EUs kompetanser er den varierende grad av rett som Den europeiske union (EU) har til å bestemme politiske tiltak innenfor forskjellige områder.

Når det gjelder fordelingen av kompetanse mellom EU og medlemsstatene, er det tre hovedkategorier av rettsakter, det vil si lovgivende handlinger:

Enekompetanse omfatter områder hvor kun EU kan lage regelverk og rettslig bindende rettsakter.

EU har enekompetanse på følgende områder:

  • Tollunionen
  • Fastsettelse av de konkurranseregler som er nødvendige for det indre markeds skal virke etter sin hensikt
  • Penge- og valutapolitikken for de medlemsstater som har euro som sin valuta
  • Bevaring av biologiske ressurser i havet under den felles fiskeripolitikk;
  • Felles handelspolitikk

Unionen har også enekompetanse til å inngå internasjonale avtaler under spesifikke forutsetninger (Artikkel 3(2), TFEU). Et eksempel er EUs avtaler om salg og kjøp av landbruksprodukter med Norge.

På områder under delt kompetanse kan både EU og medlemsstatene gi regelverk og vedta rettslig bindende rettsakter. Medlemsstatene kan kun utøve sin myndighet på et gitt område dersom EU har valgt å ikke gjøre det.

EU har delt kompetanse med medlemslandene på følgende områder:

  • Det indre marked
  • Sosialpolitikken, med hensyn til de aspekter som er fastsatt i traktaten TFEU
  • Økonomisk, sosial og territoriell utjevning
  • Landbruk og fiskeri, unntatt bevaring av biologiske ressurser i havet
  • Miljø
  • Forbrukervern
  • Transport
  • Transeuropeisk nett (eksempel: nettkabler, energikabler)
  • Energi
  • Område for frihet, sikkerhet og rettferdighet
  • Felles sikkerhetsutfordringer på folkehelseområdet, med hensyn til de aspekter som er fastsatt i denne traktaten

I tillegg deler EU og medlemslandene myndighet innenfor forskning, teknologisk utvikling og romfart (Artikkel 4(3), TFEU) og på områdene utviklingssamarbeid og humanitær bistand (Artikkel 4(4), TFEU).

Samordnende eller koordinerende kompetanse kommer i to typer:

1. Den første omfatter politikkområder der medlemslandene skal koordinere sine politiske tiltak, for eksempel innenfor økonomisk politikk og sysselsetting. Her er det Rådets hovedansvar å vedta overordnede retningslinjer, og EUs oppgave å foreslå felles tiltak.

EU har koordinerende kompetanse på følgende områder:

  • økonomisk politikk
  • sysselsettingspolitikk
  • sosialpolitikk (kan koordineres)

2. I tillegg har EU på enkelte områder mulighet til å sette i gang tiltak for å samordne og støtte medlemsstatenes egen politikk, uten å erstatte medlemmenes myndighet. Rettsakter som vedtas på disse områdene «skal ikke medføre harmonisering av medlemsstatenes lover eller forskrifter.» (Artikkel 2(5), TFEU)

Områder der EU kan støtte, koordinere eller supplere medlemslandenes tiltak:

  • Vern og forbedring av menneskers helse
  • Industri
  • Kultur
  • Turisme
  • Utdanning, yrkesopplæring, ungdom og idrett
  • Katastrofeberedskap
  • Forvaltningssamarbeid

Det finnes også områder hvor EU har svært begrenset kompetanse – dette gjelder særlig EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette omfatter ikke en egen kategori kompetanse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.