Lisboatraktaten

Møtedeltakerne foran Jeronimos-klosteret i Lisboa etter signeringen av Lisboa-traktaten 13. desember 2007.
Lisboatraktaten Archiwum Kancelarii Prezydenta RP. Gnu FDL

Lisboatraktaten er en traktat som fastlegger dagens organisering av Den europeiske union (EU). Den trådte i kraft 1. desember 2009 og medførte en rekke endringer av henholdsvis Traktaten om Den europeiske union (Maastricht-traktaten eller «EU-traktaten», med senere endringer) og Traktaten om Det europeiske fellesskap (Roma-traktaten eller «EF-traktaten», med senere endringer).

Faktaboks

Også kjent som
Traktaten om endring av Traktaten om den europeiske union og Traktaten om Det europeiske fellesskap, undertegnet i Lisboa den 13. desember 2007 (uoffisiell norsk oversettelse);
Reformtraktaten

Med Lisboa-traktaten ble Det europeiske fellesskap (EF) fusjonert inn i Den europeiske union (EU), og EF-traktaten endret navn til Traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV).

Selve Lisboa-traktaten er et omfattende og tungt tilgjengelig dokument som angir en lang rekke større og mindre endringer i teksten i de gamle traktatene. Den norske oversettelsen som Utenriksdepartementet har utgitt under navnet «EUs Lisboa-traktat» inneholder betegnende nok ikke traktatens tekst, men istedet de to reviderte traktatene slik de ser ut etter endringene. Det er også slik Lisboa-traktaten vanligvis omtales i det offentlige ordskiftet, både i Norge og i EUs medlemsland. Formelt er det likevel ikke riktig å bruke Lisboa-traktaten som en fellesbetegnelse på TEU og TEUV.

Lisboatraktaten må sees i sammenheng endret EUs såkalte forfatningstraktaten fra 2004 (Traktaten om en forfatning for Europa). Forfatningstrakten ble forkastet av folkeavstemninger i Frankrike og Nederland i 2005. Mye av innholdet fra forfatningstraktaten gjenfinnes i Lisboatraktaten, men ikke de mer symbolske endringene som ble oppfattet som et steg i retning av en føderal statsdannelse (som forfatningstraktatens artikkel I-8 om EUs flag, hymne, motto, mv.)

Hovedpunktene i Lisboatraktaten

Ministerrådet kan nå fatte langt de fleste av sine avgjørelser med kvalifisert flertall, noe som betyr at medlemslandene bare unntaksvis har vetorett.

Kravene til kvalifisert flertall ble endret, slik at det nå er tilstrekkelig at 15 av 28 medlemsland stemmer for, men bare dersom de samtidig representerer minst 65 prosent av EUs befolkning.

Det europeiske råd ble etablert som en egen institusjon, som erstatning for de tidligere uformelle toppmøtene mellom medlemslandenes stats- og regjeringssjefer. Det europeiske råd ledes av en president som velges for to og et halvt år. Foruten presidenten består rådet av medlemslandenes stats- og regjeringssjefer og presidenten for EU-kommisjonen. Det europeiske råd må ikke forveksles med ministerrådet, som er en separat EU-institusjon. Det europeiske råd spiller en sentral rolle i valget av EU-kommisjonens president og oppnevningen av EUs høyerepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk (EUs «utenriksminister»)

Det ble opprettet en stilling som utenrikspolitisk koordinator – EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Betegnelsen «utenriksminister» ble vraket etter motstand fra blant annet Storbritannia, og medlemslandene beholdt langt på vei beholde vetoretten i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Høyrepresentaten er både formann i Ministerrådet for utenrikssaker og en av Kommisjonens visepresidenter, noe som er ment å bedre sammenhengen i EUs opptreden i internasjonale fora. Det ble samtidig opprette en egen utenrikstjeneste – European External Action Service (EEAS).

Europaparlamentet fikk mer makt ved at ny EU-lovgivning (forordninger og direktiver) nå i langt de fleste tilfeller må vedtas av paralementet og Ministerrådet i fellesskap. Parlamentet har også styrket sin innflytelse over valget av EU-kommisjonens president og øvrige medlemmer, på bekostning av medlemsstatenes stats- og regjeringssjefer.

Sammensetningen av parlamentet ble endret. Den er degressivt proporsjonal, med minst seks og maksimalt 96 representanter per medlemsland. Det totale antallet representanter er nå 751, hvorav Danmark og Finland her 13 hver og Sverige har 20. De små medlemslandene har langt flere plasser i parlamentet enn deres folketall isolert sett skulle tilsi, men likevel slik at de små medlemsstatene er forholdsmessig dårligere representert i parlamentet enn i tilfeller hvor Ministerrådet treffer vedtak med kvalifisert flertall.

EUs pakt om grunnleggende rettigheter ble rettslig bindende, med samme rang som traktatene selv. Som en konsekvens av dette har pakten langt på vei fortrengt Den europeiske menneskerettskovensjonen (EMK) som EU-domstolens foretrukne rettsgrunnlag i saker som reiser spørsmål om grunnleggende rettigheter.

Nasjonalforsamlingene i medlemslandene fikk en større rolle som kontrollører av Kommisjonens forslag til ny EU-lovgivning er i tråd med nærhetsprinsippet. EU har bare myndighet til å treffe tiltak dersom og så langt målsettingene ikke kan nås av medlemsstatene selv på sentralt, regionalt eller lokalt plan.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg