Til lanseringen av Store Norske Leksikon på nett i februar 2009 ba redaksjonen historikeren Hans Olav Lahlum om å skrive en utfyllende biografi om Haakon Lie. Her er den.
Lie, Haakon Steen. Politiker og organisasjonsmann. Født 22. september 1905 i Oslo (den gang Kristiania).
HL ble født i arbeiderboligene på en brannstasjon i Kristiania, og vokste opp i et radikalt arbeiderklassemiljø på hovedstadens østkant. Han ble formelt innmeldt i Arbeiderpartiet høsten 1921, men deltok i valgkamp for første gang alt før kommunevalget i 1919. I ungdomsårene tilhørte HL Martin Tranmæls radikale fagopposisjon innenfor Arbeiderpartiet, sammen med blant andre Einar Gerhardsen. Etter å ha avbrutt jusstudier ved universitetet i Oslo, fullførte HL i 1927 Statens skogskole på Kongsberg med svært gode karakterer. Hans planer om å bli agronom måtte imidlertid oppgis etter et livstruende utbrudd av tuberkulose. I 1929 ble HL i stedet ansatt ved Arbeiderpartiets partikontor, som sekretær med informasjonsarbeidet som sitt hovedansvar. HLs arbeidsinnsats for et stort kunnskapsløft og en bred kulturell reisning i norsk arbeiderbevegelse, fikk en fastere form med opprettelsen av Arbeidernes Opplysningsforbund i 1932.
Mye som følge av egne besøk i Spania, Tyskland og Sovjetunionen, ble HL siste halvdel av 1930-tallet stadig mer opptatt av utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk. Blant annet på Arbeiderpartiets landsmøte i 1939 markerte han seg som talsmann for en forsvarspolitisk opposisjon innenfor Arbeiderpartiet, som krevde militær opprustning til forsvar mot trusselen fra nazismen og kommunismen. Denne oppfatningen ble ytterligere styrket da HL få uker senere selv opplevde lidelsene og ødeleggelsene under vinterkrigen i Finland, og han forsøkte våren 1940 iherdig å advare om krigsfaren for Norge. HL var på 1930-tallet en av partiarbeidets mest aktive menn, men forble formelt en menig partiarbeider uten plass verken i sentralstyret, landsstyret eller folkevalgte organer. Mellomkrigstidens HL skal primært forstås som en nasjonal klassekjemper og kulturbygger, men med stadig sterkere internasjonale interesser.
Etter det tyske angrepet 9. april 1940 rømte HL fra Oslo, og under en tidvis kaotisk flukt nordover nedla han de neste to månedene en stor innsats med å holde i gang de frie radiosendingene. Da regjeringen hadde evakuert fra Tromsø til England, valgte HL sommeren 1940 å vende tilbake til sin familie i Oslo. Han arbeidet der som lastebilsjåfør, men brukte stadig mer tid på arbeiderbevegelsens illegale virksomhet. Etter tyske massearrestasjoner bestemte HL seg i september 1941 for å rømme til Sverige. Han forlot sitt hjem i Oslo få timer før tyske soldater innfant seg for å pågripe ham. Etter et kortvarig opphold i Stockholm, overtok HL på ønske fra LO-formannen Konrad Nordahl i januar 1942 en stilling for opplysnings- og propagandavirksomhet i London. I november 1942 innledet HL et nesten ett år langt opphold i USA, hvor han med karakteristisk energi og entusiasme nedla en stor innsats for å spre informasjon om Norge og samle inn penger til hjelpearbeidet her. Tilbake i London fra høsten 1943, tok HL aktivt del i regjeringsapparatets planlegging for etterkrigstiden. I april 1944 ble HL igjen sendt til USA, nå med diplomatpass og offisielt regjeringsoppdrag som arbeiderattache. HL knyttet under sine krigsopphold i USA viktige kontakter særlig innen amerikansk fagbevegelse, men også innen etterretningsorganisasjonen OSS. Våren 1945 representerte HL Norge på konferansen i San Francisco hvor FN-charteret ble godkjent. HL gikk i krigsårene med stor kraft inn i kampen for den nasjonale frigjøringen. Han forble imidlertid hele tiden en nasjonal klassekjemper, som beholdt fokus på Arbeiderpartiets posisjon i Norge etter krigen. Fremover mot HLs rolle i etterkrigstiden pekte også hans tidlige tro på at verdenskrigen raskt ville bli etterfulgt av en ny bipolar motsetning, mellom Moskva-kommunismens tilhengere anført av Sovjetunionen og den demokratiske vestlige verden anført av USA. Det innvarslet en etterkrigstid hvor Den kalde krigen i stadig større grad skulle prege HLs liv og virke. Båndene til USA ble ytterligere styrket da han etter å ha skilt seg fra sin første kone, i 1952 giftet seg med en amerikansk kvinne.
