Per Maning

Faktaboks

Per Maning
Født
22. juli 1943, Oslo
Av /Aftenposten/NTB.

Artikkelstart

Per Maning er en norsk kunstfotograf og videokunstner.

Maning vokste opp i bydel Tøyen i Oslo, men bor og arbeider i dag i kunstnerkolonien Ekely i bydel Ullern. Maning begynte sin karriere på 1970-tallet som AD (Art Director eller idéutvikler) i det på den tid nyskapende reklamebyrået Haugen & Maning. Utover på 80-tallet gikk han gradvis over til å arbeide med fotografi som et selvstendig kunstuttrykk. Det er spesielt svart-hvitt bildene av dyr Per Maning er kjent for. Han har hatt en rekke utstillinger og har også høstet stor anerkjennelse internasjonalt.

Maning har en stor kunstproduksjon bak seg; han har deltatt i gruppeutstillinger, hatt flerfoldige separatutstillinger, hatt private og offentlige innkjøp og utsmykningsoppdrag, foruten å ha representert Norge på kunstbiennalen i Sydney i 1992 og på Veneziabiennalen i 1995. Han har vært fast tilknyttet Galleri Brandstrup i Oslo siden 1988. Blant viktige utstillinger kan nevnes hans separatutstilling i Museum Folkwang Essen, Tyskland, i 1990, utstillingen Mellom klokken og veggen, Munch & Maning, et samarbeid med Munchmuseet i Oslo i 2006 og Espoo Museum of Modern Art (EMMA), Helsingfors, i 2013.

Manings verker er kjøpt inn til kunstsamlinger i både inn- og utland. Blant institusjoner internasjonalt kan nevnes Museum of Modern Art (MoMA) i New York, Museum Volkwang Essen, Kiasma i Helsinki, Stedelijk i Amsterdam og Statens Konstsamlinger i Stockholm.

Subjektivt dokumentarfotografi

Maning jobber innenfor en modernistisk bildetradisjon, der mediets iboende egenskaper i stor grad blir bestemmende for innhold og uttrykk. Dette betyr ikke at fotografen ikke utnytter og utforsker mulighetene som ligger i fotografiet. Men i motsetning til et iscenesatt, manipulert, konseptorientert eller intellektuelt fotografi, springer denne bildepraksisen ut i fra et mer umiddelbart, nært og personlig erfaringsgrunnlag. En dokumentarisk arv som er blitt stadig mer subjektiv i sin beskrivelse av virkeligheten, siden den på syttitallet var en sterk dominerende trend i det norske fotografiet.

Det tradisjonelle fotografiet er i sin natur et dokument, et vitnesbyrd som peker på noe vesentlig, men som i økende grad ønsker å formidle fotografens egne og personlige erfaringer og valgte utsnitt av verden hun eller han lever i. I Manings dyrefotografier vitner fotografiet om at dyrene har levd. De blir minnesmerker, bevarte i små øyeblikk.

Labradoren Leo og overgangen til fotografi

Per Maning. 1983-87. Leo-3. H. 100. B. 100.

Fotografi
Av /Blomqvist Kunsthandel.

Da Per Maning og kona Anne Ka Maning skaffet seg valpen Leo i 1983 begynte de å lage dagbok om hunden sammen. Boken fikk tittelen Jo takk, det ble en velskapt hund! En nybakt hundeeiers dagbok og kom ut i 1984. Per sto bak kameraet og oppdaget at det fotografiske mediet kunne utvide måten hans å se og forholde seg til verden på. Han kom i kontakt med noe helt ukjent ved seg selv, har han uttalt. Dette ble essensielt for veien videre og han trakk seg gradvis tilbake fra reklameverdenen. Boka om Leo kom ut, men hunden ble uhelbredelig syk og levde bare til den var fire år gammel. Prosjektet ble likevel avgjørende for temaet han fortsatte å videreutvikle; en utforsking av relasjonene mellom mennesker og dyr.

