Rakettvåpen, våpen, særlig i form av sprenglegemer, som en større eller mindre del av veien mot målet drives av raketter.

De tidligste rakettvåpen ble drevet av krutt, og den første skrevne beretning gjelder «piler av flygende ild» anvendt av kineserne mot mongolske horder i 1232 e.Kr. Kunnskaper om våpnene spredte seg raskt vestover, og innen ti år var f.eks. kruttet kjent av araberne. Ca. 1280 beskriver araberen Hassan Al-Rammah hvordan man skal lage krutt og raketter. Omtrent 30 år tidligere hadde nyheten nådd Europa, der rakettene omtales bl.a. av Roger Bacon i verket Epistola (ca. 1248) og ble kjent under den latinske betegnelse ignis volans (flygende ild). Rakettvåpen er nevnt i en krønike fra Köln 1258, og skal ha spilt en avgjørende rolle i slaget om øya Chiozza 1379.

Etter at britene mot slutten av 1700-tallet var tilføyd store tap i kamper med indiske tropper utstyrt med rakettvåpen, begynte man å eksperimentere i Europa. Særlig aktiv var den britiske oberst William Congreve, som greide å øke rekkevidden fra ca. 500 m til ca. 1850 m. I 1806 ble Boulogne betydelig ødelagt under et britisk rakettangrep, og året etter brukte britene ca. 25 000 artilleriraketter under angrepet på København. I 1813 utmerket det britiske «rakettkorps» seg i slaget om Leipzig. Strofen «the rocket's red glare» av Francis Scott Key i et dikt som senere skulle bli USAs nasjonalsang, henviser til angrepet på Baltimores Fort McHenry i september 1814. Den såkalte Congreve-perioden varte til omkring 1850, da vanlig artilleri etter hvert overtok, hovedsakelig fordi man kunne begynne å lage bedre kanonløp med bl.a. rifler, slik at rekkevidden og ikke minst treffsikkerheten økte. På denne tiden fant engelskmannen William Hale ut at også raketter kunne stabiliseres ved å rotere dem, og den amerikanske hær tok i bruk stabiliserte raketter ca. 1861.

Anvendelsen av rakettvåpen i den første verdenskrig var meget begrenset, men i mellomkrigstiden utførte amerikaneren Robert H. Goddard et banebrytende forskningsarbeid. Han utviklet bl.a. væskemotoren, eller rakettmotoren, som anvender drivstoff i flytende form. Interessen for hans forskningsresultater var størst i Tyskland, og han fikk indirekte stor betydning for utviklingen av det første store ballistiske rakettvåpen (missil), V-2. Dette våpenet ble brukt mot slutten av den annen verdenskrig, fra 6. sept. 1944 til 27. mars 1945. Til de mindre rakettvåpen benyttet under krigen hører den amerikanske Bazooka, det sovjetiske Stalinorgel samt de tyske Panserneve og Panserskrekk.

Om etterkrigstidens rakettvåpen, se missil.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.