Brannrøret er den tennanordningn som får granater, raketter, bomber og miner til å virke til den tid og under de forhold som er ønskelig. Det skilles mellom hovedtypene anslags-, tids-, nærhets- og kontrollerbare brannrør. Kombinasjoner av typene er vanlige. Brannrørene har sikrings-, armerings-, initierings- og detonasjonsanordninger. Sikringsanordningen hindrer at brannrøret settes av under lagring, transport, håndtering samt under og umiddelbart etter avfyring. Armeringsanordningen klargjør brannrøret for antennelse av stridsladningen, detonatorene gir den energi som må til for å sette av stridsladningen, og initieringsanordningen gir den impulsen som starter prosessen.

Anslagsbrannrør eller perkusjonsbrannrør, som virker ved at granaten eller lignende slår an mot bakken eller en annen gjenstand, kan være øyeblikksrør eller brannrør med forsinkelse. Initieringsimpulsen oppnås normalt ved at en tennspiss slås inn i en tennhette, eller ved at tennhetten treffer tennspissen. Tennhetten avsetter detonatorene, som igjen setter av stridsladningen. Forsinkelse oppnås som regel ved at tennflammen fra tennhetten må brenne gjennom en kruttrille før granaten virker. Anslagsbrannrør nyttes fortrinnsvis mot pansrede kjøretøyer, fartøyer, befestninger og lignende.

Tidsbrannrør som setter av granaten før nedslag, er enten kruttbrannrør eller urverksbrannrør. De innstilles (temperes) før utskytning, tennes/igangsettes umiddelbart etter at granaten har forlatt skytset og setter av stridsladningen etter den forutinnstilte tid. Stridsladninger med tidsbrannrør nyttes fortrinnsvis mot personell i åpent lende, ikke-pansrede kjøretøyer og lignende. Tidsbrannrør nyttes også til spredning av kjemiske stridsmidler, f.eks. ved at beholdere som inneholder røyk, gass eller lignende, skytes ut fra granaten etter den tid som skal til for å bringe den til det punkt i kulebanen som gir best virkning.

Nærhetsbrannrør setter av granaten når den kommer på en forutinnstilt avstand fra målet. De har for en stor del erstattet tidsbrannrøret på større skuddavstander; mest brukte er radar-, IR- (infrarød) og akustiske brannrør. Disse er nøyaktigere, men også langt kostbarere enn de konvensjonelle tidsbrannrør, og det er derfor nærmest et økonomisk spørsmål når de vil erstatte disse også for bruk på kortere skuddavstander. Akustiske brannrør brukes mest mot sjømål, eksempelvis i miner.

Kontrollerbare brannrør setter av stridsladninger på signaler fra en kontrollenhet. Slike nyttes f.eks. i moderne luftvernraketter, og kontrolleres da fra bakken. Disse brannrørene har en innebygd radiomottager. I visse miner nyttes også kontrollerbare brannrør, men til disse overføres avsettingsimpulsen over kabel.

Det finnes også andre typer brannrør, f.eks. barometriske, som setter granaten eller raketten av når den når den ønskede høyde.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.