Filippinenes historie

Portugiseren Fernão de Magalhães (Ferdinand Magellan) var den første europeeren som kom til Filippinene.
Ferdinand Magellan, malt av ukjent, 1600 eller 1700-tallet. av . Falt i det fri (Public domain)
Kart over Filippinene, tegnet av den spanske jesuitten Pedro Murillo Velarde i 1734. Filippinene var en spansk koloni i over 300 år.
Kart over Filippinene av . Falt i det fri (Public domain)

Filippinenes historie begrenser seg hovedsakelig til tiden etter at landet ble kolonisert at europeere på 1500-tallet, ettersom det er lite historisk kildemateriale til kunnskap om tiden før dette.

Filippinene ble befolket fra fastlandet i steinalderen. Fra 800-tallet evt. besøkte kinesiske sjøfarere øyene, men på 1400-tallet drev muslimer den kinesiske innflytelsen tilbake. På 1500-tallet ble Filippinene underlagt Spania, og øygruppen har fått navn etter den spanske kongen Filip 2.

I 1898 ble Filippinene en amerikansk koloni etter en krig mellom Spania og USA. Det var betydelig motstand mot den nye kolonimakten, og et begrenset indre selvstyre i 1907 ble utvidet i 1916 og 1934. Sistnevnte år fikk Filippinene løfte om fullt selvstyre innen ti år. I 1935 ble Manuel Quezon valgt til Filippinenes første president. Japanerne okkuperte Filippinene i årene 1940–1942. Etter harde kamper gjenerobret USA Filippinene i 1944–1945. Landet ble en selvstendig stat i 1946.

Eldre historie

Det historiske kildematerialet fra før kolonitiden på Filippinene er meget begrenset. Man vet imidlertid at øyene hadde handelsmessige forbindelser med andre land lenge før første kontakt med Vesten. Handelen med Kina begynte antagelig på 800-tallet, senere med land i Sørøst-Asia. På 1400-tallet fikk islam fotfeste på Filippinene, særlig i sør, og trengte den kinesiske innflytelsen tilbake.

Da spanierne kom til øyene, fant de en kultur preget av kinesisk, indisk og arabisk kultur. I 1521 kom den første europeiske oppdagelsesreisende, Fernão de Magalhães, som kalte øygruppen St. Lazarusøyene. Først i 1565 begynte spanierne å ta øyene i virkelig besittelse og gav dem navn etter Filip 2.

På 1600-tallet ble Filippinene flere ganger angrepet av nederlendere og engelskmenn. Under Den prøyssiske sjuårskrig ble det viktige handelssentrum Manila erobret av engelskmennene, men ble gitt tilbake til Spania ved freden i Paris i 1763.

Kolonistyre

Representanter for den filippinske selvstendighetsbevegelsen med lederen Manuel Luis Quezon (nummer tre fra venstre) i 1924. I 1935 ble Filippinenes første president.
Selvstendighetsbevegelsen av /Library of Congress. Falt i det fri (Public domain)
Filippinene ble en amerikansk koloni i 1898 etter å ha vært under spansk styre siden 1500-tallet.
Amerikanske tropper i Manilla i 1899. av . Falt i det fri (Public domain)

Det spanske herredømmet trengte sent inn til øyenes indre, men størstedelen av befolkningen kom etter hvert under katolsk og europeisk påvirkning. Spanierne fikk imidlertid aldri virkelig kontroll over de islamske landsdelene i sør, Mindanao og Suluøyene.

På 1800-tallet fant hyppige opprør sted, det viktigste ledet av Emilio Aguinaldo i 1896. I 1897 ble opprøret kuet, men under den spansk-amerikanske krig ødela admiral George Dewey den svake spanske flåte og tok Manila i 1898. Aguinaldo søkte da, med amerikansk støtte, å danne en selvstendig, føderativ republikk. Ved freden i Paris i 1898 ble Filippinene avstått til USA for 20 millioner amerikanske dollar.

Republikken Filippinene ble proklamert 23. januar 1899 med Aguinaldo som president. Det kom snart til krig mellom den nye republikanske hæren og amerikanske okkupasjonssoldater. Da Aguinaldo ble fanget i 1901, ebbet krigen ut. Motstandsbevegelsen Katipunan holdt det gående med spredt gerilja, og i mange år holdt amerikanerne en større troppestyrke på øyene.

Filippinene ble nå styrt som en amerikansk koloni og kom inn under USAs tollområde. Det ble etablert store plantasjer, særlig for sukker, som ble solgt til USA. I 1907 fikk øyene egen forfatning med delvis selvstyre. En ny forfatning ble gitt av Kongressen i Washington i 1916; selvstyret ble ytterligere utvidet, og et parlament opprettet, valgt av Filippinenes egne innbyggere. I 1920-årene kom det til skarpe konflikter mellom USAs generalguvernør og parlamentet, og forfatningen var lenge suspendert.

I 1927 ble Henry L. Stimson generalguvernør; han førte en mer forsonlig politikk og søkte samarbeid med filippinske ledere. I 1934 vedtok Kongressen en uavhengighetslov: Etter en overgangsperiode på ti år skulle Filippinene bli helt selvstendig, men i mellomtiden beholdt USA kontrollen over statsbudsjettet, forsvaret og utenrikspolitikken.

I 1935 ble lederen for nasjonalistpartiet, Manuel Quezon, valgt til Filippinenes første president. I USA ble forholdet til Filippinene et politisk stridsspørsmål. «Isolasjonistene» i Vesten og sukkerinteressentene på Cuba og i USA ville at amerikanerne skulle trekke seg ut. Eksporthandelen, de amerikanske finansinteresser på Filippinene og kretser som tenkte på den japanske fare og USAs prestisje i Østen, ville derimot beholde øyene.

Japanerne erobret Filippinene i 1941–42. Etter blodige kamper gjenerobret amerikanerne øygruppen i 1944–45, og 4. juli 1946 ble Filippinene en selvstendig stat.

Selvstendighet

Amerikanske tropper i Manila under andre verdenskrig. Byen falt 23. februar 1945.
Slaget ved Manila av . Falt i det fri (Public domain)
Ferdinand Marcos sverger ed som president etter at han ble gjenvalgt i 1969. Han var Filippinenes president fra 1965 til 1986.
Ferdinand Marcos av . Falt i det fri (Public domain)

En 99-årig alliansetraktat fra 1947 gav amerikanerne rett til fly- og flåtebaser på øyene. Filippinene fikk flere politiske partier, med nasjonalistene og Det liberale parti som de dominerende. Ved selvstendigheten i 1946 ble liberaleren Manuel Roxas valgt til president; etter hans død i 1948 overtok visepresident Elpidio Quirino. Geriljastyrker fra den kommunistiske Hukbalahap-bevegelsen, som hadde operert mot japanerne under okkupasjonen, var aktive, særlig på øya Luzon.

Ramon Magsaysay vant en overveldende seier ved presidentvalget i 1953. Det lyktes å rette avgjørende slag mot kommunistgeriljaen, lederen overgav seg i 1954 etter at politbyrået tidligere var tatt til fange. I 1954 deltok Filippinene i opprettelsen av Den sørøst-asiatiske forsvarsalliansen (SEATO). Magsaysay omkom i 1957 og ble etterfulgt av Carlos P. Garcia. Forholdet til USA var i perioder forholdsvis kjølig, særlig på grunn av friksjoner om amerikanernes adgang til å ha militærbaser på Filippinene.

Ved presidentvalgene i 1965 og 1969 seiret nasjonalistpartiets kandidat Ferdinand Marcos, som hevdet han var landets mest dekorerte krigsdeltager fra andre verdenskrig. I 1972 erklærte han militær unntakstilstand, den første siden Filippinenes selvstendighet. Begrunnelsen var en påstått sammensvergelse mot hans regime. Frem til 1977 ble 30 000 av Marcos' politiske motstandere arrestert, deriblant lederen for Det liberale parti, senator Benigno Aquino. En ny grunnlov i 1973 gav presidenten nesten eneveldig makt.

