Høstutstillingen

I 1886 ble Høstutstillingen også vist i Bergen. Utstillingen provoserte og vakte spesielt stor forskrekkelse med visning av Edvard Munchs Det syke barn, malt mellom 1885–1886. Også enkelte kunstnerkolleger ble forarget og opprørte, og det var her Gustav Wentzel skrek «humbugmaler» til Munch. Bildet fikk også hard medfart av flere kunstkritikere, og Munch ble anklaget for å vise et uferdig bilde og gjøre narr av publikum.

Høstutstillingen viste eksperimenterende verker og nye retninger fra kontinentet. Det syke barn var et banebrytende maleri også i verdenssammenheng og introduserte etter manges mening ekspresjonismen som begrep og kunstnerisk uttrykk.

Allerede i 1887 oppsto et behov for et eget Kunstnernes Hus. Uenighetene mellom de radikale og konservative kunstnerne hadde tilspisset seg, og miljøet i kunstnerforeningen ble mer og mer splittet.

I 1927 kjøpte Bildende Kunstneres Styre (BKS), forløperen til NBK, to nedbrente bygninger i Wergelandsveien 17–19. På tomta skulle Kunstnernes Hus bygges. Arkitektene Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas vant arkitektkonkurransen med prosjektet Felix. I 1930 åpnet huset, i en blanding av nyklassisisme og funksjonalisme, og Høstutstillingen kunne endelig få et permanent tak over hodet.

I snart 140 år har Høstutstillingen vært gjenstand for diskusjon om kunstnerisk kvalitet. Den har både avvist mye god kunst og vist kontroversielle arbeider. I tillegg har den vært en årlig arena hvor gallerier, museer og offentlige og private samlere har kunnet orientere seg og kjøpe inn verker av ofte unge og ukjente kunstnere.

Lenge var det de tradisjonelle kunstuttrykkene som maleri, skulptur, tegning, grafikk og tekstil som var representert. Etterhvert kom kategorien «andre teknikker» til. Denne innebar fotografi, film, performance og lydkunst.

Først i 1971 anerkjente Høstutstillingen fotografi som kunst da de tre fotografiene Vandringer I, II og III av Kåre Kivijärvi ble antatt. Da Kurt Johannessen viste performanceforestillingen Kropp – Jordtrekant i 1984, var det som første performancekunstner. I dag vises også kunstnerbøker, videoer og fotografier tatt med mobilkameraer.

I 1980 ble juryen som kalles Den Nasjonale Jury, etablert, og funksjonstiden er nå to år. Den består av seks medlemmer, som jobber tverrfaglig. Medlemskap i NBK er ikke et krav for å være medlem i juryen. Avgjørelser juryen tar, trenger ikke begrunnes og kan ikke overprøves.

Deltagelse på Høstutstillingen virker ikke lenger kvalifiserende for kunstnere til opptak i kunstnerorganisasjonene. Utstillingens faglige betydning for en antatt kunstner er derfor redusert i forhold til tidligere.

For publikum er imidlertid Høstutstillingen den mest markante årlige visningen av norsk samtidskunst.

Norge var på midten av 1800-tallet en ung nasjon uten kunstakademi eller store, etablerte kunstinstitusjoner. Kunstnerne vendte hjem til Norge med nye visjoner og syn på kunstens rolle i samfunnet. I motsetning til våre naboland i nord kunne de norske kunstnerne lettere gå i dialog med myndighetene om økonomiske avtaler som skulle sikre driften av den nye, årlige kunstmønstringen. Slik ble utstillingen statlig. I dag er Høstutstillingen unik i sitt slag i Europa.

• Kunstnernes Hus
• Norske Billedkunstnere
• norsk kunsthistorie
• samtidskunst

• Informasjon om Høstutstillingen

• Gjessing, Steinar, red.: Kunstnernes hus 1930-1980, 1980, isbn 82-990642-0-1, Finn boken
• Lystad, Ingrid Lydersen: Høstutstillingen: elsket og hatet, 2003, isbn 82-7959-040-4, Finn boken