lupin

Lupin, planteslekt i erteblomstfamilien. Ettårige eller flerårige urter. 200 arter, noen i middelhavslandene, men de fleste i Nord-Amerika. Bladene er mangekoblet, småbladene er smale og sitter som eikene i et hjul. Blomstene er blå, hvite eller gule og sitter i tette, bladløse klaser i toppen av stenglene. Røttene er rikelig utstyrt med bakterieknoller.

Hvitlupin, L. albus, har hvite blomster og hvite frø; de gamle romere dyrket den til fôr eller pløyde den ned til grøntgjødsel slik som det blir gjort i vår tid. Spiselige frø har siciliansk lupin, L. termes, som ble dyrket i det gamle Egypt. Som prydplanter dyrkes hagelupin, som har mange varieteter, til dels også hybrider, jærlupin, som også er blåblomstret, og den gulblomstrede gullupin, som har blomstene sittende i kranser. Som sommerblomst dyrkes mirakellupin, L. mirabilis, som stammer fra Sør-Amerika. Den har velluktende blomster som først er blå og gule, men til slutt blir mørkfiolette.

På sandjord dyrkes lupin for å forbedre jorden. Den pløyes da ned for å skaffe mer organisk stoff, på samme tid som den oppmagasinerer knollbakterier for andre erteplanter. Til dette brukes sandlupin, L. nootkatensis, smallupin, L. angustifolius, og gullupin. Flere arter vokser forvillet forskjellige steder i Sør-Norge.

Både sandlupin, hagelupin og jærlupin er svartelistet i Norge i kategorien svært høy risiko. Det betyr at artene truer stedlevende norske arter. Lupin endrer jordsmonnet der den etablerer seg, på grunn av bakterieknollene den har i røttene. Lupiner sprer seg lett, og fortrenger andre arter.