Eksplosiv, som er i stand til, eller tilbøyelig til å eksplodere; eksplosjonsartet; eksplosjonslignende.

Stoff eller stoffblanding som ved en kjemisk reaksjon frigjør gass og varme av seg selv etter en første aktivering. Reaksjonen har vanligvis karakter av forbrenning, ved at eksplosivblandingen inneholder ett stoff som avgir oksygen og et annet som tjener som brensel. I et rent eksplosiv har det enkelte molekyl begge disse funksjonene. Gassen vil lokalt skape et høyt trykk dersom den kjemiske reaksjonen skjer raskt nok. Trykkoppbygging kan ellers foregå i et lukket eller ventilert brennkammer. Høy varmeutvikling øker gasstemperaturen og dermed trykket.

Etter sin bruk inndeles eksplosiver i de tre hovedgruppene sprengstoff (høyeksplosiv), krutt (laveksplosiv) og pyroteknisk stoff. Sprengstoff kan detonere og brukes for sin knusende og sjokkdannende evne, detonasjonen må innledes av et initialsprengstoff. Krutt deflagrerer og brukes når det trengs et drivmiddel (pneumatisk kraft eller reaksjonskraft). Pyrotekniske stoffer er også deflagrerende. Reaksjonsgassene brukes til lydeffekter, men ellers er her varmeutviklingen viktigere (f.eks. for tenning, lys- og røykdannelse). Overgangen mellom de tre gruppene er ikke skarp. F.eks. kan samme eksplosiv alt etter omstendighetene både detonere og deflagrere. Og samme pyrotekniske stoff kan være både drivmiddel og brukes for tenning.

I dagligtale regnes ikke eksplosive gass- eller støvblandinger som eksplosiver. Se også detonasjon, deflagrasjon, forbrenning.

Lov om eksplosive varer av 14. juni 1974 gjelder tilvirking, oppbevaring, transport (herunder lasting og lossing), erverv, bruk og inn- og utførsel av eksplosiv vare samt handel med slik vare. Statens Sprengstoffinspeksjon og de kommunale brannstyrer fører tilsyn med at reglene i loven blir overholdt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.