Unntakstilstanden varte til 1981 og var preget av Marcos' personlige maktutøvelse som president, statsminister og militær øverstkommanderende. Nasjonalforsamlingen fikk i 1981 tilbake sin lovgivende myndighet, men Marcos beholdt retten til å styre egenrådig ved dekret.

Politisk utvikling

Corazon Aquino ble president i 1986.
Corazon Aquino av . public domain

Marcos ble i 1981 gjenvalgt som president for nye seks år. Opposisjonslederen Benigno Aquino, som hadde vært i eksil i USA siden 1980, ble ved hjemkomsten til Manila 23. august 1983 skutt ned og drept. Drapet førte til vedvarende protestbølger og aktivisering av opposisjonen. Corazón Aquino, enken etter den myrdede, stilte som opposisjonens presidentkandidat ved valget i 1986. Marcos utropte seg til seierherre. Omfattende valgfusk ble avslørt; dette gav støtet til et soldatmytteri som under slagordet People's Power fikk massiv støtte fra millioner av Marcos-motstandere. Forsvarssjef Fidel Ramos og forsvarsminister Juan Ponce Enrile sluttet seg til opprøret, og 25. februar måtte Marcos dra i eksil til Hawaii, der han døde i 1989.

Corazón Aquino ble president og en ny demokratisk forfatning ble vedtatt i 1987. Aquino ble under sin presidentperiode utsatt for sju væpnede kuppforsøk, de fleste fra en høyreorientert offisersgruppe. Regjeringen var preget av fraksjonsstrid, og et mislykket forsøk på jordreform svekket Aquinos stilling. Ved presidentvalget i mai 1992 seiret Fidel Ramos, som hadde vært Aquinos forsvarsminister, knepent med 23,6 prosent av stemmene. Ramos tonet ned sin militære bakgrunn og utnevnte en regjering av bare sivile.

Mens nabolandene gjorde raske økonomiske fremskritt, hadde utviklingen på Filippinene nærmest stått i stampe siden 1960-årene. Rundt 1990 stagnerte økonomien helt. Ramos-regjeringen lot til å ha snudd utviklingen og kunne utover i 1990-årene vise til økende vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP). Viktigste valutakilde var fem millioner filippinere som var registrert som gjestearbeidere i utlandet. Ramos fortsatte den avregulering av økonomien som Aquino hadde begynt. Spesielle frisoner for utenlandske selskaper ble etablert. I 1993 ble dødsstraff gjeninnført for enkelte forbrytelser.

Konflikt mellom kristne og muslimer

Siden omkring 1970 har et av Filippinenes hovedproblemer vært en væpnet konflikt mellom kristne og muslimer i den sørlige delen av landet. Inntil en foreløpig fredsavtale i 1996 var titusener blitt drept. Forhistorien går helt tilbake til det spanske styret. Fiendtlighetene blusset opp igjen i 1970-årene etter stor tilstrømning av katolske nybyggere til muslimske områder, særlig på Mindanao. Tvister om eiendomsretten til jorden førte til blodige sammenstøt. Muslimer dannet i 1968 bevegelsen Moros nasjonale frigjøringsfront (MNLF); de kristne svarte med egne militsgrupper.

I 1971 ble regjeringstropper sendt inn i uroområdene for å kjempe mot MNLF. Striden fikk etter hvert form av et opprør mot Manila-regjeringen. Inntil 1987 hadde MNLF som sitt erklærte mål å gjøre de tradisjonelt islamske distriktene til en egen muslimsk stat, løsrevet fra Filippinene. Gjentatte forsøk på forhandlinger slo feil. I 1993 vendte MNLFs leder, Nur Misuari, hjem fra et langvarig eksil i Libya. I juni 1996 kom et mulig gjennombrudd etter 25 års kamp: En midlertidig avtale om opprettelse av et regionalråd for 14 sørlige provinser, med MNLF i flertallsposisjon.

