Møtedeltakerne foran Jeronimos-klosteret i Lisboa etter signeringen av Lisboa-traktaten 13. desember 2007.

Lisboatraktaten Archiwum Kancelarii Prezydenta RP. Gnu FDL

Lisboatraktaten er en traktat inngått mellom alle medlemslandene i EU og utgjør grunnlaget for EU-samarbeidet. Lisboatraktaten endret Maastrichtavtalen og Romatraktaten, og disse fikk samtidig nye navn, henholdsvis Traktaten om den europeiske union (TEU) og Traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV). Det er disse to reviderte traktatene som til sammen utgjør EUs styrings- og rettsgrunnlag etter at Lisboatraktaten trådte i kraft 1. september 2009.

Når Lisboatraktaten presenteres for publikum er det de to reviderte traktatene TEU og TEUV, man viser til. Lisboatraktatens egentlige tekst er imidlertid utformet som en endringslov og fastlegger hvordan Maastrichtavtalen og Romatraktaten skal endres. Denne teksten er svært teknisk og ikke ment for publikum.

Ministerrådet fatter nå sine vedtak med dobbelt flertall. For å fatte vedtak må et forslag ha støtte av minst 55 % av medlemslandene, som må representere minst 65 % av EUs befolkning.

Antallet EU-kommisærer i Europakommisjonen fastholdes til én kommisær fra hvert medlemsland (28 per 2018). I forslaget til Lisboatraktaten skulle antallet kommisærer reduseres til 15 med en rotasjonsordning fra 2014. Forslaget falt etter veto fra Irland, og man videreførte den opprinnelige ordningen med en kommisær per medlemsland.

Flertallsavgjørelse ble innført i en lang rekke nye saker, mens vetoadgangen ble redusert. Storbritannia fikk en omfattende reservasjonsadgang.

Det europeiske råd (EU-toppmøtene) ble en fast institusjon, ledet av en president som velges for to og et halvt år. Fortsatt halvårlig, roterende formannskap, men bare for «vanlige» ministermøter (ikke toppmøter).

Det ble opprettet en stilling som utenrikspolitisk koordinator – «Høy representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk» – til å opptre på EUs vegne i internasjonale fora. Storbritannia nedla veto mot betegnelsen «utenriksminister», og medlemslandene fikk beholde vetoretten i utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Europaparlamentet fikk med Lisboatraktaten mer reell makt. Også nasjonalforsamlingene i hvert enkelt land har økt sin makt i forholdet til EU.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.