Ved hjemkomsten i juni 1945 gikk HL med stor kraft inn i partiarbeidet og forberedelsene til den forestående stortingsvalgkampen. På landsmøtet høsten 1945 ble HL enstemmig valgt til partisekretær, en posisjon han skulle beholde helt til han våren 1969 frasa seg gjenvalg. HL var i kraft av dette partivervet en av Norges mektigste politikere gjennom hele perioden, uten noen gang å være medlem av regjeringen eller stå på noen valgliste. De første etterkrigsårene ble for HL dominert av gjenreisningen i Norge, kombinert med en videre oppbygging av Arbeiderpartiet. HL gikk foran i arbeidet med å omdanne Arbeiderpartiet fra et konfronterende klasseparti til et bredere og mer inkluderende folkeparti, med appell også til nye store middelklassegrupper. Han var en valgkampstrateg og organisator langt forut for sin norske samtid, og ga store bidrag til at Arbeiderpartiet vant stortingsflertall i 1945, 1949, 1953 og 1957. En langt mer kontroversiell del av hans arbeid var en omfattende kartlegging av og oppdemming mot kommunister innen norsk arbeiderbevegelse. HL markerte seg samtidig sterkt i utenrikspolitikken, og ble en tidlig talsmann for norsk NATO-medlemskap og et utvidet militært samarbeid med vestmaktene. Fra grunnleggelsen i 1948 fremsto han også som en engasjert tilhenger av staten Israel. En mindre omtalt del av Haakon Lies internasjonale innsats i etterkrigstiden, er en utrettelig innsats for norsk utviklingshjelp til land i Asia.
HL forble gjennom ti år etter krigen en lojal tilhenger av partiformannen Einar Gerhardsen. Partisekretæren HL var motstander av Gerhardsens uventede avgang som statsminister i november 1951, og var en aktiv pådriver da Gerhardsen kom tilbake i januar 1955. De neste årene så imidlertid stadig sterkere utenrikspolitisk uenighet mellom HL og Gerhardsen, som bidro til et stadig mer anstrengt forhold mellom de to både personlig og politisk. Motsetningen mellom de to ble imidlertid først offentlig kjent på Arbeiderpartiets landsmøte i 1967, da Einar Gerhardsen to år etter sin avgang som partiformann fremførte sterk og åpen kritikk av HL. Situasjonen ble ytterligere komplisert fordi både Einar Gerhardsen og HL utviklet en stadig vanskeligere personkjemi med den mektige LO-formannen Konrad Nordahl. Andre halvdel av HLs lange partisekretærperiode ble generelt mer turbulent enn den første. HLs ofte uforsonlige linje mot utenrikspolitiske opposisjonelle innen eget parti, ble av hans kritikere internt i partiet forstått som en medvirkende årsak til dannelsen av SF og Arbeiderpartiets valgnederlag i 1961 og 1965. I det offentlige rom gjorde støtten til USAs krigføring i Vietnam HL stadig mer kontroversiell. Fra kritikere til venstre for Arbeiderpartiet, ble HL dessuten anklaget for ulovlig overvåkning og for samarbeid med CIA. Han beholdt likevel en svært sterk stilling hos de ansatte på partikontoret og i partiapparatet, og ble også på landsmøtet i 1967 gjenvalgt uten motkandidat - mot 92 blanke proteststemmer.
Da HL frasa seg gjenvalg som partisekretær i 1969, trådte han samtidig ut av sentralstyret. De kommende årene holdt han en relativt lav profil i partiet, men videreførte i stedet sitt utenrikspolitiske engasjement som sekretær for Europabevegelsen 1970-73. Nei-flertallet i folkeavstemningen høsten 1972 og Arbeiderpartiets påfølgende valgnederlag i 1973, utløste en politisk refleksjonsprosess og en ny karriere for HL. Han debuterte som forfatter i 1975 med den svært åpenhjertige memoarboken Slik jeg ser det, som dekket perioden fra 1950. Boken ble årets boksensasjon og en uventet bestselger, med over 70 000 solgte i løpet av utgivelsesåret. Inspirert av den suksessen utga HL spredt ut over den neste 18 årene ytterligere fire memoarbøker, samt biografier over Martin Tranmæl og den norskamerikanske fagforeningsmannen Andrew Furuseth.
88 år gammel erklærte HL i 1993 sitt forfatterskap avsluttet og gikk i pensjon. Han deltok imidlertid fortsatt ved enkelte partiarrangementer, og markerte sine synspunkter på mange aktuelle saker gjennom pressen. I 2001 fremsto han som en iherdig motstander av Stoltenberg-regjeringens delprivatisering av Statoil. Få uker før hans hundreårsdag, vakte HLs kritikk av eldreomsorgen i Oslo betydelig oppmerksomhet under valgkampen i 2005. Tre år senere gjorde HL et sensasjonelt forfattercomeback gjennom intervjuboken Slik jeg ser det nå, lansert på hans 103-årsdag 22. september 2008. Boken oppnådde høye salgstall og en formidabel medieoppmerksomhet, mye fordi HL der fremsto som selvkritisk blant annet hva angikk hans tidligere ganske uforbeholdne støtte til USA og Israel.
HL står igjen som en av etterkrigstidens mest omstridte politikere. Han ble imidlertid raskt mindre kontroversiell etter Den kalde krigens avslutning, og har siden fremstått stadig mindre som en partipolitiker og stadig mer som et nasjonalt ikon. Født like etter at uavhengighetskampen var vunnet i 1905, har HL som ingen annen nålevende nordmann deltatt aktivt i 1900-tallets tre store konflikter: Først i mellomkrigstidens nasjonale klassekamp, deretter i kampen for å gjenvinne den nasjonale uavhengigheten under 2. verdenskrig, og til slutt gjennom fem tiår med kald krig. I kraft av det og som førstehånds vitne til en rekke store nasjonale og internasjonale begivenheter fra tidsrommet 1923-69, inntar HL en i dagens Norge unik posisjon. Han har med sine åpenhjertige opplysninger til tallrike bøker og artikler også gitt mange og viktige bidrag til norsk historieskrivning fra 1900-tallet. HL fastholdt i mange år at han ikke ønsket noen biografi om seg selv før etter sin levetid. Han har imidlertid revurdert dette standpunktet, og samarbeider nå med et historisk biografiprosjekt som forventes fullført med bokutgivelse høsten 2009.
Litteratur om Haakon Lie: Memoarbøker skrevet av HL: Slik jeg ser det (1975), Loftsrydding (1980), Krigstid (1982), Slik jeg ser det II (1983) og Skjebneår (1985). Intervjubok med HL skrevet av journalisten Hilde Harbo og historikeren Hans Olav Lahlum: Slik jeg ser det nå (2008). Et svært kritisk fokus på HL anlegges i journalisten Erling Borgens bok Diktatoren (1988). Mer nyansert og velvillig er Cand Philol Stein Bjørlos artikkel
"Haakon Lie - et portrett" i årboken Arbeiderhistorie (2005).
HOL