EU-kommisjonen, eller Europakommisjonen, er et av styringsorganene i EU, ved siden av Rådet (tidligere Ministerrådet), Europaparlamentet, Domstolen og Det europeiske råd.

Kommisjonen har som oppgave å forberede saker og stille forslag til Rådet og Parlamentet, men har også en betydelig egen vedtaksmyndighet. Dessuten er det Kommisjonens oppgave å overvåke at all EU-lovgivning overholdes av medlemslandene.

Kommisjonen har sentrale oppgaver som EUs utøvende myndighet. Oppgavene har også utviklet seg over tid gjennom både traktatsendringer, gjennom stadig utvidelse av EUs oppgaver, og gjennom det vi kan kalle uformell 'oppgave-ekspansjon'.

En av de viktige oppgavene til Kommisjonen er å sette dagsorden. Faktisk har Kommisjonen traktatfestet enerett til å gjøre dette, selv om det i praksis ofte også er andre instanser som bidrar til å forme Kommisjonens dagsorden.

EU-kommisjonen skiller seg fra andre internasjonale organisasjoner og byråkratier ved at den har en mye større evne til selv å iverksette vedtak. Særlig er dette knyttet til oppgaven å iverksette vedtak som Rådet og Europaparlamentet har fattet sammen. I praksis er Kommisjonen likevel i stor grad avhengig av nasjonale myndigheter når vedtak skal settes ut i livet, og legger føringer i direkte dialog og kontakt med nasjonale direktorater.

Kull- og stålunionens forløper til EU-kommisjonen var The High Authority under ledelse av Jean Monnet (1952–1957). Kommisjonen ble etablert i 1957 under ledelse av president Walter Halstein (1957–1967). Hallstein hadde klare ideer om hvordan Kommisjonen skulle organiseres helt fra starten: Han ønsket en sterk og hierarkisk administrasjon. Den ble inndelt i ni sektorer kalt generaldirektorater (DGer), nummerert fra I til IX.

Walter Hallstein var opptatt av at Kommisjonen skulle være uavhengig både med hensyn til rekruttering av tjenestemenn og i den daglige virksomheten. Uavhengighet skulle likevel ikke være ensbetydende med at Kommisjonen skulle være politisk nøytral.

Den største reformen Kommisjonen har gjennomgått har vært økt makt til presidenten gjennom en styrking av presidentens rolle innad i kollegiet. Jean-Claude Juncker tok denne ambisjonen ett skritt videre ved å etablere visepresidenter som rapporterer direkte til ham. Dette betyr at 'ordinære' kommissærer ikke lenger rapporterer direkte til presidenten, men må gå veien om visepresidenten(e) for å få gjennomslag for egne saker i kollegiet.

Beslutninger i Kommisjonen fattes kollegialt, ved at samtlige 28 kommissærer – inkludert presidenten – søker å oppnå konsensus. Det er kun saker som ikke oppnår enighet på lavere nivå som havner på kollegiets dagsorden. Dersom kollegiet ikke oppnår konsensus kan man gå til votering, hvor alle kommissærene har én stemme hver og hvor simpelt flertall er tilstrekkelig for å fatte vedtak. Ettersom kollegiet opererer etter prinsippet om kollegialitet, står alle kommissærene ansvarlige for alle vedtak.

Til tross for Walter Halsteins visjon om en lite hierarkisk Kommisjon bemannet av tjenestemenn på midlertidige kontrakter, omfatter dagens Kommisjon over 35 000 tjenestemenn, de fleste ansatt på livslange kontrakter. Delt på antall DGer, er det om lag 300 tjenestemenn per DG. Den administrative kapasiteten til Kommisjonen, målt etter antall ansatte, har økt gradvis gjennom 60 år.

Periode President
1958–1967 Walter Hallstein, Tyskland
1967–1970 Jean Rey, Belgia
1970–1972 Franco Maria Malfatti, Italia
1972–1973 Sicco Mansholt, Nederland
1973–1976 François-Xavier Ortoli, Frankrike
1977–1980 Roy Jenkins, Storbritannia
1981–1984 Gaston Thorn, Luxembourg
1985–1994 Jacques Delors, Frankrike
1995–1999 Jacques Santer, Luxembourg
1999–2004 Romano Prodi, Italia
2004–2014 José Manuel Durão Barroso, Portugal
2014– Jean-Claude Juncker, Luxembourg

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.