EUs kompetanser

Kompetanse er et av orden som på EU-språket har en litt annen betydning enn det vi vanligvis er vant til. Innenfor EU innebærer kompetanse ”rett til å bestemme politiske tiltak innenfor et gitt område”. Når det gjelder fordelingen av kompetanse mellom EU og medlemsstatene, er det tre hovedkategorier av rettsakter, det vil si lovgivende handlinger:

• Enekompetanse omfatter områder hvor kun EU kan lage regelverk og rettslig bindene rettsakter.
• På områder under delt kompetanse kan både EU og medlemsstatene gi regelverk og vedta rettslig bindende rettsakter. Men medlemsstatene kan kun utøve sin myndighet på et gitt område, dersom EU har valgt ikke å gjøre det.
• Samordnende eller koordinerende kompetanse kommer i to utgaver:
  • Den første omfatter politikkområder der medlemslandene skal koordinere sine politiske tiltak – for eksempel innenfor økonomisk politikk og sysselsetting. Her er det Rådets hovedansvar å vedta overordnede retningslinjer, og EUs oppgave å foreslå felles tiltak.
  • I tillegg har EU på enkelte områder mulighet til å sette i gang tiltak for å samordne og støtte medlemsstatenes egen politikk – uten på noen måte å erstatte medlemmenes myndighet. Rettsakter som vedtas på disse områdene ”skal ikke medføre harmonisering av medlemsstatenes lover eller forskrifter” (Artikkel 2(5), TFEU).

Dessuten finnes det områder hvor EU har svært begrenset kompetanse – dette gjelder særlig den Felles Sikkerhets- og Utenrikspolitikken.

Unionen har enekompetanse på følgende områder:

• tollunionen
• fastsettelse av de konkurranseregler som er nødvendige for det indre markeds skal virke etter sin hensikt
• penge- og valutapolitikken for de medlemsstater som har euro som sin valuta,
• bevaring av biologiske ressurser i haven under den felles fiskeripolitikk,
• felles handelspolitikk

Unionen har også enekompetanse til å inngå internasjonale avtaler under spesifikke forutsetninger (Artikkel 3(2), TFEU).

Unionen har delt kompetanse med medlemslandene på følgende områder:

• det indre marked
• sosialpolitikken, med hensyn til de aspekter som er fastsatt i denne traktat,
• økonomisk, sosial og territoriell utjevning,
• landbruk og fiskeri, unntatt bevaring av biologiske ressurser i havet,
• miljø,
• forbrukervern,
• transport,
• transeuropeisk nett,
• energi,
• område for frihet, sikkerhet og rettferdighet,
• felles sikkerhetsutfordringer på folkehelseområdet, med hensyn til de aspekter som er fastsatt i denne traktat.

I tillegg deler EU og medlemslandene myndighet innenfor forskning, teknologisk utvikling og romfart (Artikkel 4(3), TFEU) og på områdene utviklingssamarbeid og humanitær bistand (Artikkel 4(4), TFEU).

Unionen har koordinerende kompetanse på følgende områder:

• økonomisk politikk
• sysselsettingspolitikk
• sosialpolitikk (kan koordineres)

Områder der EU kan støtte, koordinere eller supplere medlemslandenes tiltak:

• vern og forbedring av menneskers helse,
• industri,
• kultur,
• turisme
• utdanning, yrkesopplæring, ungdom og idrett,
• katastrofeberedskap,
• forvaltningssamarbeid.