Tre av EUs institusjoner er sentral for beslutningsprosessen: Kommisjonen har initiativrett og overvåker iverksettingen av EUs politiske tiltak. Rådet og Europaparlamentet er begge lovgivere som kan endre, godta eller forkaste Kommisjonens forslag.

Alle Kommisjonens forslag baserer seg på et rettslig grunnlag, det vil si én eller flere spesifikke traktatsartikler. Artiklene er ordnet etter politikkområde og bestemmer hvilke beslutningsprosedyrer som skal følges. Ofte havner medlemslandene og EUs institusjoner i konflikt over hvilke(n) traktatsartikkel som skal ligge til grunn for en gitt beslutning. Grunnen er at valg av artikkel blant annet bestemmer hvorvidt en beslutning skal fattes enstemmig eller ved bruk av kvalifisert flertall. I tillegg bestemmer den i hvilken grad Europaparlamentet skal ta del i beslutningsprosessen.

Det er i hovedsak tre beslutningsprosedyrer i EU. Mellomstatlige beslutningsformer brukes hovedsakelig innenfor den Felles Utenriks- og Sikkerhetspolitikken, den åpne metoden for koordinering benyttes gjerne på områder der EU har samordnende kompetanse slik som sysselsetting, mens det som gjerne omtales som ”the Community Method” anvendes på de fleste andre politikkområder. "The Community Method" innebærer i all hovedsak at Kommisjonen tar initiativ, Rådet og Europaparlamentet er lovgivere, og beslutninger vedtas ved kvalifisert flertall. Dette regnes som den klassiske og mest vanlige beslutningsmåten i EU. Med iverksettingen av Lisboatraktaten blir alle beslutningers som vedtas med kvalifisert flertall i Rådet behandlet gjennom den ordinære regelverksprosedyren. I alt 85 politikkområder faller innunder denne prosedyren.

Den ordinære regelverksprosedyren begynner med et forslag fra Kommisjonen – enten en forordning eller et direktiv. Selv om Kommisjonen i all hovedsak er den eneste av EUs institusjoner som har formell initiativrett, kan både Parlamentet og Rådet anmode Kommisjonen om å legge frem et forslag på et gitt område. I tillegg etablerte Lisboatraktaten det europeiske borgerinitiativet. Dersom én million borgere fra minst syv medlemsland ber om det, skal Kommisjonen legge frem et forslag i tråd med initiativet. Deretter går forslaget videre til Europaparlamentet hvor det blir behandlet i den ansvarlige fagkomiteen og i de politiske partigruppene, og siden blir fremlagt for Europaparlamentet i plenum. Her kan parlamentet velge å godta forslaget, eller gjøre endringer (amendments). Etter å ha vært i parlamentet blir forslaget så behandlet i Rådet som enten kan godta parlamentets endringsforslag – noe som betyr at rettsakten vedtas – eller sende forslaget tilbake til parlamentet til andre lesning. Forhandlinger mellom Rådet og Europaparlamentet sørger for at det store flertallet av EUs rettsakter vedtas i første runde (første lesning). Når parlamentet legger frem sine endringer i plenum er dette derfor endringer som Rådet allerede har sagt seg enig i. Fra et demokratisk perspektiv er dette problematisk fordi sentrale deler av den politiske prosessen går bak lukkede dører.

Dersom Rådet ikke godtar alle endringer fra Europaparlamentet, beslutter det et felles standpunkt, som så går tilbake til Europaparlamentet til en andre lesning. Her beslutter parlamentet hvorvidt det godtar Rådets endringer – noe som betyr at rettsakten vedtas. I motsatt tilfelle sender det forslaget tilbake til Rådet nok en gang, med forslag til endringer. Igjen kan Rådet velge å godta Parlamentets endringer – noe som betyr at rettsakten vedtas – eller ikke. I de (få) tilfellene der Rådet og Parlamentet ikke har klart å komme til enighet etter andre lesning, iverksettes en forliksprosedyre (conciliation procedure). Da megles det mellom partene for å forsøke å komme frem til en felles løsning – innenfor en periode på seks uker.

De mellomstatlige beslutningsprosesser involverer de overnasjonale institusjonene i liten grad. Det er særlig den Felles Utenriks- og Sikkerhetspolitikken (FUSP) som er underlagt mellomstatlige beslutningsprosedyrer. Dette innebærer blant annet at Kommisjonen ikke har samme retten til å legge frem forslag til politiske tiltak – denne funksjonen er overført Høyrepresentanten for utenrikssaker, i tillegg til at medlemsstatene selv tar initiativ. Europaparlamentet skal holdes informert og konsulteres, men gitt at det ikke er noen form for lovgivning innenfor FUSP, er parlamentet svakt sammenlignet med andre politikkområder. I tillegg fatter Rådet – i all hovedsak – beslutninger ved enstemmighet innenfor FUSP.

Også EUs samordnende prosedyrene skiller seg fra den ordinære regelverksprosedyren. Den mest formaliserte av disse er den åpne metoden for koordinering ("Open Method of Coordination", eller OMC). Ulike former for samordningsprosesser var lenge vanlige innfor EUs økonomiske politikk, men det var ikke før på midten av 1990-tallet at samordningstilnærmingen spredte seg til andre politikkområder. Under Lisboatoppmøtet i 2000, besluttet det Europeiske Rådet at den åpne metoden for koordinering som kjernen i Lisboaprosessen – EUs mål om å bli den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsdrevne økonomien innen 2010. Målet med den åpne metoden for koordinering er ikke å harmonisere politikken i medlemsstatene, og heller ikke å overføre ytterligere kompetanse til EU. Mens brede mål og påfølgende indikatorer er definert på europeisk nivå, står medlemsstatene fritt til å velge hvordan de skal nå dem. Den åpne metode for koordinering består av følgende hovedelementer: Først fastsetter Rådet felles målsetninger, det utarbeides ulike former for måleverktøy for det som ønskes oppnådd, deretter sammenlignes medlemslandene i en ”benchmarking”-prosess.

Når det gjelder EUs utenrikspolitikk, har EU lenge vært kritisert for ikke å utrette nok – gitt en forventning om at medlemsstatene samlet bør være i stand til å handle som en stormakt. Den åpne metoden for koordinering (OMC) har hatt blandede resultater. Den ble presentert som en ”ny” form for beslutningstaking i EU som skulle løse utfordringer som lå utenfor EUs traktatsrammeverk eller som var særlig sensitive for medlemsstatene. Studier viser imidlertid, f.eks. innenfor utdannings- og forskningssektoren, at selv om metoden ledet til læring, var det få konkrete resultater å vise til fordi koordinering er frivillig. Et annet funn er at beslutningsprosessene innenfor OMC likevel ble preget av etablerte prosedyrer for saksbehandling og eksisterende EU-institusjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.