I bildene av Leo kommer nærheten og kjærligheten til hunden tydelig fram. Bildene er analoge, dokumentariske i formen og preges av et usentimentalt og innlevende blikk. Betrakteren blir med når Leo utfolder seg i bildeflaten; hunden løper, svømmer, leker og hviler. Ettersom dyr ikke lar seg regissere, avgjøres kameravinklingene raskt og spontant. Fototeknisk er bildene kopiert med sterke kontraster mellom de lyse og de mørke partiene, noe som ofte gir en grov tekstur og et mer grafisk uttrykk. Hundens øyne trer spesielt fram som et visuelt blikkfang og som en inngang til hundens sjelsliv.

Både serien om Leo og bildene av selen Oscar, som blir beskrevet i neste avsnitt, har gått inn i norsk fotokunsthistorie som ikoniske verker.

Selen Oscar og dyr som speilbilde på menneskelig eksistens

Etter dokumentasjonen av Leos liv ble seler i akvarium neste prosjekt for Per Maning. I disse bildene flyter selene nærmest vektløse rundt i sine akvarium. Vi konfronteres med selen Oscar i fotografiet Seal 1, ansikt til ansikt, respektfullt fotografert, nærmest som likeverdige skapninger. Akvariets harde betongvegger skaper kontrast til den runde og menneskelige formen, noe som igjen gir en følelse av slektskap. Den frontale vinklingen, de dype og svarte øyegropene, romperspektivet og lysrefleksene i vannet drar oss inn i bildet på et suggererende vis. Møtet med det svømmende seledyret får oss til å reflektere over egen natur og eksistens.

I Manings bilder blir betrakterens blikk synlig for oss i det det kastes tilbake og aktualiserer forestillingen om «den andre» – våre fysiske begrensninger og adskilthet fra hverandre. Blikkene vi mottar i retur får oss også til å reflektere over menneskearten som dyr. I fotoseriene framstår dyrene som ensomme og sårbare, de personifiseres på en måte vi kan identifisere oss med. Også dyreseriene med griser, kuer, aper og ugler preges av denne tilstedeværelsen, observert fra et mer tilbakeholdent og undrende fotografisk ståsted.

Per Maning foran noen av sine mest ikoniske bilder, Steneresenmuseet, 2007.
Av /Dagsavisen/Samfoto/NTB.

Film og video som utvidet del av kunstnerskapet

Senere har Maning også inkludert film- og videoarbeider i sitt kunstnerskap.

Etter hvert som fotografiet utover på 1990-tallet fikk større innpass i gallerier og museer, ble mediet også utfordret i måten det skulle presenteres på. Fra å bli vist i bøker og tidsskrifter ble ulike størrelser og formater prøvd ut for å kunne fylle de hvitmalte store veggflatene i kunstinstitusjonene. Et fotografisk bilde kan lett miste sin intimitet og opprinnelige nerve og karakter ved store forstørrelser, men store kopier kan også tilføre bildene et mer detaljrikt, dristig og abstrahert uttrykk. Maning har ofte blåst opp mange av bildene i utstillingene sine, og kommet godt ut av det, samtidig som han har innlemmet video og film i sine arbeider. Ved å blande disse såkalte «andre teknikker» har han ikke bare utfordret det fotografiske blikket, men også utvidet det dokumentariske ståstedet.

I august 2021 hadde filmen hans Kunsten å plystre premiere på filmfestivalen i Haugesund. Her følger Maning sin venn forfatteren Thorvald Steen, og viser hvordan Steen finner mening i livet med den sjeldne muskelsykdommen muskeldystrofi. Filmen gir et nært og bevegende portrett av forfatteren.

Engasjement for Ekely-skogen

I 2016 viste Maning et stort politisk og kulturelt engasjement for å beholde skogen på det tidligere omtalte Ekely-området (kunstnerkolonien hvor han selv bor), ved å lage utstillingen Munch skogen på Galleri Brandstrup i Oslo. Bakgrunnen var at Selvaag- gruppen, som eier tomten, hadde prosjektert et dødshus – A House To Die In – for kunstneren Bjarne Melgaard på skogstomta. Huset skulle etter planen tegnes av arkitektkontoret Snøhetta. Tomten ligger tett på kunstnerboligene og Edvard Munchs gamle atelier, og kunstnerne ville bevare skogen som en grønn lunge i nabolaget. Byggingen av Melgaards hus ble etter mange protester skrinlagt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg