Edward Steichen

Steichen og foreldrene emigrerte fra Luxemburg til USA da han var to år gammel. Familien bosatte seg først i den vesle byen Hancock i Michigan der Steichens far arbeidet i kobbergruvene. Etter hver sviktet farens helse, og de flyttet de til Milwaukee i Wisconsin hvor moren forsørget familien som møller.

Da Steichen var femten år gammel begynte han i lære hos en litograf, og på 1890-tallet studerte han på egen hånd både malerkunst og fotografi og deres kunsteriske og kommersielle muligheter.

Steichen ønsket å overbevise publikum at fotografering kunne være en selvstendig kunstform, og mente blant annet at fotografier burde etterligne maleriet i emnevalg, stemning og komposisjon. Steichen fulgte løssluppent denne strategien, kjent som piktorialisme, ved å omgå kameraobjektivets tendens til å tegne virkeligheten skarpt og inntrengende, og ved å vektlegge komposisjon og estetiske hensyn framfor dokumentasjon av virkeligheten.

Bildene hans ble første gang utstilt i 1899, og deretter ble han en regelmessig utstiller.

I 1900 møtte Steichen fotografen Alfred Stieglitz, som kjøpte tre av hans tidlige bilder for fem dollar stykket. Det ble begynnelsen på et nært og givende samarbeid som varte helt til 1917. Allerede i 1902 samarbeidet Steichen med Stieglitz om Photo-secession Group i New York, som også besto av Clarence H. White og Gertrude Käsebier. Denne gruppen sto for utgivelsen av det innflytelsesrike fotomagasinet Camera Work som kom ut i årene 1903–1917. For Steichen og hans kolleger ble Camera Work viktig for deres innsatts for å få profilert fotografiet i tekst og bilder nettopp som et kunstmedium. Magasinet trykket 68 bilder av Steichen, flere enn av noen andre fotografer.

Stieglitz involverte Steichen i flere av sine prosjekter. I 1905 åpnet Stieglitz sitt første galleri der Steichen fungerte som galleriets franske forbindelse. Ved å benytte de kontaktene han hadde skaffet seg som fotograf i Europa fikk Steichen flere kjente kunstnere til galleriet: Auguste Rodin i 1908, Henri Matisse i 1908 og Paul Cézanne i 1910.

Forholdet mellom Steichen og Stieglitz tok brått slutt da USA gikk inn på de alliertes side i første verdenskrig i april 1917. Steichen var hengiven frankofil mens Stieglitz hadde en åpenlys sympati for Tyskland. Steichen meldte seg som frivillig og ble ansvarlig for flyfotografering i Frankrike for sambandskorpset. Den tekniske erfaringen han skaffet seg i tjenesten forandret synet hans på fotografiet. Etter krigen ble han mer opptatt av skarphet og objektivitet, og brukte flere år på å eksperimentere med lys og skygger.

I 1923 etablerte Steichen et suksessrikt fotostudio i New York, og utover i 1920- og 1930-årene var han en av USAs best betalte mote- og portrettfotografer. Han publiserte kreative og nytenkende portrett- og motefotografier for de kjente magasinene Vogue og Vanity Fair og nyskapende reklamefoto for blant annet J. Walter Thompson reklamebyrå. Han skapte særpregede portretter av Gloria Swanson, Greta Garbo og Charlie Chaplin.

Studioet ble nedlagt i 1938.

Under første verdenskrig hadde Steichen tjenestegjort i flyvåpenets fotoavdeling, og i andre verdenskrig ledet han et fotodokumenterende prosjekt som skulle framstille de stridende marinesoldatenes innsats. I disse krigsårene fikk han også sitt første oppdrag som utstillingsleder ved Museum of Modern Art (MoMA). Som leder for U.S. Navy Photographic Institute tok han i 1942 selv initiativet til en utstilling med tittelen Road to Victory. Utstillingen ble en publikumssuksess og ble etterfulgt av Power in the Pacific i 1945.

Linjen han fulgte ved utvelgelsen av disse bildene, var å lete etter dokumentarfotografiske motiver han mente hadde litterære kvaliteter. Han hadde en forståelse av fotografiet som et autentisk bildemedium med en sterk følelsesmessig appell. Dette ble formulert som et estetisk prinsipp: «Snapshots and Emotions».

Dette estetiske prinsippet lå også til grunn for ideen ved realiseringen av den største bragden Steichen sto for, og som definitivt skrev hans navn inn i fotohistorien, nemlig utformingen av vandreutstillingen The Family of Man (1955–1962). I 1947 hadde Steichen blitt utnevnt til direktør for fotografiavdelingen i MoMA, en stilling han besatt til han gikk av som pensjonist, femten år senere. Prosjektet The Family of Man hadde utspring i Steichens idé om at publikum i den kalde krigens tid skulle bli tilbudt dokumentariske fotografier med en humanistisk appell. Utstillingen ble åpnet for publikum i New York 26. januar 1955 og omfattet 503 bilder signert 273 profesjonelle og amatørfotografer fra 68 land. Som tittelen også antyder, skulle disse fotografiene gi et gjennomgående optimistisk syn på medmenneskelig sameksistens og et ønske om å fremme håp og framtidstro.

En bekreftelse på suksessen var at da utstillingen ble avsluttet etter tre måneder ved MoMA i 1955, var det registrert i overkant av 270 000 besøkende. Vandreutstillingen ble sendt verden rundt fram til 1962 og ble i sin tur sett av over ni millioner mennesker.

I Norge ble utstillingen vist på Kunstindustrimuseet i Oslo i 1957 med tittelen «Alle jordens mennesker».

• Fotografi
• Fotokunst

• Om The Family of Man på MoMas hjemmeside
• Om Edward Steichen hos International Center of Photography

• Borgersen, Terje: «The Family of Man» – Fortidens filantropi og nåtidens minnesmerke i Kunst og Kultur, vol. 98, no. 04 (2015), pp. 194-205. (Finn artikkelen på Idunn.no)