kålrot

Første skriftlige kilde som nevner kålrota, er fra 1620. En sveitsisk botaniker, Gaspard Bauhin (1560–1624), noterte at kålrota vokste vilt på den svenske landsbygda. Sorten oppsto som en krysning av nepe og kål, med en påfølgende kromosomfordobling.

I Norge har kålrot vært dyrket siden midten av 1600-tallet.

Knollen er hardt og fast med lyst gult kjøtt. Størrelsen varierer fra ett til tre kilo. Knollen dannes dels av nedre del av stengel (hypokotyle) og dels av rot. Den nedre delen er gulaktig, den øvre er grønn til fiolett. Bladene sitter på et felles bladfeste, en hals.

Dyrkingen av kålrot i Norge skjer som regel ved direkte såing av frø. I Nord-Norge er det mer alminnelig å plante ut småplanter i mai–juni. Kålrot krever mye vann i vokseperioden.

Kålrot brukes i råkost, kokt i stuing eller kålrotstappe, eller ovnsbakt. I følge Matvaretabellen inneholder kålrot ca. 35 mg vitamin C, 256 milligram kalium, 3 gram kostfiber, 89 prosent vann, 0,1 gram fett og 149 kilojoule tilført energi per 100 gram spiselig vare.

Som fôr brukes kålrot mest til melkekyr. Kålrot har lang veksttid, og røttene kan lagres ute, i haug dekket med halm og plastfolie. Bladene, som utgjør omtrent ¹/₃ av totalavlingen, gir også et verdifullt fôr. De har omtrent samme tørrstoffinnhold som røttene, men litt mer protein og trevler. De kan lett ensileres.

I 1935 publiserte den koreansk-japanske botanikeren Woo Jang-choon at han hadde reprodusert krysningene som ledet fram til kålrot, sareptasennep og etiopisk kål. Han foreslo at kålrota hadde oppstått som en allopolyploid fra kål og nepe, at sareptasennep hadde oppstått som en allopolyploid fra nepe og svartsennep, og at etiopisk kål hadde oppstått som en allopolyploid fra kål og svartsennep.

• korsblomstfamilien
• kålslekta

• Les om hvordan man vinterlagret kålroten tidligere på Lokalhistoriewiki.
• Matvaretabellen om kålrot