo-styret. Nye angivelige kupplaner ble stanset i juli.

Arroyo fikk et moderat tilbakeslag ved valgene i mai 2007, men regjeringen maktet likevel å fortsette. Valgkampen kostet minst 120 mennesker livet. I november slo regjeringsstyrker ned enda et påstått kuppforsøk: En gruppe offiserer som sto tiltalt for et feilslått opprør mot Arroyo i 2003, klarte å bryte ut av rettslokalet og besatte et av landets største hoteller; derfra kringkastet de appeller om å styrte presidenten. Lojale styrker overmannet de tallmessig underlegne mytteristene.

Seks år etter at Joseph Estrada ble styrtet som president, ble han i september 2007 dømt til livsvarig fengsel og inndragning av kolossale beløp, i alt ca. 500 millioner kroner. Anklagen lød på massiv korrupsjon i ulike former. Bare en måned senere kunne han imidlertid gå ut av fengslet som fri mann. Han ble da benådet av Arroyo, som selv kom til makten da Estrada ble styrtet. Trass i korrupsjonsdommen tyder meningsmålinger på at den tidligere actionskuespilleren fortsatt er populær, særlig blant landets mange fattige.

Militære operasjoner mot ekstremistbevegelser, så vel islamistiske som kommunistiske, gikk fortsatt sin gang. Norge hadde siden 2001 vært tilrettelegger for en fredsprosess mellom regjeringen og den forbudte filippinske kommunistbevegelsen, her representert ved National Democratic Front (NDF) - den politiske avleggeren til geriljabevegelsen New People´s Army (NPA). De formelle samtalene brøt igjen sammen mot slutten av 2004, men ny forhandlingskontakt ble etablert ved norsk mellomkomst i 2005. Etter samtalerunder mellom partene i Oslo ble det nytt brudd i juli 2006, etterfulgt av en større offensiv fra regjeringshæren. En ny forhandlingsrunde i Oslo november 2008 ga heller ikke resultat. Regjeringen insisterte nå på våpenhvile som vilkår for fortsatte drøftelser.

I desember 2008 markerte NPA 40-årsdagen for det kommunistiske opprøret med en femårsplan for etablering av geriljagrupper i alle landets 168 kongressvalgkretser. Hæren hevdet på sin side at ti av NPAs 80 «fronter» var blitt knust i løpet av 2008, og ytterligere åtte sterkt svekket. NPA antas å ha en styrke på 5000 geriljakrigere, en antatt halvering av styrken siden 1990-årene. Over 40 000 mennesker, flesteparten sivile, har mistet livet under konflikten siden 1960-årene.

Sør på Filippinene, særlig på hovedøyene Mindanao og Jolo, har hæren vært i sporadiske kamper med den svært ekstreme islamistgruppe Abu Sayyaf og en annen islamsk separatistbevegelse, Moro Islamic Liberation Front (MILF). Toppsjefen for Abu Sayyaf, Khadaffy Janjalani, ble i januar 2007 funnet drept etter kamper på Jolo. Kampene ble trappet opp i februar da over tusen USA-soldater deltok i en fellesmanøver sammen med filippinske tropper mot Abu Sayyaf. I april 2007 ble sju kristne evangelister halshugget av den islamistiske separatistgruppen. Amerikanske tropper har senere vært i aksjon mot den nå åpenbart sterkt svekkede ekstremistgruppen.

I juli 2008 forhandlet regjeringen frem en avtale med MILF om å utvide den selvstyrte muslimske regionen på Mindanao. Ytterligere 712 landsbyer skulle legges inn under Den autonome regionen muslimske Mindanao (ARMM). Dette banet vei for en gjenopptagelse av fredsforhandlinger, som blir sabotert av utbrytergrupper. Utvidelsen av den MILF-styrte regionen ble imidlertid annullert ved en rettslig kjennelse etter protester fra kristne grupper.

Siden Arroyo kom til makten i 2001, har det vært en sterk stigning i antall drap på venstreradikale og menneskerettighetsaktivister. Enda flere er sporløst forsvunnet. I februar 2007 kom regjeringen med en oppsiktsvekkende rapport: Grupperinger innen hæren holdes her ansvarlig for drap på flere hundre politiske aktivister, i første rekke venstreradikale, siden 2001.

Ingen er blitt stilt rettslig til ansvar for likvidasjonene. FNs spesialutsending Philip Alston kom i 2007 med denne kritiske kommentaren: «Visse deler av de væpnede styrkene har ført en bevisst strategi ved å henrette lederne for organisasjoner på venstresiden, fjerne ledere for sivilsamfunnet, deriblant menneskerettighetsforkjempere, fagforeningsledere og forkjempere for landreformer. De har dertil truet et stort antall aktører i sivilsamfunnet og lagt bånd på den politiske debatten.»

Rapporten skapte problemer for Arroyo, som gjennomgående har støttet de militære mot beskyldninger om brudd på menneskerettighetene. Påskesøndag 2006 benådet Arroyo samtlige 1205 fanger som satt i filippinske fengsler med dødsdom over seg. Dødsstraffen ble dernest avskaffet etter vedtak i nasjonalforsamlingen i juni 2006. Dødsstraffen var blitt avskaffet første gang i 1987, men gjeninnført 1994. I perioden 1999–2006 ble i alt sju av 1212 dødsdømte henrettet.

