ratifikasjon

At et land signerer en folkerettslig avtale er først og fremst et politisk uttrykk for at man støtter det som står i avtalen. Ved å signere, gir landets politiske ledelse uttrykk for at den har til hensikt å iverksette skritt nasjonalt som skal lede frem til ratifikasjon. Selve ratifikasjonen – den forpliktende handlingen – finner gjerne sted på et senere tidspunkt.

I tidsrommet mellom signering og ratifikasjon får den enkelte stat en ekstra mulighet til se nærmere på hva som vil bli konsekvensene av å bli part til en folkerettslig avtale. I denne fasen kan mulige problematiske aspekter ved avtalen bli avdekket. Dette kan eventuelt føre til at det på den nasjonale arenaen oppstår motstand mot å bli konvensjonspart. I så fall vil det kunne oppstå en situasjon med sprik mellom det som kommuniseres internasjonalt og det som kommuniseres nasjonalt. I praksis etterfølges ikke alltid signering av ratifikasjon.

I Norge følger det av Grunnloven § 26 at Stortinget må samtykke, blant annet ved inngåelse av traktater av særlig viktighet. Slikt samtykke blir gjerne innhentet etter at den aktuelle avtalen er signert, og samtykket er en forutsetning for at Norge skal kunne ratifisere avtalen.

Ratifikasjonen er den forpliktende handlingen. En ratifikasjon må være ubetinget, med mindre traktaten uttrykkelig tillater ratifikasjon med forbehold.

Ratifikasjon med forbehold vil si at den aktuelle stat ratifiserer avtalen, samtidig som den identifiserer lovgivning i den interne rett som ville ha vært i strid med avtalen dersom et forbehold ikke ble tatt. Et forbehold kan trekkes tilbake. Det kan uansett ikke tas forbehold som er uforenlig med en avtales formål og mål. Av denne grunn er generelt utformede forbehold problematiske. Et eksempel på dette er forbehold om at individers rettigheter etter internasjonale menneskerettighetskonvensjoner må vike dersom det oppstår konflikt med kulturelle og religiøse normer og praksiser.