lupin

Plantene i slekta er ettårige og flerårige urter eller busker. Artene blir mellom 0.2-2.5 meter høye. Mange av artene har pælerot som kan gå 1-2 meter ned i bakken. På røttene sitter knoller med nitrogenfikserende bakterier. Bladene på plantene er sammensatte og oftest mangekoplet. Blomsterstanden består av mange blomster som blomstrer til ulik tid. De nederste blomstene blomstrer først. Blomsten er typisk for erteblomstfamilien. De er tokjønnete og ensymmetriske med 5 frie kronblad og 5 begerblad. Av kronblada er det øverste det største og kalles for fanen, de to på sidene kalles vingene mens de to sammenvokste kronbladene nederst kalles for kjølen. Blomstene er insektspollinerte og fruktene som dannes er belger.

Artene finnes opprinnelig Sør-Europa, Nord-Afrika i Nord-Amerika. I Norge er elleve arter registrert i norsk natur. Tre av disse vurdert av fremmedartslista til å utgjør en høy til svært høy risiko for naturmangfoldet i Norge. Dette er hagelupin, sandlupin og jærlupin.

Noen av artene har i lange tider blitt dyrket som fôr eller blitt brukt som grøntgjødsel. I det gamle Egypt ble siciliansk lupin dyrket for de spiselige frøene. Flere arter blir dyrket som prydplanter. På sandjord har lupin blitt dyrket for å forbedre jorden. Den pløyes da ned for å skaffe mer organisk stoff, på samme tid som den oppmagasinerer bakterieknoller for andre erteplanter. Til dette brukes sandlupin, smallupin, og gullupin.

Både sandlupin, hagelupin og jærlupin er på fremmedartslista i Norge kategorisert som arter med høy til svært høy risiko for naturmangfoldet. Disse artene truer stedegne norske arter. Lupiner sprer seg lett og fortrenger andre arter. Lupin endrer jordsmonnet der den etablerer seg på grunn av bakterieknollene den har i røttene.

• erteblomstfamilien