Etter en overgangsperiode på tre år ble det i 1999 etablert en selvstyrt region, Autonomous Region in Muslim Mindanao, der MNLF overtok styret. Kristne grupper protesterte mot avtalen. Mer radikale utbrytergrupper fra MNLF, i første rekke Moro Islamic Liberation Front (MILF), har fortsatt den væpnede kampen for en islamsk stat. I 2004 ble MILF-militsen anslått til vel 10 000 væpnede menn.

Andre geriljabevegelser

MNLF/MILF har ikke hatt marxismen på sitt program, slik som andre geriljabevegelser lenger nord i landet. Den opprinnelige kommunistgeriljaen, Hukbalahap, ble nærmest lammet etter tilbakeslag i 1950- og 1960-årene. En maoistisk utbrytergruppe, New People's Army (NPA), intensiverte i 1970- og 1980-årene sin kamp i flere landsdeler. Over 40 000 mennesker, flest sivile, antas drept siden NPA begynte sin kamp for et kommunistisk Filippinene.

Geriljaen viste i 1990-årene sterkt avtagende tendens. NPA skal være redusert fra cirka 25 000 mann under våpen i midten av 1980-årene til cirka 5000 etter tusenårsskiftet. I 1992 ble antiterroristloven fra 1957 opphevet og kommunistpartiet CPP ble legalisert, men partiet ble svekket av fraksjonskamper. I likhet med forgjengeren Ramos har Arroyo forsøkt å få NPA-militsen til å legge ned våpnene. Siden Norge i 2001 ble bedt om å være teknisk tilrettelegger for fredsbestrebelsene, har en rekke forhandlingsrunder vært avholdt i Oslo.

En separatistgruppe som ble mer aktiv i annen halvdel av 1990-årene, var Abu Sayyaf, «Sverdets far», den mest ytterliggående av flere islamske grupper i det sørlige Filippinene. Abu Sayyaf vakte internasjonal oppsikt ved flere kidnappingsaksjoner og drap på utlendinger. I april 2000 bortførte de 21 personer, flest europeiske turister, fra ferieøya Sipadan i Malaysia. Massiv innsats av hærstyrker i en årrekke lot i 2004 til å ha redusert Abu Sayyaf til en hard kjerne på et par hundre geriljakrigere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (6)

skrev Magnar Skorven

Slik eg har forstått det så stemme det ikkje heilt at han var landet sin mest dekorerte veteran. At mykje av det han påsto han hadde vore med på ikkje heilt stemme med sannheita.

svarte Gunnar Filseth

Viser til svar i melding om filippinsk-amerikanske krig.

skrev Magnar Skorven

Å kalle den Filippinsk Amerikanske krigen som eit opprør stemme vel ikkje heilt. Etter det eg har lese andre plassar så er til og med Amerikanarane no einige i at det ikkje var eit opprør, men ein krig. Når krigen starta så var ikkje Filippinane under kontroll av USA. Manila og dei største byane var under amerikansk kontroll, mens resten var under kontroll av filippinske myndigheiter. Det var foresten ein amerikansk soldat som opna ild først i denne krigen.

svarte Gunnar Filseth

Hei, og takk for kommentar. Beklager at jeg pga. reise o.a. er altfor sen med svaret. Jeg er enig i dine synspunkter. I papirleksikonet prøvde man jo av plasshensyn å være så ordknapp som mulig, og da kunne fremstillingen bli vel mye konsentrert, som i dette tilfellet. Her er ikke kommet med at republikken ble dannet med Aguinaldo som president i jan. 1998, og at det ganske snart kom til krig mellom den republikanske hæren og amerikanske okkupasjonsstyrker. Jeg retter opp dette når jeg nå oppdaterer artikkelen. Når det gjelder Marcos kan det nok være berettiget tvil om hvorvidt han var den aller mest dekorerte.Med vennlig hilsen,Gunnar Filseth

skrev Fredrik Krunenes

Mener du Ferdinand Magellan når du skriver om Magalhães som den første europeeren som oppdaget Filippinene? Andre kilder skriver Magellan, og jeg ble litt usikker når det sto et annet navn her...

svarte Kjetil Ree

Se http://www.snl.no/Fern%C3%A3o_de_Magalh%C3%A3es , her menes nok samme person.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg