EU - Den europeiske union. Regional samarbeidsorganisasjon i Europa, nåværende navn fra 1993.
Bakgrunn
EU-samarbeidets første begynnelse, i kraft fra 1953, var Den europeiske kull- og stålunion (se europeiske kull- og stålfellesskap), stiftet av seks vesteuropeiske land («de indre seks»): Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland og Tyskland (daværende Vest-Tyskland). Etter undertegnelsen av Romatraktaten 1957 mellom de samme seks land ble Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC, eller Fellesmarkedet) opprettet fra 1958 av, sammen med Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM). I 1967 ble de tre fellesskapene – Kull- og stålunionen, Fellesmarkedet og EURATOM – slått sammen til De europeiske fellesskap (EF).
Tjue år senere kom Enhetsakten (i kraft fra 1987) med beslutningsprosedyrer for å lette overgangen til det indre marked, som ble opprettet i 1993 gjennom Maastricht-avtalen. Denne traktaten la også grunnlaget for den politiske og den økonomiske unionen (ØMU).
Fellesvalutaen euro ble innført i 2002. Samme år ble Kull- og stålunionen nedlagt. Amsterdam-avtalen av 1999 styrket Europaparlamentets, dvs. de folkevalgtes, stilling, mens Nice-traktaten av 2003 la til rette for utvidelse av unionen med en rekke land fra Øst- og Sør-Europa. I 2004 ble regjeringene enige om en grunnlovstraktat som skulle samle hele EUs rettsgrunnlag og med målsetninger om en bedre forankring av EU i befolkningen. Den ble imidlertid ikke vedtatt av alle medlemslandene. I stedet måtte en derfor utarbeide en ny avtale, kalt Reformtraktaten eller Lisboa-traktaten. Denne ble først godkjent av alle medlemsland unntagen Irland, som avviste den i en folkeavstemning i 2008. Lisboa-traktaten ble likevel godkjent i en ny irsk folkeavstemning høsten 2009 og formelt ratifisert 1. desember 2009 som den nå gjeldende avtale for EU.
Fra slutten av 1960-årene har EF/EU vært åpen for utvidelse. Storbritannia, Irland og Danmark ble medlemmer 1973, Hellas 1981, Spania og Portugal 1986 og Sverige, Finland og Østerrike 1995. Utvidelsen i 2004 omfattet Polen, Ungarn, Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, og Malta. Romania og Bulgaria ble medlemmer i 2007. Tyrkia, Makedonia, Montenegro, Kroatia og Island har status som kandidatland. Norge har to ganger forhandlet om medlemskap, men i folkeavstemningene 1972 og 1994 ble det flertall mot medlemskap (se EU-striden).
Institusjonene
Opprinnelsen til de fleste av EUs typiske institusjoner var traktaten om Kull- og stålunionen fra 1953 (og dermed vel å merke ikke Romatraktaten, som trådte i kraft fem år senere).
Det europeiske råd
Medlemslandene holder toppmøter minst to ganger i året. Det er her de mest vidtrekkende spørsmål om EUs utvikling blir behandlet. Disse møtene hadde opprinnelig ikke status som fast institusjon, men ble skrittvis mer formalisert med Enhetsakten, Maastricht-traktaten og Lisboa-traktaten. Betegnelsen Det europeiske råd kom i bruk fra 1974. Deltakere er stats- eller regjeringssjefene i medlemslandene, samt presidentene i Europakommisjonen og Europaparlamentet. Lisboa-traktaten av 2009 innførte at rådet skal ledes av en president som velges for to og et halvt år med mulighet for gjenvalg en gang, istedenfor den tidligere halvårlige rotasjonen av lederskapet. President fra 2009-2014 er Herman van Rompuy. Frem til 2003 ble toppmøtene holdt i formannslandet, men har siden normalt hatt tilhold i Brussel.
Ministerrådet (rådet)
Ministerrådet består av et regjeringsmedlem fra hvert medlemsland, enten utenriksministeren eller en fagstatsråd. Medlemmene representerer sine hjemland og ikke Unionen. Sammen med Parlamentet er Rådet EUs lovgivende organ. I sine ulike konstellasjoner møtes ministerrådet flere ganger i uken. Konsensus er den mest brukte metoden for å fatte beslutninger. De ganger votering skjer er det ved kvalifisert flertall i en kombinasjon av rådsstemmer og samtykke fra land med en minste andel av EUs befolkning. (Se nærmere om dette under Den europeiske union – Antall stemmer i ministerrådet og mandater i Europaparlamentet.) Ministerrådet holder sine møter i Brussel og i Luxembourg. Formannskapet skifter halvårlig mellom medlemslandene.
Europakommisjonen
Kommisjonen er EUs saksforberedende og utøvende organ, dens «regjering». Kommisjonen har en sentral rolle i lovgivningsprosessen, idet den har enerett til å legge frem lovforslag, som presenteres samtidig for Parlamentet og Rådet. Kommisjonen har også ansvar for å overvåke at medlemslandene etterlever de vedtak som er fattet i fellesskap. Den skal ha EU-fellesskapets interesser som siktemål og arbeide uavhengig i forhold til det enkelte medlemslands interesser. Kommissærene har ansvaret for de forskjellige sektorer av EUs virksomhet (økonomi, landbruk, miljø, i alt mer enn 30 generaldirektorater eller «departementer» med i alt ca. 20 000 fast ansatte). Kommisjonen har sete i Brussel. Kommissærene utnevnes av medlemslandene i nært samarbeid med presidenten, som fordeler porteføljene. Kommisjonen må godkjennes av Europaparlamentet. Kommisjonen har en funksjonstid på fem år og presidenten velges av Det europeiske råd. Antallet kommissærer er 27 frem til 1.november 2014 og skal deretter reduseres. (Se tabell over presidentene i kommisjonen.)
Europaparlamentet
Europaparlamentet er EUs eneste folkevalgte organ og har, i forbindelse med
integrasjonsprosessen og traktatendringer, fått stadig mer reell makt. Opprinnelig hadde Parlamentet bare rådgivende myndighet. Idag er Parlamentet, sammen med Rådet, EUs lovgivende organ og består av representanter direkte valgt fra de enkelte medlemsland. Parlamentet har økt mandattallet i takt med antall medlemsland. Fra valget i 2009 er det 736, og fra valget i 2014 blir det 750 mandater. Disse er fordelt etter folketallet, men med en tilleggskvote for små land. (For fordelingen mellom medlemslandene, se
Den europeiske union – Antall stemmer i ministerrådet og mandater i Europaparlamentet.) Etter valgene til parlamentet i juni 2009 er partigruppen av konservative og kristeligdemokratiske partier den største grupperingen i Parlamentet med 265 representanter, mens de sosialdemokratiske partiene har 184 representanter. Den liberale blokken har 84, mens de grønne og venstregruppene har hhv. 55 og 35 representanter.
Parlamentet har beslutningsmyndigheten i lovsaker, godkjenner EUs budsjetter og er kontrollinstans for Kommisjonen. Videre har det til oppgave å godkjenne nye medlemsland og traktater med tredjeland. Sakene forberedes i fagkomiteer, og alle typer plenumsvedtak fattes med simpelt flertall. Parlamentsmedlemmene er gruppert etter partitilhørighet, ikke etter hjemland. Møtene holdes i Strasbourg og Brussel.
Domstolen
Domstolen (EF-domstolen) har sete i Luxembourg, og har én dommer fra hvert medlemsland, utpekt av regjeringene i fellesskap for seks år ad gangen. Dommerne velger en president i sin midte, og assisteres av en stab på ni generaladvokater. Som EUs høyeste juridiske organ kan domstolen avgjøre alle typer tvister som gjelder EUs traktater og regelverk, men er ingen straffedomstol. Dens myndighetsområde omfatter både land, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Avgjørelsene fattes ved flertallsvedtak og er umiddelbart bindende for medlemslandene.
Opprettelsen av EU har røtter tilbake til Den europeiske kull- og stålunionen. Planen for denne ble utformet 1950. Den tok sikte på å legge hele den ...
Les mer
1Det gjenforente Tyskland fra 1990
Les mer
Antall etter valget 2009, der antallet mandater i Europaparlamentet ble redusert fra 785 til 736. Fra valget i 2014 blir mandattallet på ny oppjuste ...
Les mer
Anbefalte lenker