Arroyo har ført en utpreget liberal økonomisk politikk, som inntil 2008 bidro til en massiv tilstrømning av utenlandsk investeringskapital. Regjeringen er av venstreopposisjonen blitt kritisert for å undergrave fagbevegelsen og svekke arbeidernes rettsvern. Den har også møtt kritikk fra lokalt hold for å ha gitt multinasjonale gruveselskaper konsesjoner i strid med lokalbefolkningens rettigheter. Det har blant annet stått strid om konsesjoner til det norske selskapet Intex Resources (tidligere Crew Minerals), som planlegger nikkelproduksjon av stort omfang på øya Mindoro

Urolighetene som har preget Arroyos embetsperiode til tross: Inntil 2008 lå veksten i brutto nasjonalproduktet (BNP) i en årrekke stabilt i overkant av fem prosent, med en topp i 2007 på 7,3 prosent. Økende pengeoverføringer fra filippinere i utlandet har vært en svært viktig stimulans. 8,7 millioner filippinere, eller nærmere ti prosent av befolkningen, bor og arbeider utenlands, ifølge offisielle tall (2008). Overføringene antas å beløpe seg til over 80 milliarder kroner, eller godt over ti prosent av BNP. Etter en rekke gode år for eksportindustrien, særlig på Kina-markedet, ble også Filippinene i 2008 rammet av den globale finanskrisen. Med en av regionens mest åpne økonomier er Filippinene sårbar overfor svingninger i verdensøkonomien.

Generelt er fattigdommen fortsatt stor. Høy befolkningsvekst er blant grunnene til at den økonomiske veksten ikke har gitt tilsvarende bedring av levekårene for folk flest. Statsfinansene som har tradisjonelt vært i dårlig forfatning, har riktignok bedret seg noe under Arroyo-styret.

Filippinene ble rangert som nr. 102 av 179 land på FN-indeksen for levekår og menneskelig utvikling 2008. Landet var nr. 6 av 130 land på World Economic Forums likestillingsindeks 2008 og nr. 141 av 180 land på Transparency International Corruption Index 2008. Filippinene var i april 2009 et av fire land som ble svartelistet av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) for manglende vilje til samarbeid i skattesaker.

Årvisst rammes øyriket av kraftige tropiske uvær. I januar 2006 mistet over 1000 mennesker livet da en landsby på øya Leyte ble oppslukt av et kilometerbredt jordskred. Senere på året omkom rundt 1000 under tyfonen Durians herjinger. I juni 2008 mistet over 800 livet da en overbelastet ferge kullseilte under en tyfon.

Forholdet til USA har dominert utenrikspolitikken. Under Marcos-regimet støttet Filippinene USAs politikk i Vietnam og deltok i krigen med en ingeniørbataljon. USA trakk seg i 1992 ut av sine militærbaser i landet, deriblant flåtebasen Subic Bay og flybasen Clark, etter at senatet i Manila hadde avslått et tilbud om forlengelse. Tilbaketrekningen markerte slutten på nesten 100 års militært nærvær. Det militære samarbeidet fikk 1998 en ny start med en avtale om årlige fellesøvelser. Filippinene har siden 2001 sluttet opp om USA i «krigen mot terror». USA har tidvis hatt flere hundre militære rådgivere i landet for å trene Manila-hæren, blant annet i Abu Sayyaf-geriljaens kjerneområde lengst i sør.

Diplomatisk forbindelse med Kina ble etablert i 1976. Filippinene har vært i langvarig konflikt med Kina om enkelte av Spratlyøyene, som begge land gjør krav på. De to land har i senere år styrket de bilaterale forbindelser og forpliktet seg i år 2000 til å finne fredelige løsninger på regionale konflikter. Etter Marcos-regimets fall har Filippinene lagt økende vekt på å styrke forbindelsene med Europa og land i Midtøsten, men først og fremst med asiatiske naboland gjennom samarbeidsorganisasjonen ASEAN.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. februar 2009 skrev Magnar Skorven

Slik eg har forstått det så stemme det ikkje heilt at han var landet sin mest dekorerte veteran. At mykje av det han påsto han hadde vore med på ikkje heilt stemme med sannheita.

12. juni 2009 svarte Gunnar Filseth


Viser til svar i melding om filippinsk-amerikanske krig.

25. februar 2009 skrev Magnar Skorven

Å kalle den Filippinsk Amerikanske krigen som eit opprør stemme vel ikkje heilt. Etter det eg har lese andre plassar så er til og med Amerikanarane no einige i at det ikkje var eit opprør, men ein krig. Når krigen starta så var ikkje Filippinane under kontroll av USA. Manila og dei største byane var under amerikansk kontroll, mens resten var under kontroll av filippinske myndigheiter.
Det var foresten ein amerikansk soldat som opna ild først i denne krigen.

12. juni 2009 svarte Gunnar Filseth

Hei,
og takk for kommentar. Beklager at jeg pga. reise o.a. er altfor sen med svaret. Jeg er enig i dine synspunkter. I papirleksikonet prøvde man jo av plasshensyn å være så ordknapp som mulig, og da kunne fremstillingen bli vel mye konsentrert, som i dette tilfellet.
Her er ikke kommet med at republikken ble dannet med Aguinaldo som president i jan. 1998, og at det ganske snart kom til krig mellom den republikanske hæren og amerikanske okkupasjonsstyrker. Jeg retter opp dette når jeg nå oppdaterer artikkelen.
Når det gjelder Marcos kan det nok være berettiget tvil om hvorvidt han var den aller mest dekorerte.

Med vennlig hilsen,
Gunnar Filseth

3. september 2010 skrev Fredrik Krunenes

Mener du Ferdinand Magellan når du skriver om Magalhães som den første europeeren som oppdaget Filippinene? Andre kilder skriver Magellan, og jeg ble litt usikker når det sto et annet navn her...

9. september 2010 svarte Kjetil Ree

Se http://www.snl.no/Fern%C3%A3o_de_Magalh%C3%A3es , her menes nok samme person.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.