Ratifikasjon vil si at en stat forplikter seg til å følge, og dermed blir part til, en folkerettslig (mellomstatlig) avtale. Det kan dreie seg om en traktat, en konvensjon, en pakt, eller en annen form for folkerettslig avtale.

Gjennom ratifikasjon blir staten folkerettslig forpliktet til å overholde de forpliktelser som følger av den aktuelle avtalen, for eksempel en internasjonal menneskerettskonvensjon. Dersom staten ikke overholder sine forpliktelser etter en konvensjon som den er part til, gjør den seg skyldig i konvensjonsbrudd.

Inngåelsen av folkerettslige avtaler foregår vanligvis i flere ledd. Dette har blant annet sammenheng med at de fleste land har egne regler for hvilke skritt som må tas nasjonalt før landet blir part til en folkerettslig avtale.

Å signere en folkerettslig avtale og å ratifisere en folkerettslig avtale er to ulike ting, selv om begge deler er handlinger som finner sted på den internasjonale arena. At et land signerer en folkerettslig avtale er først og fremst et politisk uttrykk for at man støtter det som står i avtalen. Ved å signere gir landets politiske ledelse uttrykk for at den har til hensikt å iverksette skritt nasjonalt som skal lede frem til ratifikasjon. Selve ratifikasjonen – den forpliktende handling – finner gjerne sted på et senere tidspunkt.

I Norge følger det av Grunnloven § 26 at Stortinget må samtykke blant annet ved inngåelse av traktater av særlig viktighet. Slikt samtykke blir gjerne innhentet etter at den aktuelle avtale er signert og er en forutsetning for at ratifikasjon skal kunne finne sted.

De prosedyrer som er etablert nasjonalt for tidsrommet mellom signering og ratifikasjon gir den enkelte stat en ekstra mulighet til se nærmere på hva som vil bli konsekvensene av å bli part til en folkerettslig avtale. I denne fasen kan mulige problematiske aspekter ved avtalen bli avdekket. Dette kan eventuelt føre til at det på den nasjonale arena oppstår motstand mot å bli konvensjonspart. I så fall vil det kunne oppstå en situasjon med sprik mellom det som kommuniseres internasjonalt og det som kommuniseres nasjonalt. I praksis etterfølges ikke alltid signering av ratifikasjon.

En ratifikasjon må være ubetinget, med mindre traktaten uttrykkelig tillater ratifikasjon med forbehold. Ratifikasjon med forbehold vil si at den aktuelle stat ratifiserer avtalen, samtidig som den identifiserer lovgivning i den interne rett som ville ha vært i strid med avtalen dersom et forbehold ikke ble tatt.  Et forbehold kan trekkes tilbake. Det kan uansett ikke tas forbehold som er uforenlig med en avtales formål og mål. Av denne grunn er generelt utformede forbehold problematiske. Et eksempel på dette er forbehold om at individers rettigheter etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner må vike dersom det oppstår konflikt med kulturelle og religiøse normer og praksiser. 

Wien-konvensjonen om traktatretten av 23. mai 1969 omhandler et bredt spekter av spørsmål som aktualiseres av folkerettslige avtaler. Norge har ikke ratifisert Wien-konvensjonen og er dermed ikke konvensjonspart, men en rekke av konvensjonens bestemmelser antas å gi uttrykk for folkerettslig sedvanerett som også Norge er forpliktet til å følge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.