Deflagrasjon, eksoterm (varmegivende) kjemisk reaksjon som forplanter seg sjiktvis gjennom et stoff eller en stoffblanding slik at sjiktene blir parallelle. Reaksjonen skjer uten tilførsel av energi eller stoff, og er vanligvis en forbrenning. Brenngassene strømmer bort fra grenseflaten for intakt materiale, og gassene har lavere densitet enn dette. (Det motsatte skjer ved detonasjon.)

Er stoffene faste eller flytende, foregår det i brennflaten (grenseflaten) en spalting og forgassing. Bakenfor blandes gassene, og lenger bak dannes en flammesone der reaksjonen blir fullstendig. Når det omgivende trykket øker, rykker flammesonen nærmere brennflaten. Derved øker varmestrålingen tilbake til intakt stoff, og deflagrasjonshastigheten (brennhastigheten) tiltar. Brennhastigheten øker også når stofftemperaturen blir høyere. Hastigheten ligger i området 0,001–100 m/s, lavest for faste stoffer og høyest for gasser.

Gassutviklingen er proporsjonal med brennflaten. For faste stoffer, f.eks. krutt, kan man derfor styre gassutviklingen ved å gi kruttkornene en egnet overflate og form. På denne måten utnyttes krutt som drivladning i skytevåpen og raketter.

I brennende gasser blir både flammens størrelse og form bestemt av deflagrasjonshastigheten, men under visse forhold kan deflagrasjon i gasser gå over til detonasjon. Deflagrasjon kan startes ved lokal opphetning av et lite volum eller en flate, f.eks. gjennom stikkflammen fra et tennmiddel. Jfr. forbrenning, krutt, tennmiddel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.