Sprengstoff, høyeksplosiv (se eksplosiv) i fast eller flytende form. Ved detonasjon omsettes sprengstoff til varme og gass uten tilførsel av stoff eller energi.

Sprengstoff virker på to måter. Først ved at det høye detonasjonstrykket setter i gang en sjokkbølge i omgivelsene. Ved sjokkbølgens forplantning gjennom luft, vann, jord eller fjellgrunn oppnås en fjernvirkning, ligger sprengstoffer an mot et fast materiale, f.eks. fjell eller stål, har det knusende virkning i en viss omkrets (brisant virkning). For det andre vil gassene som dannes utvide seg og utføre et mekanisk arbeid. Splinter, biter og fragmenter kastes utover, i noen tilfeller med svært stor hastighet. Denne brytende virkningen er i høy grad ønsket i sprenggranater, mens utkast oftest må begrenses ved kommersielle sprengninger (se sprengning).

Sprengstoff brukes bl.a. ved bergbrytning i forbindelse med gruvedrift, veibygging og bygg og anlegg. Det har en lang rekke anvendelser i våpen. Industrielt brukes det bl.a. i visse former for herding, sveising og nagling.

Primære sprengstoffer, initialsprengstoffer, brukes i initieringsmidler som sprenghetter og brannrør for å sette i gang detonasjonen av de sekundære (alminnelige) sprengstoffene.

Det finnes mange kjemiske forbindelser med sprengstoffegenskaper. Til et brukbart sprengstoff stilles strenge krav når det gjelder kjemisk stabilitet, lagringsevne, vannbestandighet, flyktighet, giftighet, følsomhet overfor varme, slag og sjokk, initierbarhet, produserbarhet, råvaretilgang og pris. Bare noen få sprengstoffer har funnet praktisk anvendelse i sin rene form (bl.a. TNT, tetryl, pentritt). Oftest blandes forskjellige eksplosive og ikke-eksplosive stoffer for å få optimale egenskaper.

Det første sprengstoff som ble tatt i praktisk bruk (1864) var nitroglyserin. Den såkalte sprengoljen ble helt rett i borehullet, og initiering ble foretatt med primitive midler. Et forbedret sprengstoff ble oppnådd først ved at sprengoljen ble oppsugd i et inert eller brennbart stoff, se dynamitt. Det beste bindemiddelet viste seg å være et annet eksplosiv, nemlig cellulosenitrat. Den sprenggelatinen som dannes, er vannfast og formbar, og kan tynnes ut med nitrat/brenseltilsatser. Etter mer enn 100 års bruk er typen fortsatt uovertruffen for generelle sprengningsformål, spesielt ved små diametre. Nitroglyserin brukes også for sensitering av ufølsomme ammoniumnitrat-sprengstoffer.

TNT har hittil vært det dominerende militære sprengstoffet. Sprengstoffet kan også granuleres og brukes i løs form, eventuelt presses. TNT brukes gjerne som bindemateriale for kraftigere og mer følsomme sprengstoffer, f.eks. heksotol, en blanding av 60 % heksogen og 40 % TNT.

Ammoniumnitrat, bokstavkode AN, er det svakeste av de sekundære sprengstoffene og har også den laveste detonasjonshastigheten. Det er så vanskelig å initiere at man ofte ikke regner det som sprengstoff. Vanligvis brukes mindre mengde TNT eller nitroglyserin, og ekstra tilsats av brennbart stoff. Ammoniumnitrat-sprengstoffene er pulverformige, håndteringssikre og billige. Svakheten er først og fremst lav vannbestandighet.

Porøse AN-korn (såkalte «prills») kan suge opp olje. 6 % olje gir oksygenbalanse og sprengstoffet ANFO (fra ammonium nitrate/fuel oil). Dette er svært håndteringssikkert og kan fremstilles på bruksstedet. Initieringen krever spesielle forsterkerladninger.

Også mettet vannløsning av AN er brukt som sprengstoff i såkalt slurry. TNT og aluminium-pulver blandes her inn sammen med overskudd av krystallinsk AN. Også slurry blir i stor grad fremstilt på bruksstedet.

Høyverdige sprengstoffer som pentritt, heksogen og oktogen er altfor følsomme for praktisk bruk. Hvert enkelt korn må dekkes av en flegmatiserende hinne f.eks. av voks. Det inerte stoffet minsker eksplosjonsvarmen, men detonasjonshastigheten påvirkes lite. Et viktig produkt er plastiske sprengstoffer som kan være formbare ned til ca. −50 °C.

Dyno Nobel ASA produserer de rene sprengstoffene nitroglyserin, nitroglykol, heksogen og oktogen. Nitroglyserin/nitroglykol fremstilles i en kontinuerlig prosess. Firmaet produserer også nitroglyserin og AN-baserte sprengstoffer, plastiske sprengstoffer, nitroglyserinfrie sprengstoffer (bulkeksplosiver) og detonerende lunte. Minst 80 % av det sivile sprengstoff produseres i dag hos kunden med mobile produksjonsenheter.

I Norge har sprengstoff vært produsert på Raufoss. Se Raufoss Ammunisjonsfabrikker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.